finnes det? - Argument

January 9, 2018 | Author: Anonymous | Category: Arts & Humanities, Performing Arts, Drama
Share Embed Donate


Short Description

Download finnes det? - Argument...

Description

#1 / 2011 / Kr 30,Av studenter i Oslo

TEMA: SEX Sex i verdensrommet / Sort erotisk novelle / Eldre kvinner i motebildet / Katolsk sexforbud bør avskaffes / Intervju med Knut Kjeldstadli / Sex mellom mennesker og neandertalere? /

Leder

Innhold

7. REDAKTØR: Christine Skogen Nyhagen

LEDER

4. BlÅbær og peanøtter

sAMFUNN

7 8 10

REDAKSJONSLEDER: Maren Ørstavik

Absurditetenes tilholdssted I årets første nummer utforsker argument seksualitetens irrganger.

11

SAMFUNN: Lars Gaupset (redaktør), Julie Kalveland, Emil Stoltenberg

12 14

TEMA: Ståle Wig (redaktør), Lise Marie Lunaas Holt, Margrethe Løøv, Raffaele Angius, Johan Skog Jensen, Flemming Trondsen, Caroline Syverstad KULTUR: Maren Kvamme Hagen (redaktør), Thale E. Sørlie, Maren Maal, Cora Skylstad, Gøran Conradsen, Maria Terray Brantenberg

16 17

19. TEMA: sex

19 20 22

Naturvitenskap: Norith Eckbo og Marit Simonsen (redaktører), Anders Krabberød, Mari Løseth, Pål Magnusson, Christiane Brandvoll, Kjetil Lysne Voje, Lalah Rukh, Tore Magnussen, Betol Hansen, Erlend Pedersen, Line Karlsøen

25 26 28

Billedredaksjon: Helene Isabel Nilsen (avtroppende redaktør), Sarah Yasmin, Pia Isaksen

30

NYNORSK OVERSETTING: Eirik Wixøe Svela, Sara Niday, Ulrikke Sægrov

33

32

34

DESIGN: Mari Hovden / BeginBeganBegun OMSLAGSillustrasjon: Eirik Lia

36

37. KULTUR

37 38

SEKSJONSSIDEFOTO: Samfunn: Ståle Wig, Tema: flickr.com/iwishuwerehere, Kultur: Teigen/ Nasjonalmuseet, Naturvitenskap: Norith Eckbo

39 40

ABONNERE: Et år: 200 kroner | Støtteabonnement: 500 kroner

De fleste av oss husker de første oppdagelsene vi gjorde av seksualitet, før vi var gamle nok til å ha sex i praksis. Jeg må ha vært rundt elleve år da jeg fant Vita Andersens novellesamling Hold kjeft og vær deilig fra 1979 i mammas nattbordsskuff. Og jeg husker ennå følelsen av ubehaget jeg fikk da jeg leste novellen «Rot», som skildrer en voldtekt ganske inngående. Mitt ubehag kom ikke bare av at voldtektsscenen var aggressiv og skremmende. Først og fremst skyldtes det at jeg følte en ukjent kribling av å lese om en mann som tvang en kvinne til å suge ham og deretter gjennomføre et samleie med ham. Her er et utdrag fra novellen: Hun kjente ingen smerte, men blodet rant nedover henne. - Den er blitt slapp, sa han. - Din idiot... gjør noe med den. Hun ga seg til å dra og slite i den og til å gnikke på den så godt hun kunne. - I munnen mente jeg, skrek han og slo henne i ansiktet igjen. Hun tok den i munnen, og

2

/ argument #1 / 2011 /

hun fikk brekningsfornemmelser, og den vokste og vokste, og hun suget og suget, og igjen begynte tårene å renne, og det var som om den skulle kvele henne. Han beveget underlivet litt i takt og lå med lukkede øyne, men med kniven i hånden fremdeles. - Åh... det er godt... det er godt. Og fordi den vokste og vokste, og han vugget enda mer frem og tilbake, og selv om hun prøvde å anstrenge seg og følge bevegelsene hans, kom hun i skade for å bite ham. .

Man skal jo ikke bli pirret av å lese om noe så fælt som en voldtekt, som man aldri hadde ønsket å oppleve selv. Som elleveåring ble jeg forvirret og skremt av følelsene jeg fikk under lesningen. Man skal jo ikke bli pirret av å lese om noe så fælt som en voldtekt, som man aldri hadde ønsket å oppleve selv. Det er jo ikke normalt. Eller er det det? Etter hvert begynte jeg å forstå hvor kaotisk og mørk, og samtidig leken og gledesfylt våre opplevelser av seksualitet kan være. Fantasiene våre utspiller seg i et eget rom i tankene hvor absurditeter har sitt naturlige tilholdssted. Og jeg forsto at det egentlig ikke finnes noen fasitsvar for hva det er vanlig å bli opphisset av. Man kan like gjerne fantasere om å ha sex med personen man er forelsket i som å ha sex med foreleseren man egentlig ikke engang liker så godt, men

som man av en eller annen grunn ikke kan la være å forestille seg naken. Fremdeles gjenstår det riktignok noen urokkelige oppfatninger om hva som er sunne og usunne seksuelle fantasier, naturlig nok fordi vi frykter at usunne fantasier skal realiseres. Enkelte mennesker blir seksuelt tiltrukket av barn. De har ofte ingen de kan snakke med om de tabubelagte følelsene sine, og dette kan gjøre at skammen blir enda større. Dette kan du lese mer om i Caroline Syverstads artikkel «De som elsker barn». Som Syverstad skriver, er pedofili et av de få gjenværende tabuene i vårt samfunn. Slik vet vi imidlertid at det ikke er overalt. Da Johan Skog Jensen dro til Indias hovedstad Delhi for første gang med kjæresten sin, møtte de sterke reaksjoner da de holdt hverandre i hendene på gata. Til tross for den indiske tradisjonen for å dyrke elskovskunsten, som kommer til uttrykk i Kama Sutra, er holdningene til seksualitet i dagens India utpreget konservative. Jensen skriver mer om dette i «Krydrede fornøyelser». Som tittelen tilsier, dreier seksualitet på sitt beste seg om krydrede fornøyelser, og det må ikke glemmes. Tabubelagte tanker, frykt og skyldfølelse vil nok alltid kunne relateres til seksualiteten vår, men i bunn og grunn er den nøkkelen til livet. Og nøkkelen til nødvendig krydder i hverdagen.

Christine Skogen Nyhagen (f. 1982) er utdannet litteraturviter ved Universitetet i Oslo, og er redaktør i argument.

4-5

41

MOTARGUMENTER: Innlegg: Maks 4 000 tegn inkl. mellomrom Kronikk: Maks 8 000 tegn inkl. mellomrom

42

SKRIVE FOR OSS? Dødlinje: 26. februar. Tema: Renhet (for bidrag til temaseksjonen) Vi tar imot bidrag fra studenter på alle nivåer og fra alle felt. Enhver som skriver til oss er garantert grundig tilbakemelding.

44

43

45 46 47

Redaksjonen ble avsluttet 16. januar.

49.

Send ditt utkast på maks 8000 tegn til: [email protected]

Naturvitenskap

51

ANNONSESALG: Space Media AS Telefon: 98 28 69 93 Mail: [email protected]

52

argument er en del av Studentsamkjøringen. www.studentsamkjoringen.no

54 56

KONTAKT: argument,Slemdalsv. 15, 0369 Oslo Telefon: 99 44 07 67 Mail: [email protected] Hjemmeside: argument.uio.no OM ARGUMENT: argument er finansiert av Velferdstinget (SiO), UiO, Norsk kulturråd, Fritt ord, annonsesalg, løssalg og abonnement. Takk til TA Budsentralenfor assistanse ved distribusjon av argument.

49 50

58 60 62

64. kronikk

64

BlÅbær og peanøtter SAMFUNN PROTEST MOT PENSJONSREFORM Emil Aas Stoltenberg INTERVJU MED KNUT KJELDSTADLI Julie Kalveland MOTARGUMENT TIL MAGNUS LØVOLD Monica Goksør OBSERVASJONER FRA HEBRON Eva Walicki KVINNER I MAKTPOSISJONER Lars Gaupset ECUADOR SETTER REGNSKOG FORAN OLJE Eilif Hartwig LØNNSOM NORSK REGNSKOGINVESTERING Anna Helene Valberg TEMA: SEX KATOLSK SEXFORBUD BØR AVSKAFFES Margrethe Løøv SORT EROTISK NOVELLE Hank Sinatra MAT SOM ØKER SEXLYSTEN Janniken Boemvik BEHANDLING AV PEDOFILE Caroline Syverstad AGGRESSIVE HORER I MEDIA Julie Estdahl Stuestøl MENNESKER ER POPULÆRE VARER Raffaele Angius FRA KAMA SUTRA TIL KJØNNSSEGREGERING Johan Skog Jensen ANMELDELSE AV GENERASJON SEX Flemming Trondsen KONTRASTFYLT FROKOSTMØTE OM SEX Flemming Trondsen SEXKJØPSLOVENS KONSEKVENSER Julie Estdahl Stuestøl KULTUR ELDRE KVINNER I MOTEBILDET Maren Kvamme Hagen DIKT Skye Arundathi REPORTASJE FRA TANZANIA Maria Terray Brantenberg ANMELDELSE AV JACKSONS SOSIALE MEDIER Heidi Marie Lindekleiv ANMELDELSE AV NASJONALMUSEETS BRYTNINGER Emilie Dahl Gullberg ANMELDELSE AV HYPERTEXT Erlend Wichne HARSTADS DRAMA OM FOLKEMORD Heidi Marie Lindekleiv SØPPEL BLIR MOTEKLÆR Herdis Hølleland MINNES HOLOCAUST MED BROSTEIN Thale Sørlie, Anniken Sørlie REPORTASJE FRA RØDE KORS’ KVINNECAFÉ Maren Maal NATURVITENSKAP SNEGLESEX OG BILLESEX Pål Magnusson SKJEBNESVANGER EDDERKOPPELSKOV Betol Hansen SEX I VERDENSROMMET Erlend Pedersen VÅRT FORHOLD TIL NEANDERTALERNE Håvard Hegdal MENNESKET SOM HYBRID Mari Løseth INTERVJU MED FORSKER PZ MYERS Marit Simonsen MED RYGGEN TIL VITENSKAPEN Daniel Gitlesen SVAR TIL ANDERS K. KRABBERØD Ole Jørgen Hansson BAKSIDEKRONIKK Magnus Nystrand

argument #1 / 2011 /

3

Blåbær og Peanøtter

Blåbær og Peanøtter

Menn mot porno Menn som mener pornografi er galt: Er de selv gale? Etter at debatten om pornografi raste i full vigør på 60- og 70-tallet, har den i dag blitt heller slapp. Argumentene om at kvinner utnyttes i en kynisk industri, som sementerer et nedverdigende kvinnesyn, er kjente for de fleste.

Sexy kreft Sverdhalefisk tenner på mørke flekker i haleområdet til partneren. Dessverre for fisken kan slike flekker ikke bare oppstå ved vanlige mekanismer, men kreft gir de samme typen flekker. Over tid har det at kreften bringer med seg et sexy trekk gjort at fisken har stadig økende sjanse for kreft. Og så lenge fisken får parret seg før den dør av kreft, blir tilbøyeligheten for å rammes av denne typen kreft videreført. Tenk om det andre kjønn ble vakrere av kreft, hadde du klart å motstå?

Som to dråper vann? Jim Lewis og Jim Springer er navnet på to amerikanske tvillinger som ble separert og adoptert bort til ulike familier da de var små. Etter 39 års adskillelse møttes de igjen i 1979. Ingen av dem visste da de vokste opp at de egentlig var en del av et tvillingpar, men de fant sammen da den ene begynte å interessere seg for familieforskning. Da de møttes fant brødrene at de hadde mer enn bare store fysiske likheter. Her er noen av likhetstrekkene ved livshistorien deres opp til punktet da de møtte hverandre: Begge hadde i barndommen hatt en hund ved navn Toy, vært neglebitere og slitt med migrene. Videre hadde begge brødrene giftet seg med en kvinne ved navn Linda, blitt skilt, for så å bli gift med kone nummer 2, ved navn Betty. Jim Lewis kalte sin første sønn James Allen, Jim Springer kalte sin førstefødte James Alan. De hadde i årevis feriert ved den samme stranda i Florida. Jim og Jim likte samme drikke, røykte samme type sigaretter, likte olabil-løp og hatet baseball. De likte å lage dukkemøbler i kjellerene sine og hver av brødrene hadde oppført uvanlige sirkelformede benker rundt trærne i hagen sin. Historien om Jim og Jim har blitt verdenskjent gjennom professor i psykologi Thomas J. Bouchard, Jr. og hans arbeid med tvillingstudier.

Men hva med forbrukerne - mennene? Hva gjør den i dag så ”uproblematiske” pornografien med menn? Spørsmålet stilles av individene bak det nystartede britiske prosjektet Anti Porn Men. Initiativtakerne er verken kvinnelige, rabiate eller religiøse, men unge mannlige universitetsstudenter som er bekymret for industrialiseringen av sex. En av grunnleggerne, McCormack Evans, er en tidligere pornobruker og filosofistudent på Cambridge. Det slo ham som 20 åring at den rutinemessige pornotittingen forandret både hans venner og ham selv. - Det kom til det punktet hvor noen grafset på rumpa til en kvinne i et diskotek, og jeg flippet helt ut, sier Evans til britiske The Guardian. Med nettsiden www.antipornmen.org vil mennene skape en bevegelse “hvor folk kan dele erfaringer og problemer, og finne en alternativ stemme.” Ikke videre imponert? Sannsynligvis er du av 92 prosent av unge menn eller 57 prosent av unge kvinner som i følge svensk studie (2007) har sett en pornofilm.

Samtale fra en tilfeldig pornofilm - Hun: - I’m so happy I found somebody. I lost my camping trail and I can’t find my group anywhere. Han: - Really? Hun: - I don’t know what happened. I’ve been looking for them for at least half an hour. It’s so dark outside, I can’t find anybody. Han: - Why don’t you sit down? Tell me what happened. Can I get something for you, like water? Are you thirsty? Hun: - Yeah, that would be great! I’ve been looking for them forever. Han: - Okay, I’ll be right back. Don’t worry. Everything’s gonna be alright. Hun: - Thanks. It’s getting so dark outside. I wish I could find them. Han: - I guess you have to stay here tonight. Tomorrow morning I’m gonna take you to a ranger. Hun: - Okay. Han: - You’ll be safe here with me. Hun: - Okay. Well, you are a strong man, so I guess I’ll be protected. (fniser). Han: (ler) - You’re gonna be okay. Hun: - So, do you always camp by yourself? Han: - I like camping here by myself. The nature here is so beautiful. And well, look at you! (de kysser, og så er sexen i gang) CSN 4

/ argument #1 / 2011 /

Fornøyelig fakta «Buffalo buffalo Buffalo buffalo buffalo buffalo Buffalo Buffalo» is a grammatically valid sentence in the English language, used as an example of how homonyms and homophones can be used to create complicated linguistic constructs. It has been discussed in literature since 1972 when the sentence was used by William J. Rapaport, an associate professor at the University at Buffalo. It was posted to Linguist List by Rapaport in 1992. It was also featured in Steven Pinker’s 1994 book The Language Instinct. The sentence is unpunctuated and uses three different readings of the word «buffalo». In order of their first use, these are a. The city of Buffalo, New York, which is used as a noun adjunct in the sentence and is followed by the animal. n. The noun buffalo, an animal, in the plural (equivalent to «buffaloes» or «buffalos»), in order to avoid articles. v. The verb «buffalo» meaning to bully, confuse, deceive or intimidate. (kilde: Wikipedia) CSN, MS

”It’s not true that I had nothing on. I had the radio on.” - Marilyn Monroe

Populært på nett 1 «Sex» er det fjerde mest populære søkeordene på Internett, i følge et nytt studie gjort av Symantec. Firmaet har gjort over et års anonym registrering på sider som YouTube, Google og Wikipedia. Nyheten, som rapporteres av www.AsiaOne.com, kommer kanskje ikke som noen overraskelse. Derimot vil oppdagelsen av at «porno» er det fjerde mest søkte ordet blant barn på syv år og yngre, kanskje heve noen øyebryn. Man kan undres om det er ubetydelig at funnene kommer fra Symantec, et firma som er jobber med internettsikkerhet og leverer såkalte «foreldrefiltre» til bekymrede internettbrukere verden over. «Nysgjerrighet» sier psykologene om de oppsiktsvekkende unge pornosurferne. «Hjelp», sier mor og far. SW

Såpekrig Venezuelanske myndigheter har bedt den private tv-kanalen Televen om å stoppe en colombiansk såpeserie som de oppfatter som krenkende. I serien møter vi karakteren Colombia og søsteren hennes, Venezuela. Venezuela har en hund som heter “Little Hugo”. I en episode forsvinner «Little Hugo», og Colombia forteller Venezuela at hun vil ha det bedre uten ham. Dette har fått det venezeulanske kringkastningstilsynet til å se rødt, fordi de mener at “Little Hugo” skal forestille president Hugo Chavez. De hevder at karakteren Venezuela blir koblet til vulgaritet og kriminalitet, og at plottet er manipulert for å stille landet i et dårlig lys. Forholdet mellom de to landene har vært svært anstrengt, men etter presidentvalget i Colombia i fjor har de diplomatiske relasjonene blitt gjenopprettet. BBC

Populært på nett 2 «Argument» har 89 500 000 treff på Google. SW

”Bisexuality immediately doubles your chances for a date on Saturday night.” - Woody Allen

«Ensomme hjerter» Flemming Therkelsen er 25 år og har små lyse, krøllete hår på ryggen. Han er den vakreste mannen hun noensinne har sett. Selvfølgelig ville hun ikke dødd hvis hun først hadde tatt på ryggen hans, da ville hun hatt mer. Hun skammer seg over at hun har lyst på en så ung mann. Det må være sykelig. Hun som har en så gammel kropp lengter etter å få lov til å ta på denne unge kroppen. Kjenne den mot sin egen. Hun føler seg nærmest som ei tispe som snuser når hun står og skjenker kaffe til ham. Hvis han tar seg kaffe selv, føler hun seg både lettet og skuffet. Hun går i en evig angst for at noen på kontoret skal oppdage hvordan hun har det med Therkelsen. Om natten forestiller hun seg av og til at de ligger nakne sammen. Hvor ung og glatt og slank kroppen hans er, og hun er nesten sikker på at han har sånne lyse krøllete hår over det hele. Hun tenker på baken hans, på rumpeballene som sikkert er som silke. Til og med om natten blir hun nesten rød i ansiktet over det hun ligger og forestiller seg. At hun ligger sammen med ham og alt det, de skulle gjøre med hverandre. Flemming, hvisker hun om natten. Flemming. De mennene som er til henne er gamle og slappe i fisken som hun selv, og hun har ikke lyst på dem. Gamle menn har lov til å ha lyst på unge piker. Men gamle kjerringer har ikke lov til å ha lyst på unge menn. Det er bare sånn. Dessuten så kommer det en ung jente og henter Therkelsen. Men hun har da vel lov til å drømme. (Fra Vita Andersens Hold kjeft og vær deilig, Gyldendal Norsk Forlag 1979) CSN argument #1 / 2011 /

5

argument søkjer ny kulturredaktør! argument kjem ut fem gongar i året og er basert på friviljug arbeid. Som kulturredaktør har du ansvar for kulturdelen av tidsskriftet. Du leier ein kulturredaksjon, skaffar tekstar frå eksterne skribentar og skriv eigne tekstar.

ME ER PÅ UTKIKK ETTER EN PERSON SOM: • er engasjert og sosial • har røynsle med skriving og er spesielt interessert i kultur • er i stand til å leie ein redaksjon • tar initiativ, handterer tidspress og har sjølvdisiplin

samfunn Protest mot Sarkozys pensjonsreform / Intervju med Knut Kjeldstadli / Observasjoner fra Hebron / Kvinner i maktposisjoner / Ecuador setter regnskog foran olje / Lønnsom norsk regnskoginvestering /

SOM KULTURREDAKTØR FÅR DU: • leiarrøynsler • trening i å redigere og skrive tekst • fleksibel arbeidstid som ein fint kan bli kombinert med studiar • vere med i eit flott tidsskriftmiljø Har du spørsmål må du gjerne kontakte kulturredaktør Maren Kvamme Hagen på 41561973 eller [email protected] Send søknaden til [email protected] innen 1. februar. Stillinga er honorert.

Er du arguments neste redaksjonsleder? Redaksjonslederen står for den daglige driften av argument. Som redaksjonsleder får du variert og uvurderlig erfaring med ledelse og mediedrift.

DU ER EN PERSON SOM: • Er initiativrik og liker å engasjere deg i spennende prosjekter. • Har lyst til å jobbe og knytte kontakter i et faglig oppegående og engasjert miljø. • Har lyst å få kompetanse og erfaring fra organisasjonsledelse.

DINE OPPGAVER VIL VÆRE: • Å samarbeide med regnskapsfører om å forberede og føre budsjett og regnskap. • Å søke om penger fra relevante stipend, støtteordninger og lignende • Å orientere styret om organisasjonens økonomiske stilling. • Å være ansvarlig for distribusjon av magasinet. • Å være ansvarlig for abonnenter og utsendelser. Ikke nøl med å søke selv om du ikke har relevant erfaring fra tidligere jobber/verv, det vil bli gitt grundig opplæring. Stillingen kan fint kombineres med studier og honoreres med kr 2000 kr pr nummer. Hvis du har spørsmål om stillingen kan du snakke med nåværende redaksjonsleder Maren Ørstavik på tlf: 48008403 eller e-post: [email protected]

Send søknad og CV til [email protected] innen 1. februar.

argument #1 / 2011 /

7

Samfunn

Samfunn

Tekst: Emil Aas Stoltenberg Illustrasjon: Trond Ivar Hansen

En broket pensjonsprotest Motstanden mot president Nicolas Sarkozys pensjonsreform er et møte mellom tre samfunnsgruppers misnøye: sint forstadsungdom, en frustrert middelklasse og organiserte arbeidstakere. gere av sin revolusjonære tradisjon», fortsetter den tyske avisen. Mulig det. Sannsynligvis behøver man ikke bedrive historisk determinert sosialpsykologi for å forstå franskmennenes mangel på reformiver. Mer håndfaste årsaker finnes. En slik årsak er det politiske systemet. I et presidentsystem som det franske, hvor parlamentet ikke gjør stort annet enn å tørke blekket på den utøvende maktens nytrykkede lovforslag, kan man spørre seg om det finnes andre kanaler for påvirkning enn gata. Utenfor Presidentsystemets uheldige sider forsterkes av Sarkozys arrogante lederstil, en lederstil som har provosert franskmenn siden Sarkozys yachtseilende valgseierfeiring i 2007. Provoserende er det også når hyperpresidenten fnyser av demonstrasjonene og innfører den pengebesparende pensjonsreformen samtidig som presidentens milliardærvenner - Bettencourt og andre - nyter skattelettelser i milliardklassen. Hvis staten trenger penger, hvorfor ikke begynne innstrammingen et annet sted enn i folks pensjoner? Men dette alene forklarer ikke hvorfor ungdom fra forstedene trekker til bykjernen for å knuse ruter. Det skyldes et annet alvorlig problem som kan ha noe, men trolig ikke så mye, med pensjon å gjøre. Mest er det uttrykk for at ungdommen blir holdt utenfor, uten adgang til de meritokratiske stigene. Ekskluderingen av forstadsungdommens minner om forholdet mellom metropol og koloni, der ungdommen, med god grunn, har en svært reell følelse av å bli definert ut av fellesskapet. Sarkozy og innenriksminister Brice Hortefeux omtaler og behandler forstedene som områder utenfor republikken, og forstedenes innbyggere behandles ikke som fullgode borgere men som folk statsmakten dessverre må forholde seg til. «Sikkerhet», som synes å bety at politi og fotballer må erstattes med gendarmeri og automatvåpen, har lenge vært presidentens og innenriksministerens eneste svar på kummerlige boforhold og skyhøy arbeidsledighet.

Ruter ble knust, biler brent, skoler okkupert og fagforeningsfolk sang gamle sanger. Den franske pensjonsreformen, som i resten av Europa ble oppfattet som ikke helt upassende, fikk millioner av franskmenn ut i gatene. Merkelappen «De revolusjonære

8

/ argument #1 / 2011 /

konservatives hjemland», som en tysk avis kalte sitt naboland i sør, kan virke treffende når franskmennene kler forsvaret av pensjonsprivilegier i revolusjonær demonstrasjonsestetikk. Hva er det egentlig med dette landet som synes å elske streik og demon-

strasjon? Et opprørsk fransk lynne sier noen. Massive demonstrasjoner og kompromissløse streiker blir tilskrevet et lite reformistisk sinnelag. «Franskmenn bruker enhver sjanse til å vise at de er verdige arvta-

Middelklassepessimisme Når det gjelder pensjon er det ikke irrelevant at Frankrike er et ganske pessimistisk land. Oppgitte sukk og uengasjerte skuldertrekk blir bekreftet av europeiske spørreundersøkelser. På påstander av typen «hvem som helst står i fare for å bli fattig i løpet av livet» svarer fire av fem franskmenn «ja». Hele 13 prosent av befolkningen bekymrer seg for at de en dag vil måtte klare seg uten tak over hodet. I Danmark frykter én prosent det samme. Pessimismen kan blant annet være et resultat av at 25 prosent unge mellom 18 og 25 år er arbeidsledige. Tall som ikke utelukkende er et finanskrisefenomen. Pessimismen er imidlertid mer enn en folkelig misnøye. Tidligere i år erklærte den franske sivilombudsmannen Jean-Paul Delevoye over en helside i avisen Le Monde at Frankrike er et «alvorlig nevrotisk anspent» land. Delevoye bekymret seg for at en hver-for-seg-mentalitet går på beskostning av «lysten til å leve sammen». Han mente å se at lysten til å «skape samfunn» smuldrer opp i et individualistisk klientforhold til statens velferdstjenester. Når en ellers sindig sivilombudsmann sier slike ting er det

vanskelig å feie det bort med ombudsmannens egen pessimisme. Frykt for det sosiale fallet Også blant akademikerne sitter de mismodige utrykkene løst når det franske samfunnet skal beskrives. Middelklassen tillegges særlig vekt i samtidsdiagnosene. Økonomen Éric Maurin mener den franske middelklassen er preget av frykt for brå og bratte fall ned den sosiale rangstigen, omvendte klassereiser, eller «plutselig brudd i den forespeilede selvbiografien», som Maurin kaller det. Slik settes middelklassesolidariteten under press, konkurransen i utdanning og arbeidsmarked øker og viljen til å løse ting i fellesskap forvitrer. Trass i tilsynelatende individualiseringen er ikke middelklassen lojal overfor Sarkozys valgkampslagord «Jobbe mer for å tjene mer». Slagordet hules ut og velgerne forsvinner når Sarkozy, omringet av sin bemidlete og moderat skattebetalende omgangskrets, lefler med samfunnskontrakten som pensjonsordninger er.

På påstander av typen «hvem som helst står i fare for å bli fattig i løpet av livet» svarer fire av fem franskmenn «ja». Kanskje derfor lar middelklassen sine barn skulke skolen for å demonstrere. I oktober sto skoleelevene opp fem om morgenen for å blokkere skolene sine med søppelkasser og mobilisere for demonstrasjonstogene senere på dagen. Da den nå avgåtte arbeidsminister Éric Woerth sa at «vi gjennomfører denne reformen for dere under 20», trodde ikke de to ledende elevorganisasjonene på ham. Da Woerth harselerte over tenåringenes engasjement for pensjon var gnisten tent. Sosiologen Louis Chauvel ser i skoleelevenes interesse for pensjon et uttrykk for vissheten om at det arbeidsmarkedet og samfunnet som venter dem er tøffere enn det deres foreldre møtte. Handelshøyskolestudenten Julia oppsummerer det slik: «en vanskelig inngang til arbeidsmarkedet, så et arbeidsliv som blir stadig tøffere, hele tiden vel vitende om at slutten av arbeidslivet ikke blir noe penere enn inngangen». Den tapte generasjonen Julia og Chauvels beskrivelser er skildringer av den brytningstid Europa befinner seg i, bilder på det Europa som venter generasjonen OECD har kalt «den tapte». Noe har forandret seg. Siden krigen har klassereiser og velstandsøkning gått én vei – opp. Folk har steget i rang og i velstand. Men nå, i en tid der velstandsveksten flater ut og befolkningen eldes samtidig som vitnemålsinflasjon gjør sosial klatring gjennom utdanning hardere, blir grunnmuren under folks plass i det sosiale hierarkiet skjørere. Sosial mobilitet er bra – så lenge det er mobilitet oppover. Går mobiliteten derimot begge veier etter utforutsigbare mønstre kan det virke destabiliserende. Derav tittelen på Chauvels bok Middelklassens avdrift.

Marginalisert og splittet fagbevegelse Beskrivelsene i denne artikkelen – ekskludert forstadsungdom og en frustrert middelklasse - sier noe om hvorfor demonstrasjonene ble så omfattende, men de forklarer ikke hvorfor de oppsto. Reformprosessen er viktig. Ulikt Norge, hvor store reformer er gjenstand for omfattende og institusjonaliserte diskusjoner – partsamarbeidet, høringer og til slutt gjerne brede forlik i Stortinget, ble den franske pensjonsreformen presset gjennom mot fagforeningenes og opposisjonens vilje. Det var lite som minnet om et tverrpolitisk forlik da sosialistpartiets leder Martine Aubry kalte reformen «grunnleggende urettferdig» og anklaget den for å bryte den republikanske samfunnskontrakten. Ingen påvirkning Når lederen av CGT (fransk LO), Bernard Thibault, kunngjør at demonstrasjonene vil pågå «helt til enden» er det fordi han ikke liker reformen, men også fordi han ikke har hatt noen mulighet til å påvirke utformingen av den. Samtidig er det at Thibault er blitt utelatt fra diskusjonene til dels et resultat av Sarkozys «effektive» lederstil – mannen ble jo valgt for å reformere, men fagforeningens mangel på deltakelse er mest en følge av fraværet av institusjonalisert partssamarbeid, en lav organisasjonsgrad (åtte prosent) og en splittet fagbevegelse. Her ligger en viktig del av problemet: de franske fagforeningene har vært betydelige samfunnsaktører uten noensinne å bli viktige politiske aktører. Fagbevegelsen har vært og er fortsatt splittet i hovedsakelig tre retninger: en til venstre, en kristendemokratisk og en mer reformistisk. I oktober medførte denne splittelsen at fagforeningene ikke ble enige om en streike- og demonstrasjonsstrategi og hadde forskjellige krav til en eventuell pensjonsreform. At streikeretten er individuell letter ikke samkjøringen. Mens organisasjonene kranglet seg imellom så det til tider ut til at fagbevegelsen var i ferd med å miste kontrollen over demonstrasjonene som jo tiltrakk seg folk fra langt utenfor fagforeningenes rekker. Bordet fanger Denne kompliserte fagbevegelsesstrukturen kommer i tillegg til en lite fruktbar politisk situasjon. I perioden da den moderne franske velferdsstaten tok form og dagens arbeidsmarkedsinstitusjoner kom på plass var den mest betydelige franske fagforeningen, CGT, først anarkosyndikalister og deretter alliert med kommunistpartiet. Demokratisk politikk er med andre ord en øvelse fransk fagbevegelse har hatt et komplisert forhold til. Bordet fanger, og i dag er det vanskelig for fagbevegelsen å bli en viktig aktør som lyttes til i et system der foraene for sosial dialog kun er midlertidige konstruksjoner, og sosialistpartiet ikke har så mye det skulle sagt med sitt mindretall i parlamentet. Da blir gata et godt alternativ: et sted hvor man kan mobilisere på andre gruppers generelle misnøye. Emil Aas Stoltenberg (f.1986) studerer statsvitenskap på Universitetet i Oslo og sitter i arguments samfunnsredaksjon. Trond Ivar Hansen (f.1968) utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Yrke: Permittert spilldesigner, prøver å skifte til å leve av illustrasjon. Glad i folk, ingefær og tilfeldigheter.

argument #1 / 2011 /

9

Samfunn

Samfunn

Tekst: Julie Kalveland Foto: Flickr/ Martin Grüner Larsen

Professor på barrikadane Historieprofessor og SV-politikar Knut Kjeldstadli kom i fjor haust ut med boka Akademisk kapitalisme. Han er bekymra for at den marknadsretta utviklinga av universitetet trugar forskninga. Serie: Kva vil vi med høgare utdanning?

Professor Knut Kjeldstadli presenterer i Akademisk kapitalisme ti tendensar i samfunnsutviklinga og innan universitetssystemet. Desse meiner han er teikn til ei pågåande marknadsretting av utdanningssektoren. Utviklinga er global og kan påvisast i fleire land, men ho har ennå ikkje fått full innverknad i Noreg. Kjeldstadli advarer mot trenden: - Eg vil starte ein diskusjon om kven universitetet skal vere for, og kva vi vil med det, seier han. - Ei utfordring er kor vidt universitetet gjev innsikter som gjev høve til å forhalde seg til verda – slik ho er i dag. Kjeldstadli ser mellom anna bekymringsfullt på masseutdanning, innføring av pengeforhald og auka kontroll innan akademia. Han meiner at slike tendensar ikkje vil betre vilkåra innan utdanningssfæren, men snarare svekke kvaliteten på arbeidet som blir utført. Han ser òg negativt på forskarrolla ved dagens universiteter. Med rett til å forske Professor Kjeldstadli meiner det er problematisk at ein har utvikla eit djupare skilje mellom forskarrolla og undervisningsrolla enn kva som var vanleg tidlegare. Han meiner dette svekkar ein klassisk idé om forskningsbasert undervisning. - Det gamle kravet om forskarfridom er ennå reelt, men kva med forskningsrett? spør han. Kjeldstadli meiner det er ei styrke for undervisarar å ha erfaring fra forskning og viten om korleis stoffet blir til. Han tenkjer seg òg til at det kan bli vanskeleg å få innpass for ein eller ei som har drive med undervisning, om han eller ho kunne tenke seg å starte med forskning. Eit anna teikn på mindre vektleggjing av eiga skapning innan akademia er reduseringa av oppgaveskrivingstida. Standardisering på kryss av landegrensene har gjort at dagens mastergradsstudentar får kortare tid på seg til å skrive oppgåva si enn det hovudfagsstudentane fekk før. Slik blir universiteta prega av reproduksjon istadenfor eigenproduksjon. Ut for å sanke middel? Forskarar må i dag i stor grad ut for å skaffe til veie middel for å kunne drive forskning. Knut Kjeldstadli har otte for tilnærminga til den engelske versjonen, kor forskarar kun får støtte til å drive forskning gjennom middel utanfrå. Forskningsfinansieringa av i dag gjer at kvar vitskapleg stilling inneheld ein eigen forskningsdel. Utover dette må ein søke om middel fra Forskningsrådet, gjennom bestemte program. Desse gjev føringar for kva forskningsprosjekt som vil få offentleg støtte. Dette synest SV-aren er

10 / argument #1 / 2011 /

ei urimeleg ordning, som berre fører til lagdeling innan forskninga. - Systemet gjer at middel går til «stjernegrisane, dei som allereie har mykje publisert forskning bak seg, seier Kjeldstadli.

Knut Kjeldstadli ønskjer å få oppretta ei intern offentlegheit, og ei diskusjonsrørsle ved universitetet, som kan ta tak i problema marknadsretta utviklinga av høgare utdannining.

Sjølv må han seiast å vere godt plassert på Alaget, blant stjernegrisane. Likevel er han for at dei som sit på sidelinja òg skal kunne få driftsmidlar, istadenfor å «bli sitjande fast» i systemet. Det at forskarar må søke i høve til bestemte program, er òg eit problem. Professor Kjeldstadli godtek at ein kan drive forskning for eksterne oppdragsgjevarar, men meiner at ein større del av midla fra staten da bør gå rett til universitetet. - Programforskninga fører til ei søkjaropportunisme, som ein ikkje er tent med. Slik er det bare dei med mykje erfaring som er flinke til å forske på det dei blir «bedne» om, som får tilgong på statlege middel. Alternativet Kjeldstadli held fram er forskarinitiert forskning. Humboldt-modellen ikkje sterk nok Knut Kjeldstadli viser til den gamle Humboldt-modellen, eit syn på universitetet som ein verdi i seg sjølve - «viten for vitenskapens skuld». Dette synet har tidlegare vore motkrafta når universitetet har blitt utfordra i form av ytre innverknad. Det verdipolitiske standpunktet bidrog i 2005 til å starte Vox

Academica-rørsla, eit professoropprop som haldt stand i samband med Lov om høgare utdanning. Professoroppropet fekk gjennomslag for fleire viktige ankepunkter, mellom anna fekk ein lovfesta at ein ikkje skal krevje skulepenger. Kjeldstadli støtta sjølv opp om oppropet, men meiner nå at dette ikkje er eit framtidsretta syn som kan stå imot marknadsretta vi ser i dag. Han meiner at ein treng eit tredje perspektiv – eit som fremjer eit samfunnsforplikta universitet. Friare tilgong på statlege middel, og eit akademia som forhalder seg og forpliktar seg overfor samfunnet. Utdanning med europeisk preg Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten, har rosa Knut Kjeldstadli for ikkje å vere som sine fagfeller; «fomlete» og med «notorisk dårlig politisk teft når det gjelder effektiv handling mot samfunnsprosesser de ikke liker». Boka Akademisk kapitalisme har greid å skape diskusjon. Forfattaren har figurert på debattmøter med mellom anna rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, og møtt representantar for Utdanningsdepartementet. Kjeldstadli er nøgd med merksemda boka har fått. Det har likevel ikkje vore berre lovord å hente. Mange peiker på at standardisering kan ha ein positiv effekt. For studentar som vel å ta heile eller delar av utdanninga si i utlandet, kan standardisering gjere det lettare å komme inn på arbeidsmarknaden her heime. Deira kompetanse tilsvarer da den kompetanse som tilbys ved norske universitet. Er nå det så dumt? - Problemet med standardiseringa, er at det her ligg eit maktpotensiale, kommenterer professor Kjeldstadli. Han legg til at standardisering av utdanning er gamalt nytt. Bologna-prosessen, som har som formål å skape eit felles europeisk område for høgare utdanning, starta i 1999. Det er imidlertid vedteke at dette sambandet skal pregast av «a European slant». Dette kallar Kjeldstadli ei ideologisk basering, som han finn svært problematisk. Han viser til eit døme han òg nemner i boka: Phoenix-universitetet, eit virtuelt amerikansk universitet, formidlar universitetsundervisning til 22 afrikanske land. Dette gjer at universitetet i røynda kan drive einvegskommunikasjon basert på retningslinjer utvikla i USA. På den andre sida kan standardisering bidra til eit større fokus på kva den enkelte kan vente seg av ein utdanningsinstitusjon. Kvalitetsreformen førte til ei større forplikting for dei vitskapeleg tilsette om å følgje opp studenter med seminarundervisning og obligatoriske oppgåver. Vil det ikkje kunne

komme studentane til gode om dei blir sett på meir som kundar som betaler for ei bestemt vare, med medfølgjande krav om kvalitet?

Tekst: Monica Goksøyr

Systemet fører til at forskarmidla går til stjernegrisane. Kjeldstadli ser ikkje utfordringar for dagens universitet på dette området. Han meiner faste evalueringar fangar opp krav til nyttige endringar, og tilbakemeldingsprosedyrer hadde ein òg før Kvalitetsreformen. Han er like fullt positiv til tiltak som å få studentar inn i tilsetjingsprosedyrer for vitskapleg tilsette, slik ein nyleg har sett i gong med ved Institutt for medisinske basalfag. Nærsynte professorar På lik linje med Knut Olav Åmås er Kjeldstadli heller ikkje begeistra over det akademiske miljøets handlekraft. Han meiner det i stor grad er prega av nærsyntheit, og manglar heilskapssyn. Professoren er til dømes oppgitt over klaging om kroneforskjellar i budsjett og personforklaringar for politikk. Kjeldstadli kan òg verke negativ da han skildrar ein prosess han meiner «ikke kommer til å stoppe». Dette er imidlertid ikkje bokstavleg meint. Kjeldstadli fortel at han med dette meiner å vise til eit vedvarande press, og tunge føringar i samfunnet som ikkje kan ignorerast. - Det er viktig at ein innanfor og utanfor universitetet vinn viktige delsigrar, slik ein til nå også har gjort. Kjeldstadli ønskjer å få oppretta ei intern offentlegheit, og ei diskusjonsrørsle ved universitetet, som kan ta tak i problema han held fram. Historieprofessoren rundar av med eit Karl Marx-sitat: - Menneska skapar si historie, men ikkje under valde omstende.

Bologna-prosessen • Starta i 1999 • Ein serie møter for europeiske universitetsleiarar og utdanningsministrar Målsetjinga for desse møtene er å utvikle eit europeisk område for høgare utdanning • Innføringa av bachelor,- master- og doktorgrad er ein del av dette samarbeidet • Kjelde: www.regjeringen.no

Boktittel: Akademisk kapitalisme Forfatter: Knut Kjeldstadli Utgiver: Res Publica (2010)

Dette er andre del av ein serie om kva vi vil med høgare utdanning. Tidlegare bidrag i serien: Magnus Løvold: Gledesdreperen. Universitetet – et nihilistisk mareritt? (argument #5/2010) Sjå og baksida av dette nummeret.

Julie Kalveland (f. 1989) studerer sosiologi ved Universitetet i Oslo og sit i arguments samfunnsredaksjon.

Sosialdarwinisme på universitetet? Ifylgje Magnus Løvold har universitetet bare plass til ultimate supermenneske. Motargument I artikkelen Universitet: et nihilistisk mareritt? (Argument nr. 5, 2010) av Magnus Løvold, går tekstforfattaren ut med kraftig kritikk av UiOs studentmiljø. I fylgje Løvold er universitet ”i ferd med å anta form av et terapeutisk samfunn, hvor halvdeprimerte og rådløse skikkelser kan komme sammen og finne trøst i at de tross alt ikke er alene”. Den første innvendinga eg ynskjer å rette mot denne artikkelen, er at tekstforfattaren, etter mi meining, gir ein feilaktig og forvrengt framstilling av atmosfæren ved universitet. I motsetnad til hans oppfatting av UiO som ”en russisk straffangeleir anno 1850”, vil eg seie at den dominerande stemninga ved Blindern er prega av ein energisk og inspirerande entusiasme. Ved det samfunnsvitskapelege fakultet er det til alle tider å finne blide, oppvakte og målretta studentar som kjem saman til så vel studiefordjuping som - meir eller mindre - saklig prega og viktige diskusjonar.

Vi må dyrke det faktum ved studietida at den inneheld ein ikkje så reint liten dose «blood, sweat and tears». Forfattaren omtalar majoriteten av universitetets studentar som eit problem. Desse er nokre sleipingar som prøver å framstille studeringa som ”noe annet enn det egentlig er” altså ”gøy, engasjerende og uhyre interessant”. Eg vil heller argumentere for at opplevinga at studietilværet er subjektivt prega og individuelt varierande. Denne livsfasa blir av nokre opplevd som ein statisk lykkerus, medan den for andre kan vere meir belastande. Det er tydelegvis viktig for Løvold å beskrive dei svakare som utspekulerte og devaluerande gledesdreparar. Min største kritikk mot Løvolds argumentasjon retter seg mot hans bråkjekke, retoriske spørsmål om ”dagens studenter har mistet evnen til å ta valg som er til deres eget beste”. Han stiller seg uforståande til kvifor studentar - som spesielt rundt eksamenstider framfører den han kallar ein ”deprimerande dødsmesse” - når dei har andre mogelegheiter, likevel vel å ta høgare utdanning. Ved bruk av denne typen retorikk fjernar Løvold sjølve verdien i menneskets ambisjonar. Forfattaren tek på ingen måte til betraktning

at mennesket har evna til å setje seg overordna og langsiktige mål, til tross for at vegen dit ikkje nødvendigvis er ein dans på roser. Denne evna til å prioritere eins eigen og allmennviljens framtidige mål og generelle beste, framfor å la seg bøye av for kortsiktige ynskjer og begjær, burde bli betrakta som plausibelt, snarare enn sjølvsagt. Universitetets studentar har tatt val som inneber å utnytte dei mekanismane velferdsstaten Noreg tilbyr for å mogeleggjere borgarars dyrking av eigenskapar, og set oss i stand til å bli den beste versjonen av vår unike ”nature/nurture” kombinasjon. For mange av oss er det eit faktum at sjølv om studietida i sin heilskap er noko gledelig og berikande, kan det også - til tider - vere tungt og vanskeleg. Likevel er dette valet vi tek, fordi, på lang sikt vil ”the pleasure be worth the pain”. Eg tykkjer det er ironisk at ein som er student ved M.Phil-programmet i Peace and Conflict Studies, skal oppfordre det han kallar ”en stadig mer marginalisert minoritet” - noko eg kan seie meg einig i sidan eg sjølv sjeldan møter på slike ekstatiske lykketroll - til å slå tilbake og bekjempe ”gledesdreperne”. Eg forstår det altså slik, etter Løvolds argumentasjon, at dei studiemessig sterkaste må slå ned på dei meir sårbare, dersom dei - Gud forby! - skulle komme i fare for å gi uttrykk for ei kjensle av å ikkje alltid vere ”the fittest” i kapitalismens beinharde konkurranse. Sjølvutvikling er noko som verken er, eller bør vere ein lett overkommeleg sak. Om Oslos studentar ikkje lenger skulle kunne føle at dei møtte på utfordringar i kvardagen, ville eg argumentere for at vi hadde eit utilstrekkeleg utdanningstilbod. Eg meinar det ligg eit faremoment i det å gi potensielle framtidige studentar inntrykk av at universitetet utelukkande er ein stad for ultimate supermenneske, som utan så mykje som ei rynke på panna overkjem kvar ein kneik studentlivet kan komme til å tilby. Vi må dyrke det faktum ved studietida at den inneheld ein ikkje så reint liten dose ”blood, sweat and tears”. Dette utgjer eit viktig element i den stoltheit vi med rette kan føle som uteksaminerende studentar. Monica Goksøyr (f.1990) er student på bachelorprogarmmet i sosialantropologi ved Universitet i Oslo Har du en debattant i magen? Argumenter eller motargumenter sendes til argum[email protected] argument #1 / 2011 / 11

Samfunn

Samfunn

Tekst og foto: Eva Walicki

Okkupasjonsturister i Palestina Busslaster med turister besøker Hebron hvert år. Observatørene fra Kirkens Nødhjelp blir igjen etter at de har dratt. Reportasje

I Hebron har vestlige «okkupasjonsturister» blitt et levebrød for mange palestinere.

Det nærmer seg slutten på mitt oppdrag som ledsager i Kirkens Nødhjelp. Jeg prøver å komme meg ut av solsteiken og samler gruppen foran meg. Jeg ønsker dem velkommen til Hebron på den okkuperte Vestbredden, byen som går under betegnelsen «spøkelsesbyen» og «helvete på jord». Så begynner vi. Alt jeg viser og forteller får meg til å skrike innvendig. Men det som nå sjokkererer dem, har for meg blitt en del av hverdagen. Menneskene jeg har møtt her gir meg en personlig referanse og klump i halsen når jeg presenterer mitt midlertidige hjemsted for nykomlingene. Avstengt område Vi går gjennom checkpoint 56 og inn i Shuhada street som ligger i det israelsk kontrollerte H2-områet. Gata har vært avstengt for palestinsk trafikk siden begynnelsen av den andre intifadaen. Tidligere var den en av de viktigste handlegatene i byen. Nå er alle butikkene stengt. De fleste innbyggerne har flyttet ut, mens de få gjenboende har måttet krabbe over hustak for å komme seg ut og inn. De har gitter foran vinduene grunnet gjentatte angrep fra israelske bosettere, og lever på matrasjoner fra Røde Kors. Barna på Cordoba skole blir daglig passet på av ledsagere fra Kirkenes Verdensråd og Kirkens Nødhjelp, slik at skoleveien ikke blir for farlig og ubehagelig. Jeg forteller, og tenker samtidig på mannen vi besøkte her for ikke så lenge siden. Han kan ikke lenger jobbe fordi en bosetter kastet stein på ham, noe som gjorde ham blind på det ene øyet. Jeg tenker på

12 / argument #1 / 2011 /

den gamle damen som ikke får besøk fordi familien og vennene hennes ikke har tillatelse til å gå inn i dette området. Bosettere Vi går videre og stopper foran bosettingen Beit Hadassah. Allerede i 1968, rett etter seksdagerskrigen, okkuperte en gruppe bosettere et hotell i byen. Dette førte videre til etableringen av bosettingen Kiryat Arba i utkanten av Hebron. Nå huser bosetningen rundt 7000 innbyggere. Senere flyttet flere bosettere inn til selve byen. I dag er det fem bosettinger i gamlebyen i Hebron med cirka 500 bosettere. Disse bor bokstavelig talt vegg i vegg med den palestinske befolkningen. Bosetterne i Hebronområdet er regnet for å være de mest ekstreme og mest religiøse. De fleste kommer fra USA og Frankrike. Jeg ser nedover gata på husene der palestinerne en gang bodde, og tenker på en bekjent. Han vokste opp i gamlebyen og jobber nå med å vise verden hva som har skjedd med hans al-Khalil. Selv om han antakeligvis aldri får huset sitt tilbake, er han villig til å betale det det koster for å sloss mot okkupasjonen. Inkludert fengsling og trakassering. Diskriminering på hellig grunn Vi beveger oss inn i området rundt Ibrahim-moskeen. I februar 1994, midt under bønnetid og ramadan, tok Baruch Goldstein fra bosettingen Kiryat Arba seg inn i moskeen. Han skjøt og drepte 29 personer og skadet nesten 200. I etterkant av massakren ble mos-

Et gitter er spent opp for å beskytte innbyggerne mot avfall og steiner som kastes mot dem av bosettere.

keen delt i to, slik at halvparten ble omgjort til en synagoge forbeholdt jøder. Ekstreme jøder valfarter til Kiryat Arba for å besøke graven til Goldstein, som mange anså for å være en helt. Du finner også symbolet på det rasistiske og illegale partiet Kach, som Goldstein tilhørte, sprayet på stengte butikkdører.

Hvordan er det mulig å fortsette å være vennlig mot alle som kommer til butikken, på tross av all volden og diskrimineringen? Butikkeieren nedenfor moskeen kan tilby de delvis forferdede og delvis slitne turgjengerne litt drikke og noe å bite i. «Okkupasjonsturistene» fordøyer inntrykkene, småprater og kjøper noen souvenirer. Jeg undres igjen over hvordan det er mulig å drive butikk midt blant soldater, grensevakter, politi, militære kjøretøy og bosettere. Hvordan er det mulig å fortsette å være vennlig mot alle som kommer til butikken, på tross av all volden og diskrimineringen? Demonstrasjon og stengte butikker Noen minutter og flere kontrollposter seinere flytter vi oss innover i de trange gatene i gamlebyen. Hebron Rehabilitation Committee har satt opp gitter over gatene. Det skal skjerme for søppel, stein

og all slags avfall bosettere kaster ned på gaten. Folk er redde, men ikke bare for bosettere. Omkring 75 prosent av butikkene er blitt stengt, enten på grunn av militær ordre, eller økonomiske årsaker. Flere butikker står antakelig for tur. For litt over tre måneder siden ble to butikker stengt, og butikkeierne kastet ut. Den ukentlige ikke-voldelige demonstrasjonen ble oppgitt som grunnen for stengingen. Jeg minnes det triste uttrykket til Leila, en tøff dame som driver et samvirkeforetak for kvinner med søsteren Nawal. «Denne demonstrasjonen er ikke bra», sier hun. Andre butikkeiere synes å være enige. «One, two, three, four. No good, no good», utbryter en sint kar lenger nede i gata en gang vi går forbi. Han hadde i tankene slagordene fra demonstrasjonen som førte til stengningene. Vi trasker videre forbi ivrige handelsmenn og stopper opp på Bab al-Baladiye, plassen der demonstrasjonen finner sted på lørdager. Demonstrantene vil ha slutt på okkupasjonen, og åpne Shuhada street for palestinere. Gjennom sommeren har utallige ungdommer fra USA og Europa skapt blest rundt forholdene i Hebron. Enkelte kaller dem «Facebook-revolusjonære». De fleste har nå dratt hjem, og demonstrasjonen er tynnet ut. Den lille gruppen med et flertall palestinere som fortsatt holder på, blir stadig presset og truet av det israelske militæret. Det hender at hele demonstrasjonen blir avlyst fordi det er for risikofylt å gå ut i gatene. Andre ganger blir de tvunget til å finne

alternative steder og ruter. Tilbake til «normale» Turen er snart over. Det gjelder å komme seg av gårde og finne fram til bussen, som kan ta turistene bort fra en absurd virkelighet og tilbake til «det normale». Kanskje er de småredde og sier i sitt stille sinn «takk og pris for at vi skal hjem». Turguiden vil gjerne bidra emd en pengegave, og spør hva de kan gjøre videre for å hjelpe. Noen damer klager over varmen, stanken og vannmangelen. Jeg takker for oppmerksomheten og tenker på menneskene som blir igjen og kanskje aldri får reise derfra. Alle kjenner de noen som har blitt skutt, drept eller arrestert. Alle lever de daglig med uforutsigbarhet og trakassering. I det jeg sier et siste «ha det bra», håper jeg inderlig noen av damene og herremennene med hatter, solkrem og fine antrekk kan bringe videre et noe mer opplyst bilde av den historiske og konfliktfylte byen. Ledsagerprogrammet i Israel • EAPPI står for Eucumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel. • Noen av ledsagernes oppgaver er å ledsage palestinere som trues av bosettere samarbeide med israelsk fredsbevegelse observere militære kontrollposter og rapportere om menneskerettighetsbrudd observere fredelige demonstrasjoner besøke utsatte familier

spre informasjon til nettverk og medier i Norge holde foredrag etter oppholdet • Se også: www.kirkensnodhjelp.no/ledsagerprogrammet www.eaapi.org

En by i strid • Al Khalil er det arabiske navnet på Hebron. • Al-Khalil betyr venn og viser til Ibrahim al-Khalil (vennen Abraham) og Khalil-Al-Rahman (Guds venn), som begge er betegnelser på profeten Abraham. • Abraham skal ha bosatt seg og blitt gravlagt i Hebron. • Hebron Rehabilitation Committee jobber aktivt for å opprettholde en levende gamleby i Hebron. Dette har ført til at flere velger å bli boende der på tross av de ekstremt vanskelige forholdene. • Se http://www.hebronrc.org • «Women in Hebron» er et samvirkeforetak drevet av mer enn 120 kvinner i Hebron-området. De har et stort utvalg av tradisjonelle håndbroderte varer. • Se http://www.womeninhebron.com/Home.html

Eva Walicki (1981) har en bachelor i sosialantropologi og utviklingsstudier fra School of Oriental and African Studies og en bachelor i psykologi fra Universitetet i Oslo. Fra juli til oktober 2010 var hun ledsager for Kirkens Nødhjelp i Hebron. Blogg: www.picturesandstories-fromtheterritories. blogspot.com.

argument #1 / 2011 / 13

Kultur

Kultur

Tekst: Lars Gaupset Foto: Film fra Sør

Kjønn og makt Er kvinner mer fredelige enn menn? To dokumentarer som ble vist på Film fra Sør-festivalen tar for seg kvinner med makt – og utfordrer stereotype forestillinger om kjønn. Film

Benazir Bhutto ble omtalt som Vestens bolverk mot islamistisk ekstremisme, men hennes politiske arv er omstridt. Foto: Film fra Sør.

Farah Pahlavi var dronning av Iran fra 1959 – 1979. Hun har siden bodd i eksil i Paris. Foto: Film fra Sør.

Dersom kvinner hadde styrt verden, hadde det ikke vært noen kriger, ifølge noen. Innenfor enkelte feministiske miljøer er det en tendens å tillegge kvinnen iboende positive verdier som fred, samarbeid og empati, mens mannsrollen tradisjonelt har blitt forbundet med rå makt, vold og brutalitet. Mot denne tendensen står en annen tradisjon som går tilbake til Antikken og Paulus – som sier at kvinner er uegnet til å styre og kilden til alt vondt. I denne tradisjonen blir kvinner framstilt som manipulerende, slu og villige til å spille på menns begjær for å oppnå hva de vil. I Monteverdis opera Poppeas kroning fra 1642 går Poppea, Neros elskerinne, bokstavelig talt over lik for å bestige tronen. Et annet eksempel er konkubinen Ci Xi, som ved hjelp av taktikk og sluhet lyktes i å klatre helt til topps i Qing-dynastiet ved å innsette sin egen nevø som keiser. Da keiseren forsøkte å få gjennomført et reformprogram kastet Ci Xi ham i husarrest, hvor han til slutt døde av sykdom. Ci Xi har senere blitt sett på som en uvanlig grusom herskerinne, og ble klandret for monarkiets fall og Kinas manglende evne til å modernisere seg.

14 / argument #1 / 2011 /

Disse narrativene om kvinner blir for essensialistiske – ettersom de begge tillegger kvinnen bestemte egenskaper fra naturens side og bygger opp under stereotype framstillinger – de være seg av positiv eller negativ art.

Hvor var den kvinnelige empatien når kommunister og islamister ble kastet i fangehullene og torturert? Vi bør slutte å snakke som om vi tror at kvinner vil revolusjonere politikken bare mange av dem kommer inn i styre og stell. I stedet bør vi anerkjenne at politikken er en egen sfære som ikke styres av de samme moralske prinsippene som i samfunnet for øvrig. Som Machiavelli skrev i Fyrsten for flere hundre år siden er statsstyret preget av rå maktkamp, skitne triks og uheldige allianser. Personer som sø-

ker makt vil alltid stå overfor et grunnleggende dilemma – enten tilpasse seg «spillets regler», og bli en del av systemet de forsøker å forandre, eller stille seg på sidelinjen og bli fullstendig marginalisert. Makt korrumperer – uavhengig av kjønn. Bhutto: forandrer eller bevarer? Dette dilemmaet blir godt belyst i Bhutto (2010), en dokumentar om den pakistanske politikeren Benazir Bhutto. Hun ble valgt som statsminister i 1988 bare 35 år gammel, og var den første kvinnelige statslederen i et muslimsk land. I 2007 ble hun drept i et bombeattentat, noe som ga henne martyrstatus i hjemlandet. Bhutto lovet et omfattende moderniseringsprogram som ville bedre kvinners rettigheter og situasjonen for de fattige. Men i løpet av hennes periode ved makten var prestasjonene få, og hun gjorde ikke noe for å forandre huddud-lovgivningen, som er sterkt diskriminerende mot kvinner. Flere har også satt spørsmålstegn ved hvor genuin hennes forandrings-agenda var. Bhutto kom fra et av de mektigste familiedynastiene i Pakistan, som eide mye land. Hennes far, Zulkafir Bhutto,

var også statsminister, og selv var hun utdannet ved eliteuniversitetene Harvard og Oxford. Selv om Bhutto uttalte at hun ikke brydde seg om klær, og alltid gikk med den tradisjonelle klesdrakten, ble hun ofte observert i luksuriøse butikker i London og New York mens hun handlet dyre smykker og klesplagg. Til hennes forsvar kan man si at hennes handlingsrom var svært begrenset. Bhutto forsøkte å forandre et svært patriarkalsk samfunn, og måtte holde seg inne med de religiøse lederne. Hun ble også konstant motarbeidet av de militære lederne, som avsatte henne to ganger og anklaget henne for korrupsjon. På mange måter er det et komplekst bilde som presenteres av Bhutto. Selv om de fleste som intervjues i filmen tilhører hennes nærmeste familie og venner, er det også rom for kritiske stemmer. Blant annet hennes egen niese, som anklager Bhutto for likvidasjonen av sin far, som etter hvert utviklet et motsetningsfylt forhold til søsteren. Hvor mye som ligger i korrupsjonsanklagene mot henne er også vanskelig å si. Tiltalen mot henne ble droppet etter en hestehandel med Pervez Musharraf som gjorde at hun kunne vende tilbake til Pakistan i 2007 for å delta i valget. Ettertida vil vise hvordan Bhutto vil bli husket – som en forkjemper for demokrati – eller en korrupt politiker som først og fremst var opptatt av å berike seg selv. Det som i alle fall er sikkert, er at hun for millioner av pakistanere var et symbol for håp og forandring. To kvinner i eksil The Queen and I (2008) har både likheter og forskjeller med Bhutto. I begge filmene er hovedpersonen en kvinne som er tvunget til å leve i eksil av politiske årsaker, og som drømmer om å vende tilbake til sitt hjemland. Begge har opplevd både opp- og nedturer. Der stopper også likhetene. I The Queen and I møter vi Farah Pahlavi, enken etter sjahen av Iran, Mohammad Reza Pahlavi. Dronningen har levd i eksil i Frankrike siden 1979. I en prangende leilighet i

sentrum av Paris tar hun imot audienser, og svarer på brev og henvendelser fra sine støttespillere. Pahlavi insisterer fortsatt på å bli omtalt som hennes majestet, og på at hennes sønn er sjahens rettmessige tronarving som en dag skal vende tilbake til Iran. I en nokså komisk scene der dronningen blir mottatt av rojalister i Roma, uttaler en av kvinnene i forsamlingen at hun er overbevist om at flertallet i Iran støtter en gjeninnføring av monarkiet. Regissøren bak dokumentaren er en iransk kvinne som har fått politisk asyl i Sverige, Nahid Persson Sarvestani. Hun var medlem av kommunistpartiet, og var med på å styrte sjahens styre under den islamske revolusjonen i 1979. Sarvestani bestemte seg for å lage en dokumentar om dronningen, og ønsket å konfrontere henne med overgrepene som fant sted under sjahens regime. Men etter hvert som de to kvinnene tilbringer tid sammen, utvikler det seg et vennskap mellom de to, og Sarvestani blir tilbakeholden med å stille de kritiske spørsmålene. «Kan de ikke bare spise kake?» Denne uforløste konflikten driver dokumentaren framover, og gjør at seeren blir sittende og vente på den endelige konfrontasjonen. Når den først kommer, uttrykker dronningen ingen tegn til anger. Det framstår enten som hun ikke visste, eller har fortrengt hva som foregikk. Når Sarvestani forteller henne om problemene familiene hennes opplevde, er svaret hennes oppsiktsvekkende naivt. «Hvorfor skrev du ikke et brev til meg, så kunne jeg ha gjort noe for å hjelpe deg?» sier hun. Svaret minner om kommentaren som er tillagt dronning Marie-Antoinette på at de fattige ikke lenger hadde råd til brød på grunn av økte priser: «Hvorfor kan de ikke bare spise kake?» Hvilket moralsk ansvar har en diktators kone? Imelda Marcos forsynte seg grovt av statskassen for å handle sko, mens Maos kone var en skuespiller som ”bare” hadde ansvar for kulturpolitikken. Er uvitenhet – eller fortrenging av sannheten – en

unnskyldning for ikke å handle? Pahlavi var en ung pike som forelsket seg i sjahen og ble hans kone. Hun var i utgangspunktet ikke interessert i politikk, og beskjeftiget seg med mote og kulturelle spørsmål som dronning. Men hvor mye visste hun – og hvor mye ville hun vite? Det gir ikke dokumentaren noe svar på, og det er derfor vanskelig å felle noen endelig dom over henne. På den ene siden framstår hun som selvhøytidelig og naiv; hun lever i en illusjon og nekter å ta et oppgjør med fortiden. På den andre siden har hun en rekke sympatiske trekk som gjør det vanskelig å demonisere henne som en kynisk og ondskapsfull person. Bryt ned stereotypiene Begge filmene viser oss at det ikke nytter med enkle generaliseringer av kvinners rolle i politikken. Ingenting er svart-hvitt, og bildet som trer fram av de to kvinneskikkelsene er sammensatt. Bhutto kjempet for endringer i et mannsdominert og tradisjonelt samfunn, men var ikke selv upåvirket av klasseskillene og maktstrukturene hun forsøkte å endre. Den iranske dronningen stod bak sin mann i ”gode og onde dager” – men hvor var den kvinnelige empatien når kommunister og islamister ble kastet i fangehullene og torturert? Vi bør vokte oss vel for å overdrive betydningen av kjønn, og koble menn til korrupsjon, krig og undertrykking, og kvinner til fred, demokrati og forsoning. Det visker ut andre skillelinjer som klasse og maktforhold, som kan forklare hvorfor politikere handler som de gjør. Hvorfor ikke slutte å bruke økt kvinnedeltakelse som et argument for å oppnå alle gode formål, og heller begrunne det med hensyn til rettferdighet og likestilling? Lars Gaupset (f. 1984) er samfunnsredaktør i argument og tar en mastergrad i freds- og konfliktstudier ved Universitetet i Oslo. Han er spesielt opptatt av skjæringspunktet mellom film og politikk.

argument #1 / 2011 / 15

Samfunn

Samfunn

Tekst: Eilif Hartwig Foto: Wiki Commons

Ecuador lar oljen ligge Mens Norge vurderer å åpne opp nye områder for oljeboring, går Ecuador i motsatt retning. Regjeringen har valgt å ikke pumpe opp olje i den sårbare regnskogen. Klima

Flere kritikere hevder riktignok at president Correa selv har vært en av dem som har forsinket prosessen med å få underskrevet avtalen, fordi han også er nødt til å ta hensyn til at Ecuador skal kunne få inntekter fra oljen også i årene som kommer. I januar i år trakk regjeringens sjefsforhandler seg etter krass kritikk fra presidenten, som mente at Ecuador hadde for lite påvirkning på betingelsene som lå til grunn for avtalen. Correa fulgte opp med å kritisere både miljøbevegelsen, urfolksgrupper og ytre venstre for å være naive i sine krav til regjeringen. Grunnlovsfestet Norge har ikke valgt å bli med i Yasuni-prosjektet, til tross for anbefalinger både fra sivilsamfunnet i Norge og i Ecuador. Dette er påfallende, ettersom man kan anta at dette prosjektet ville være i tråd med regjeringens offisielle miljø- og utviklingspolitikk. Med tanke på den rødgrønne regjeringens svært offensive politikk i forhold til bevaring av regnskog i Brasil, burde Ecuadors prosjekt fremstå som en enda mer langsiktig og bærekraftig plan, ettersom den også innebærer en utfasing av oljeproduksjon.

Tekst: Anna Helene Valberg Foto: Ane Cecilie Krogseth

Norge vinner på alle fronter Hvorfor Norge satser én milliard dollar på regnskogbevaring i Brasil.

Masteroppgaven

Ecuadors prosjekt går rett inn i den betente debatten om hvem som skal betale for klimaendringene. Kritikerne av Yasuni-prosjektet, som også finnes på politisk hold i Norge, peker på flere faktorer. Den ene er at fondet, som tidligere nevnt, delvis skal forvaltes av et FN-styrt organ, og dermed fratar det den Ecuadorianske regjeringen råderett over pengene som skytes inn i prosjektet. Dette minner om kritikken som president Correa selv har ytret. Videre setter det flere spørsmålstegn ved den foreløpige uvissheten om hvordan disse midlene skal fordeles, og peker på at opprettelsen av et fornybar teknologifond kunne vært en mulig løsning. Tidligere regjeringsmedlem Alberto Acosta, som historisk har vært nært alliert med Correa, mener at avtalen kan bli en sovepute for regjeringen. Han frykter at de vil føre en enda mer aggressiv utvinningspolitikk i andre deler av landet, og bruke Yasuni-prosjektet for å legitimere dette.

Yasuni-regnskogen i Ecuador er hjem til flere hundre plantearter, dyr og urfolksgrupper som er helt unike for dette området. Landet for penger i kassen for å la oljen ligge.

I det søramerikanske landet Ecuador ligger et av områdene med størst biodiversitet i verden, nasjonalparken Yasuni, som er en del av Amazonas. På tross av at de cirka 10.000 kvadratkilometerene med regnskog har vært vernet som såkalt «biosphere reserve» av UNESCO siden 1989, har parken gradvis blitt mindre, hovedsakelig som en konsekvens av tømmerhogst på samme måte som andre deler av Amazonas. Under overflaten finnes noe som potensielt kan være med på å ødelegge enda mer av området. Som i mange andre nasjonalparker er det nemlig ikke bare grønt gull som finnes her, det er også store ressursforekomster i form av olje. I frykt for ytterligere ødeleggelser har Ecuador, som det første land i verden, fremarbeidet en alternativ tilnærming til å pumpe opp oljen. Dette er et prosjekt som, hvis det blir gjennomført, kan bli en modell for andre

16 / argument #1 / 2011 /

utviklingsland som står overfor vanskelige valg når de skal balansere utvikling og naturvern. Store utfordringer Dette tiltaket, som uformelt kalles Yasuni-prosjektet, går ut på at den Ecuadorianske staten, som sammen med FN-byrået UNDP skal forvalte midlene, har tilnærmet seg hovedsakelig private donorer og regjeringer og etterspurt økonomisk støtte som kan kompensere landet for fremtidige tapte inntekter fra oljeutvinning. Tiltaket ble lansert for første gang i 2007, men blant annet grunnet uenigheterinnad i den Ecuadorianske regjeringen, ble den ikke undertegnet før i høst. Fortsatt står de overfor store utfordringer for å få på plass den økonomiske delen av avtalen som etter planen skal kunne gi den Ecuadorianske staten 350 millioner dollar i året over 10 år. Dette er

omtrent halvparten av det utbyttet de ville fått av å pumpe opp oljen. En milliard fat med olje vil bli liggende under jorda, og rundt 410 millioner tonn CO2 vil forhindres fra å slippe ut i atmosfæren. Ecuador er et av landene i Sør-Amerika med høyest olje- og gassforekomster. Etter at sosialdemokraten Rafael Correa kom til makten i 2007, har utenlandske olje- og gasselskaper blitt pålagt høyere skatter, og staten har gradvis tatt større eierskap i sektoren. Med et politisk program som vektlegger økonomisk og sosial omfordeling og oppbygging av en velferdsstat, er disse inntektene livsnødvendige for at Ecuador skal kunne klare å gjennomføre de sosiale reformene som har vært planlagt. Allikevel har de altså selv valgt å initiere dette prosjektet, ettersom bevaring av miljøet og regnskogen er blitt en essensiell del av den nye grunnloven som ble vedtatt i 2008.

En modell til etterfølgelse? Ecuadors prosjekt går rett inn i den betente debatten om hvem som skal betale for klimaendringene. Er det naturlig å fordele ansvaret ut i fra dagens utslippsnivåer, eller skal de industrialiserte landene ta en større del av ansvaret, siden de har bidratt sterkest til problemene vi står overfor i dag? Yasuniprosjektet kombinerer disse ulike perspektivene, ettersom Ecuador får mindre tilbake for å la olja ligge enn å pumpe den opp, mens giverlandene har mulighet til å bidra til utslippskutt som ikke bare forskyver utslippene, slik flere vil argumentere for at den utstrakte bruken av for eksempel klimakvoter fører til. De internasjonale klimaforhandlingene har lenge stått i stampe. Selv om utfallet av klimatoppmøtet i Cancun i desember i fjor ble bedre enn det mange hadde fryktet på forhånd, er det langt fra tilstrekkelig for å nå to-gradersmålet. Kanskje er det på tide å vurdere om endringene som må til skal skje utenfor disse internasjonale stormøtene, i form av lokale og regionale tiltak som kan tiltrekke seg støtte fra utvalgte land, slik vi nå kan se i Ecuador?

Eilif Hartwig (f. 1985) tar en mastergrad i Peace and Conflict Studies ved Universitetet i Oslo, og er aktiv i Latin-Amerika Gruppene i Norge.

Når Norge sender hundrevis av millioner kroner for å redde regnskogen i Brasil, er det ikke bare for å være snill og grei. Norge vinner på mange nivåer. For det første får norske myndigheter flyttet den hjemlige opinionens fokus vekk fra den usle innsatsen for klimakutt på hjemmebane. Dessuten knytter Norge seg nærmere til Brasil; et land som er i ferd med å bli en av verdens mest attraktive samarbeidspartnere. For det tredje får Norge enormt mye goodwill internasjonalt. Så mye at regnskoginvesteringene kan komme til å lønne seg for Norge uansett hvordan det går i framtida. Hjemme skralt men borte bra I Klimaforliket i 2008 gikk alle partier på Stortinget bortsett fra Frp inn for at Norge skal ta 2/3 av sine klimakuttforpliktelser hjemme. Dette er svært ambisiøst, og det kommer ikke til å skje. Vi kutter ikke klimagassutslipp i Norge. Våre utslipp øker og fortsetter å øke. Da kan det være nyttig for landet som forsøker å framstå som verdensmester på miljø å ha en annen og bedre innsats å vise til; den såkalte REDD-innsatsensom blir bejublet av alle fra sivilsamfunn og ikke-statlige organisasjoner til næringslivssektoren. Statsminister Jens Stoltenberg er særlig opptatt av at regnskogvern kan være et viktig og betydningsfullt klimatiltak fordi regnskog binder enormt mye CO2 ,og fordi det antas å være mulig å utvikle gode internasjonale finansieringsmekanismer innenfor REDD. En slik finansieringsmekanisme, som Norge i dag går inn for, er kvotehandel. Med kvotehandel kan norske bedrifter kjøpe seg fri slik at det selv slipper å kutte CO2-utslipp. Mulighetenes land Norge er i ferd med å lage en egen Brasil-strategi. Fra før av har vi en India- og en Kina-strategi. Disse landene er viktige satsningsområder i norsk utenrikspolitikk fordi de er i ferd med å bli svært sterke på den internasjonale arenaen: de har en høy økonomisk vekst og får økende global politisk innflytelse.

Brasil er i tillegg et svært forlokkende investeringsland for Norge. - Regnskogmilliarder åpner oljedører, jublet olje- og energiminister Terje Riis-Johansen til DN sist han var i Brasil. Landet har de siste årene gjort de globalt sett største nye funnene av olje, og mye av oljen ligger på dypt vann. Selv om Brasil selv er gode på denne typen teknologi, er markedet for norsk leverandørindustri eksploderende. Med regnskogpengene er Brasil blitt svært velvillige overfor norske investeringer. Norge gjør i både statlig og privat sektor investeringer som langt overgår REDD-innsatsen. Deler av investeringene gjøres i sektorer som er drivere for avskoging. I forbindelse med de store oljefeltene PreSalt har Statoil de seneste årene gjort investeringer på mer enn fem milliarder dollar, og Hydro kjøpte nylig bauxittgruver og smelteverk i Amazonas-regionen for fem milliarder dollar. Statens Pensjonsfond – Utland investerer i kjøttindustrien i Amazonas, en næring som står for om lag 80 prosent av avskogingen i regionen.

Internasjonalt framstår Norge som en klimahelt med REDDinitiativet. - Dette viser at de små pengene brukes til å redusere brasiliansk avskoging, mens de store pengene brukes på å videreføre den, uttaler Torkjell Leira i Regnskogfondet. Norge vinner internasjonalt Internasjonalt framstår Norge som en klimahelt med REDD-initiativet. Dette i så stor grad at det til og med kan lønne seg dersom det skulle gå på trynet. - Initiativet kan vise seg å være lønnsomt for

argument #1 / 2011 / 17

Samfunn

TEMA: SEX Katolsk sexforbud bør avskaffes / Sort erotisk novelle / Mat som øker sexlysten / Behandling av pedofile / Aggressive horer i media/ Fra Kama Sutra til kjønnssegregering / Sexkjøpslovens konsekvenser /

Når Norge gir Brasil en milliard dollar, er det ikke bare for å være grei. Norge har mangfoldige interesser i å knytte seg nærmere Brasil, samt å få en hånd på rattet i videreutviklingen av det internasjonale klimaregimet.

Norge om skandaler skulle ramme REDD-satsingen i framtida, sier professor i utviklingsøkonomi Arild Angelsen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap. - Norge vinner uansett, mener han. Dette fordi Norge har gått foran på et felt der alle andre land så langt har blitt sittende på gjerdet. Da Jens Stoltenberg på klimatoppmøtet på Bali i 2007 proklamerte at Norge vil gi 3 milliarder kroner årlig til regnskogvern på global basis, endret de spillereglene i REDD totalt. - På Bali feide Norge Verdensbanken av banen – beløpets størrelse var slående – og gjorde andre initiativ til småprosjekter, sier Angelsen. Nok et prestisjeelement for Norge er at regnskogpengene føres på bistandsbudsjettet. De bidrar slik til at Norge som et av få land i verden kan skilte med en andel av brutto nasjonalinntekt på over 1 prosent, et mål som er viktig for Norge å holde, for å opprettholde bildet av landet som et godhetsregime. Vinn-vinn-vinn I sine strategidokumenter er Norge opptatt av å fronte at REDD gir mulighet for gevinst på tre områ-

18 / argument #1 / 2011 /

der: For det første en klimagevinst gjennom sparte CO2-utslipp, for det andre muligheten for å bevare biomangfold ved bevaring av regnskog, og for det tredje muligheten for å bidra til en bærekraftig utvikling, herunder urfolks rettigheter og reduksjon av fattigdom, dersom en greier å kanalisere REDD-pengene hit. Imidlertid gir den foreliggende avtalen mellom Norge og Brasil kun rom for å måle måloppnåelse på den første faktoren; den som gjelder klima. Dersom Brasil kan vise at de har redusert avskogingen sin, og slik spart verden for CO2-utslipp, kommer pengene. Men det finnes altså en annen vinn-vinn-vinnmulighet for Norge. Nemlig muligheten til gevinst både hjemme, i møte med Brasil og på den internasjonale arena.

• Norge planlegger å overoppfylle sine klimaforpliktelser etter Kyoto-protokollen, men får foreløpig ingen offsets fra REDD-prosjektet i Brasil. • Norge la i sin proposisjon til COP15 fram en tretrinnsmodell for REDD, der trinn 3 innebærer en kvotehandelsmekanisme som vil gi mulighet for offsets. • Både Norge og Brasil ønsker at REDD skal inkluderes i et potensielt nytt globalt klimaregime som skal etterfølge Kyoto. • Ifølge OECD/ DAC er bistand gaver eller gunstige lån til utviklingsland, gitt av offentlig sektor, som har som hovedformål å fremme økonomisk utvikling og velferd i mottakerland.

Regnskogpenger til brasiliansk Amazonas

Teksten er løst basert på materiale fra masteroppgaven «Regnskogsamarbeidet mellom Norge og Brasil: en analyse av mål og makt bak avtalen» som Anna Helene Valberg (f. 1982) har skrevet ved Institutt for statsvitenskap på Universitetet i Oslo med støtte fra Fridtjof Nansens institutt.

• Reducing emissions from deforestation and forest degradation (REDD) er en klimmamekanisme der det skal lønne seg å la skogen stå framfor å utnytte den til næringsvirksomhet. CO2 bindes opp i planter og skog, og særlig naturskog. Det anslås at regnskog binder mer enn 40 % mer CO2 enn vanlig skog.

Ane Cecilie Krogseth (f .1989) er student ved Oslo Fotokunstskole.

argument #1 / 2011 / 19

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Margrethe Løøv Illustrasjon: Trond Ivar Hansen

Skinnhellig sølibat Forbudet mot sex for geistlige i den katolske kirke har trolig skapt mer «synd» enn det har avverget. Derfor bør det avskaffes.

En Wikipedia-artikkel over seksuelt aktive paver lister opp seksten paver som skal ha hatt én eller flere elskere etter at de ble ordinert. Pave Paul II døde angivelig midt i akten med en hofftjener. Ryktene vil ha det til at Johannes XII gjorde katedralen i Roma om til et bordell, drev med hor, incest og utroskap mot embetet. Bør dette stemples som synd? Det kommer an på hvilket regelverk man følger. Ser man forbi innholdsfortegnelsene i historiebøkene, vil man fort oppdage at mange viktige dogmer ikke ble vedtatt før relativt sent i kirkehistorien. Det gjelder også kravet om sølibat, det vil si seksuell avholdenhet for geistlige og ordensmenn. Kravet er et historisk påfunn den katolske kirke godt kunne vært foruten. Prestenes prostituerte og pavens barn Sølibatet gjelder i dag for alle katolske ordensmenn og geistlige, men ble ikke vedtatt før i 1123. I begynnelsen var sølibatkravet begrenset til å gjelde forbud mot ekteskap. Forbud mot sex fulgte indirekte gjennom dette. Men i praksis gjorde det at prestene ikke fikk lov til å gifte seg at mange hadde sex utenfor ekteskap. Fram til 1900-tallet var det i mange katolske land bred folkelig aksept for at katolske prester bodde sammen med en konkubine. Kirkens holdning til dette varierte fra stilltiende aksept til straff og fordømmelse. Offisielt var sex fy fy, og prester som ble oppdaget i den syndige akten kunne bli tvunget til å bøte med straffarbeid, forvisning eller endog livet. Men, som man gjerne ser i tilfeller der synderne er mange eller mektige, var det også en utbredt stilltiende aksept av sex blant de geistlige (se Endsjø 2009). Over 700 prostituerte skal ha strømmet til da kirkens ledende menn samlet seg til konsilet i Konstans i 1414, ifølge samtidige kilder. Flere paver er dessuten kjent for ikke bare å ha vært seksuelt aktive, men også for å ha unnfanget barn i strid med alle kirkens regler. Pave Innocent VIII (1432-1492) var den første paven som offentlig er-

20 / argument #1 / 2011 /

kjente sine synder, eller rettere sagt, å ha brutt med kirkelige forbud mot sex for geistligheten. Han skal ha fått intet mindre enn 16 barn utenfor ekteskap (se Bullough & Bullough 1977). Paven ble for øvrig ikke erklært ufeilbarlig før i 1870. Da ble dogmet om «den pavelige ufeilbarlighet» vedtatt under det første Vatikankonsil. Begrunnelsen for sølibatet Fra kirkens hold begrunnes gjerne sølibatet med at kirkens menn skal tjene Gud og menigheten. Det å ha familieforpliktelser i tillegg til dette blir regnet for å være en for stor oppgave. Mange katolske teologer mener å finne belegg for sølibatet i Bibelen, hvor det blant annet står at bare den som er ugift er i stand til å gi Gud sin udelte hengivenhet (se 1 Kor 7,32-35 og Matt 19,12).

Over 700 prostituerte skal ha strømmet til da kirkens ledende menn samlet seg til konsilet i Konstans i 1414. Ser man historisk på sølibatet, finner man mer verdslige forklaringer på fenomenet. Da det først ble innført som regel i 1123, var det i stor grad fordi man fryktet at kirkegods kunne havnet i fremmede hender dersom kirkens menn skaffet seg arvinger. Sølibatet gjorde også prestene mindre kostnadskrevende og mer mobile. Likeledes finner man verdslige historiske argumenter for dogmet om pavens ufeilbarlighet. Dette ble vedtatt under det første Vatikankonsil, da Vatikanet som statsmakt var under et sterkt press som statsmakt som følge av samlingen av Italia. Man trengte en sterk leder med guddommelig legitimitet. Poenget er at ingen av disse

postulatene egentlig er naturgitt. De ble skapt i en historisk kontekst, ut ifra behov og kulturelle strømninger i tiden. Få vil hevde at paven i realiteten er ufeilbarlig i dag. Men når et dogme først er etablert, er det vanskelig å kalle det tilbake. Ingen hellig ku Nå går likevel historien framover, Og i vår nærmeste historie har overgrepsskandalene i den katolske kirke igjen vist at religiøse påbud ikke alltid etterfølges i praksis. Forbud skaper syndere. Etter det 2. Vatikankonsil (1962-1965) har mellom 50.000 og 60.000 prester i den katolske kirke forlatt sine embeter. Sølibatet framheves som en viktig grunn til at prester velger å slutte i tjenesten (se nettsiden ”Leaving the Priesthood”). Selv om de psykiske reaksjonene et yrkesforbud mot sex kan ha i det lange løp vanskelig lar seg bevise, peker mange på sølibatet som en viktig årsak til de mange sexskandalene i den katolske kirke. I forbindelse med avsløringene om overgrep mot barn sist vår, uttalte eksempelvis psykolog Frode Thuen til NRK at sølibatet er «direkte naturstridig» og «vanskelig å leve med». Bør avskaffes Kyskhetsløftet krever en stor evne til å overstyre biologiske drifter, noe mennesker evner i ulik grad. Ifølge Thuen er det ikke nødvendigvis pedofili som ligger bak overgrepene. Men barn blir lette ofre fordi man i større grad har mulighet til å skjule overgrep mot barn. Som vi har sett gjennom de nevnte historiske eksemplene, har sølibatet trolig skapt mer «synd» enn det har avverget. Sølibatet er heller ingen uunnværlig grunnpilar for katolisismen – kirken klarte seg godt og lenge uten noe allment forbud mot sex og ekteskap for sine geistlige. Sølibatet burde derfor ikke bli ansett for å være en hellig ku, noe man ikke bør rokke ved. Sølibatet ble skapt av mennesker med bestemte motiver, i en bestemt historisk sam-

Historien om prester og paver er fullspekket av synd og pikante detaljer.

menheng. En forordning som har skapt så mange problemer burde den katolske kirke være tjent med å avskaffe.

kende årsak til overgrep mot barn og homofili innad i presteskapet.

Kilder: Det katolske sexforbudet Munker, nonner, prester, biskoper, kardinaler og paven i den katolske kirke er pålagt sølibat, det vil si fullstendig avholdenhet fra sex og ekteskap. Sølibatet ble innført i 1123. Etter det 2. Vatikankonsil (1962-1965) har mellom 50 000 og 60 000 prester i den katolske kirke forlatt sine embeter. Sølibatet framheves som en viktig grunn til at prester velger å slutte i tjenesten. Sølibatet er også blitt utpekt som en medvir-

• Vern L. & Bonnie Bullough, 1977. Sin, sickness & sanity, A history of sexual attitudes. New York: Garland Publishing • Vern L. & Bonnie Bullough, 1987, Women and prostitution. A social history. Buffalo: Promotheus Books • Dag Øistein Endsjø, 2009, Sex og religion, Oslo: Universitetsforlaget Catholic Encyclopedia, http://www.newadvent. org/cathen www.katolsk.no http://www.leavingthepriesthood.com

Margrethe Løøv (f. 1984) er utdannet religionshistoriker. Hun underviser på Menighetsfakultetet, jobber med en bokutgivelse, studerer hindi og er med i arguments temaredaksjon. Trond Ivar Hansen (f.1968) utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Yrke: Permittert spilldesigner, prøver å skifte til å leve av illustrasjon. Glad i folk, ingefær og tilfeldigheter.

Se også artikler om sex i naturvitenskapsdelen: Erotikk i dyreriket side 50 Edderkoppdyrenes Femme Fatale side 51 Kan man ha sex i vektløs tilstand side 52-53

argument #1 / 2011 / 21

Tema: Sex

Tema: Sex

En novelle av Hank Sinatra Illustrasjon: Camilla Madeléine Lykaas

S.K.U.P. (Sort kjærlighet uten poesi) Novelle

av ren og skjær paranoia griper tak i meg, som etter anklene, og biter i meg i pungen. Jeg prøver å ignorere det, men merker at panna begynner å bli fuktig. Hvem er det der? Det er ingenting med ansiktet hans som virker kjent. Hva faen er det han vil meg?

trekkende jenta bak baren. Hun har ferskenfarget hår, og en liten føflekk på siden av munnviken. Jeg tar i mot pilsen, glemmer at jeg må betale for den, blir minnet på det, betaler, for så å gå fra pilsen. Det ordner seg til slutt.

Vi går av på samme holdeplass, og han går bak meg til den nest siste svingen føre blokka der jeg bor Det kan ikke være tilfeldig. Samme faen. Jeg spiser en pakke Fjordland med kjøttkaker, og drar for å trene.

Jeg finner meg en plass ved siden av noen kompiser i en sofa. Jeg er for dritings til å delta aktivt i en samtale, men jeg nikker og smiler hver gang noen sier noe i min retning. Av og til kommer det folk jeg kjenner forbi, og jeg slenger av gårde noen «høye fem», rumpeklaps, eller forsøksvis kvikke kommentarer.

På gymmen ser jeg mer på jenter enn å trene. Gamle eller unge rumper, ingen unnslipper mitt årvåkne blikk. En time senere er jeg ikke verken svett eller sliten, men det driter jeg i. Musikken er kjapp, elektronisk, og ganske ræva, men sammen med svette jentekropper gjør den at jeg får livslysten tilbake. På tide å begynne på festforberedelsene. Dusj og barbering, oppe og nede. Jeg stikker på byen, men er ikke helt med på notene. Drar hjem i ett-tiden. Dagen etter, det er den beryktede lørdagen, og jeg drikker jeg øl hos en kompis. Etter hvert begynner vi å diskutere kvinners rolle i arbeidslivet. Av en eller annen grunn har kompisen en usvikelig tro på at jenter kan bidra med noe konstruktivt på et kontor. Jeg er ikke helt uenig, men mener de egner seg best som blikkfang. Er det bare jeg som tenker sånn? At kvinner i arbeidslivet er potensielle knulledokker? Trodde det var en allment akseptert sannhet. Tanken på at mine allment aksepterte sannheter ikke sammenfaller med resten av verdens streifer meg et øyeblikk, men er lett å ignorere. Diskusjonen har uansett fått blodet til å bruse, klokka nærmer seg midnatt, og det er på tide å komme seg ut på kjøttmarkedet. En halvtime senere henger jeg over en bardiskdisk og prøver å artikulere frasen «en øl». Etter et par forsøk får jeg budskapet fram til den absolutt ikke util-

Jeg våkner med et skrik. Det var en mann ved siden av senga mi der, for et øyeblikk siden. Det var jo for faen det? Det satt en fyr der, og så på at jeg sov… Like etter ringer klokka, men karen ved siden av senga har gjort at jeg allerede er våken. «Ain’t nobody dope as me, I’m dressed so fresh so clean. So fresh and so clean-clean! Don’t you think I’m so sexy, I’m dressed so fresh so clean. So fresh and so clean-clean! Ain’t nobody dope as me, I’m dressed so fresh so clean. So fresh and so clean-clean! I love when you stare at me, I’m dressed so fresh so clean. So fresh and so…» Jeg skrur av alarmen. Klokka er ti over sju. Ser opp på sprinklene i køyesenga. Må komme meg opp… Må jeg dusje? Kjenner på kuken. Stemmer det, klarte ikke å holde meg fra å ta en tur på YouPorn før jeg la meg. Jeg skrur på vannet. Faen. En kald stråle treffer meg i huet. En «golden shower» fra en snømann. Finner ikke dusjsåpa. Ti minutter senere er jeg ikke fullt så skitten lenger, bare trøtt. Forbanna trøtt. Knekkebrød og kaffe. Pusser tenna og putter en snus i leppa. Magen begynner å rumle. Skal jeg drite nå? Åtte minutter til bussen går. Det rumler igjen. Tror ikke jeg har så mye valg. Satan altså, hvem er det som klarer å få bæsj på dosetet? Men prosessen er i gang, enten setter jeg meg 22 / argument #1 / 2011 /

ned, eller så havner alt på gølvet. Tar en haug dopapir, og tørker vekk det brune. Setter meg ned. På bussen til jobb ser de fleste ser ut som har gravd seg opp fra syv fot under jorda. Unntaket er noen av de yngste, skoleelevene, de ser ut som de lever. Jeg må nistirre ut av vinduet for ikke å kikke på jentene. Kjenner det strammer seg i buksa når jeg møter blikket til en søt blondine, sikkert ikke en dag eldre enn 18. Hun ser vekk, ikke et lite smil engang… jeg visste at jeg skulle ha barbert meg.

Jeg pumper og pumper, i diverse stillinger, men det er som å jokke på bløtkake i narkose. I det jeg stavrer meg opp trappen til redaksjonslokalet merker jeg at jeg svetter allerede. Om det er på grunn av fysisk anstrengelse eller nerver? Uvisst. I redaksjonen hersker den vanlige lett stressede morgentrøttheten. De fleste plukker med seg en avis, og tusler inn på kontorene sine. Jeg gjør det samme, og oppdager at det er en skrivefeil i ingressen på saken jeg skrev om barneoppdragelse. Tittelen er også byttet ut. Faen. «Bli barnas sjef» står det, over et bilde av en dame som retter et stivt blikk mot en bamse som ikke vil spise opp maten sin. Jeg skrur på pc-en. Øynene flak-

I mitt stille sinn tenker jeg at alle er idioter, og at jeg en dag skal få alle mennene til å tilbe meg, mens jeg ligger med damene deres. Hvordan har jeg ikke funnet ut av, men det står klart for meg at rikdom og berømmelse er den eneste måten å få ligge med alle damene jeg har lyst på, og registrerer så vidt at den bløtlagte hjernen min former en slags livsfilosofi: «Det eneste målet i livet er å ha mest mulig sex.»

Ghandi, King og Gahr Støre kan ta seg hver sin bolle. De gutta har ikke skjønt en dritt. Jeg nikker for meg selv, og tenker at Ghandi, King og Gahr Støre kan ta seg hver sin bolle. De gutta har ikke skjønt en dritt. Etter stund går det opp for meg at jeg ikke har gjort et kvalifisert sjekkeforsøk hele kvelden. Promillenivå og tid på døgnet får meg til å innse at jeg ikke kommer til å huke noe som er bra. Jeg prøver å fortrenge tanken på hvor lenge det er siden jeg har ligget med noen jeg faktisk liker, drikker opp ølen,

kjøper en Mojito, og setter meg ned igjen på plassen min. Denne kvelden er på vei til å gå fullstendig til helvete. Halvveis ned i den femte pilsen blir lyset skrudd på, og jeg treffes av et nålestikk av panikk. Alkoholen pakker inn nålestikket i bomull, og bidrar til at jeg ikke gjør noe forsøk på å reise meg heller. De fleste jentene har allerede gått fra stedet, mange av dem sammen med andre hyener, mens noen står på utsiden, innsirklet av nachspielkåte mannetisper. Redningen for min del kommer spradende over gulvet, et mørkhåret engangsbekjentskap fra en lignende lørdagskveld. Frøkna har et blidt ansikt, ganske store bryster, og noen få kilo for mye rundt livet. Jeg drar på smilebåndet, og minnes hvordan denne damen i det minste skal ha for en upåklagelig fysisk innsats ved vår forrige nattlige rendez-vous. Etter ti minutters meningsløs konversasjon, stikker vi hjem til hybelen min, fordi den er nærmest. Det lille soverommet ser helt jævlig ut, stabelen med tallerkener begynner å bli farlig høy, og runkekluten ligger fortsatt på stolen foran pc-en. Jeg kunne ikke brydd meg mindre, det så ut sånn forrige gang vi var her også, og hun så ikke ut til å ha noe mot det da. Kjipe tanker klasker meg bak i hodet etter hvert som klesplagg fjernes fra kroppen til frøkna. Stemmer det, hun var ikke akkurat en tier på noen som helst skala. Samme kan det være, nå skal det knulles. På tide å gjøre greia si. Jeg burde være glad, men det er noe som ikke stemmer… Står det noen utafor vinduet? Var det ikke en fyr der for et øyeblikk siden? Jeg lukker jeg gardinene, og låser samtidig ytterdøra og soveromsdøra. Den creepy motherfuckeren som vekket meg i morges får ikke kødde med meg igjen…

ker rundt etter et vennlig holdepunkt i båsen rundt meg, men lander til slutt på en sak i en gammel avis om en kar som har banket opp kona med et brannslukkerapparat. Det er fem minutter til morgenmøtet begynner, jeg kan like godt begynne på trappene. Syv timer og 34 minutter senere er arbeidsdagen over. Resultat er fire notiser fra politiloggen. Alt annet jeg hadde på blokka gikk i dass. Mest fordi jeg ikke gadd å plukke opp en telefon for å ringe noen, men ble sittende å snoke på Facebook. Kanskje hadde det vært lettere å jobbe hvis jeg ikke tenkte på sex hele forbanna tida? Hvor lenge har det vært sånn? Jeg pleide å ha andre interesser… Kanskje det begynte den dagen jeg begynte å skrive liste over alle jeg har hatt meg med… for å så vurdere dem med terningkast? Gudene vet. Jeg er sur og grinete når jeg går ned til bussen. Det er fredag, jeg har to dager fri, men følelsen av å ikke ha gjort noe konstruktiv kommer til å plage meg hele helgen. Heldigvis kjenner jeg at jeg også er litt kåt. På bussen hjem setter jeg på headsettet, og skrur på radioen. De spiller sangen med Eminem og Rihanna, der sistnevnte forklarer hvordan hun elsker måten Eminem ljuger på. For noe piss. Fine forbilder, det der. Halvveis hjemme merker jeg at fyren rett til venstre for meg sitter og nistirrer i min retning. En følelse argument #1 / 2011 / 23

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Jannikken Boemvik

Kulinarisk viagra

Arven etter Afrodite

Merker at jeg begynner å svette. Heldigvis ser det ikke ut til at frøkna merker noe. Hun har allerede begynt å kle av seg. Sitter i trusa på sengekanten… Flink jente. Sexen er dårlig. Den er elendig. Jeg pumper og pumper, i diverse stillinger, men der som å jokke på bløtkake i narkose. Flere ganger tenker jeg at jeg bare dropper hele greia, men hvem er jeg da? En som gir opp? Det er jo dette jeg kan. Det er dette jeg har venta på hele uka. Nå gjør jeg greia mi. Jeg er Patrick Bateman. Jeg er Don Draper. Jeg er James Bond, for helvete. Dette er en jobb som må gjøres, det er som å ta oppvasken. Når man først har begynt er det uaktuelt å la den stå igjen med matrester, da stinker det bare verre dagen etter. Tanken på gammel mat, blandet med dunsten av diverse kroppsvæsker og for mye alkohol sender små støt av kvalme gjennom spiserøret. Elendigheten topper seg når jeg skal ta henne bakfra, og faktisk sovner, liggende over ryggen hennes. - Hva er det du driver med? Stemmen hennes er grøtete og spinkel. ”Hva jeg driver med? Kjeder vettet av meg», tenker jeg, og får et innfall. - Kan jeg ta deg i rumpa? - Mmm, ok. Det er dritt. Bokstavelig talt. Det skjer ingenting, men jeg fortsetter. Alle snakker om hvor fett det er å pule noen i rumpa, men nå kjennes det mest som jobb. Jeg pumper videre, noen minutter til. Alkoholen begynner å dabbe av, bakrusen begynner å melde seg. Dette er ikke noe kult. Dama kommer med noen stønn her og der, men ikke noe som tyder på at hun virkelig koser seg. Terningkast to, tenker jeg, og vurderer å gi opp hele greia. Bestemmer meg for å prøve litt til. Kuken kjennes ut som ihjelkokt vossafår. Fire minutter senere, og hodet er et helt annet sted. Hva i helvete er det jeg driver med? Hvor lenge har jeg holdt det gående på denne måten? Jeg nærmer meg 26 år, og dette slutta å være underholdende for en god stund siden, ikke bare dette ligget, men hele greia… Jeg er ikke nødt til å holde på sånn lenger? Jeg kan ringe Torild, vi hadde en bra greie, vi kan bli kjærester, og jeg kan bli en respektert medborger igjen.

24 / argument #1 / 2011 /

Tanken befriende, og uten videre fundering bestemmer jeg meg for å gi opp hele rumpeinvasjonen. Jeg trekker meg ut, og en liten elv av lysebrun væske renner ut av det stramme hullet. - Faen! - Hva er det du driver med? - Øh... - Hva skjer bak der? - Ehm… ikkeno. Må en tur på badet. Jeg går og kaster opp. Kommer tilbake et kvarter senere. Denne dama er gæren, verre enn meg. I stedet for å dra hjem tvinger hun meg til å skifte sengetøy. Hun vil gjøre det en gang til. Jeg nekter, men hun trygler, og jeg tar henne en runde i hundestil.

Jeg tar i mot pilsen, glemmer at jeg må betale for den, blir minnet på det, betaler, for så å gå fra pilsen. Det ordner seg til slutt. Det er fort gjort, og etterpå er jeg helt kake. Ruller over på siden, dyvåt av svette. Jeg skjønner at jeg ikke kommer til å ringe Toril. Det siste jeg ser før jeg sovner er ansiktet til fyren som vekte meg i morges. Denne gangen bevæpnet med en kameratelefon. Jeg er et vrak dagen derpå, men kåt som et helvete. Begynner å tukle litt på dama ved siden av, og et kjapt samleie senere klemmer jeg en ladning inn mellom låra hennes. Først nå slår det meg å spørre om hun bruker prevensjon. - Nei. Har du en angrepille? Om jeg har en angrepille? Hva faen… - Nei. Jeg stikker bort på Statoil. Kjøper to calzone, to Litago og en pille. Vi spiser opp, hun svelger unna den lille hvite saken, og begynner å kle på seg. Jeg sovner igjen, våkner i halv-to tiden. Det kjennes ikke ut som jeg har sovet et minutt. Søndagen er jævlig. Jeg har en chilensk gruvearbei-

der i hodet. Dagen går med på å pleie fyllesjuken, se TV, og bestille kinamat. Kroppen, hodet, samvittigheten, alt er dritt. Sengetøyet fra i går ligger i en hau i et hjørne. Jeg krøller det sammen, sniker det forbi kollektivboerne som romsterer rundt på kjøkkenet, og hiver det i naboens container.

Mat som øker sexlysten, finnes det?

Paradise Hotel. Kinamat. Mørke i huet. Søndagen går for fort. I senga passerer klokka midnatt. Det er under sju timer til jeg må på jobb. Tankene er ukontrollerbare, destruktive, depressive og selvmedlidende. Hvorfor brukte jeg ikke kondom? Kanskje hun er en sånn kaninkoke-dame, en sånn man hører om, som bare lata som hun tok angrepillen. Dette kommer til å bite meg i ræva, og plutselig tikker tekstmeldingen om at jeg har blitt pappa inn. Jeg er så jævlig ferdig med dette. Det er over og ut. Jeg skal begynne å gjøre gode valg. Det er på tide nå. Jeg ser på mobilen. Klokka er halv to. Desperasjonen melder seg, og jeg klarer ikke å holde meg lenger. Jeg begynner å grine. Tårene renner, og jeg slår knyttneven i veggen. Mandagen kommer til å bli jævlig. Noen timer går, jeg er like våken, og det er tre timer jeg skal på jobb. Uten at jeg kan kontrollere det brer et smil seg over leppene. Mandagen kommer til å bli jævlig. Men kanskje neste helg blir bra? Utfor vinduet står fyren med kameratelefon og gliser.

Hank Sinatra (f. 1986) er et forfatterpseudonym for en journalist fra Østlandet, født på 80-tallet. Han skal snart reise i liten del av den store, vide verden, før det er på tide å etablere seg som en fornuftig, voksen mann i Norges hovedstad. Nøkkelen til å vokse opp kan ligge i ytterligere studier. Foreløpig uvisst i hvilken form. Camilla Madeléine Lykaas (f. 1985) er illustratør i argument. Hun har studert produktdesign på Høgskolen i Akerhus og grafisk design på Westerdals School of Communication. Se mer av hennes arbeider på www.camillalykaas.com

Veien til hjertet går som kjent via magen. Enkelte matvarer kan også gjøre veien til litt sengehygge betraktelig kortere. Mat, drikke og andre stoffer som skal øke sexlysten kalles afrodisiakum, et ord med sterke assosiasjoner til den greske kjærlighetsgudinnen Afrodite. Det finnes ulike typer afrodisiakum, for eksempel er sterke krydder satt sammenheng med økt sexlyst, på grunn av deres effekt på blodgjennomstrømningen. Ulike frukter som banan og fiken kan betraktes som afrodisiakum på grunn av en unektelig likhet med mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Imidlertid er det «tre store» innen afrodisiakum vi finner igjen i både legeromaner og i den allmenne oppfatning: jordbær med sjokolade, østers og champagne. Så, skal man ta arven etter Afrodite på alvor, eller skyldes de amorøse følelsene rett og slett bare at man er behagelig mett og litt full? Sjokolademus? Sjokolade er et av de mest kjente afrodisiakum, og var visstnok et av selveste Casanovas favorittriks. Sjokolade inneholder den kjemiske substansen fenetylamin (PEA), som også finnes naturlig i kroppen. PEA antas å virke som en nevrotransmittor, det vil si et signalstoff i hjernen. PEA frigjør dopamin og noradrenalin i hjernen, og kan gi en oppkvikkende effekt. Sammenhengen mellom sjokolade og PEA fikk voldsom oppmerksomhet tidlig på åttitallet, da Michael Liebowitz ga ut boken The Chemistry of Love. Dessverre er det slik at PEA brytes ned i kroppen såpass raskt at en sjokoladeorgie dessverre ikke vil ha ønsket effekt – i så fall er det ikke takket være PEA. Men tilsatt litt alkohol kan det bli fart på sakene. Det faktum at alkohol firedobler PEA-nivåene kan kanskje forklare opphavet til det forførende og famøse paret sjokoladeglaserte jordbær og champagne. Faktisk vet man at at sjokolade kan øke nivået av lykkehormonet serotonin, men stemningen

rundt vil nok være mer avgjørende for hvorvidt sjokoladen gir deg lyst til å hoppe i halmen. Kjærlighetsskjell Det går ikke an å skrive om afrodisiakum uten å nevne østers. Mange tror kanskje det kun er østersens karakteristiske utseende som ligger til grunn for lovnader om forføreriske evner. Imidlertid er østers stappfull av sink – den er rett og slett helt overlegen all annen sjømat hva angår sinkinnhold. Østers inneholder 42 milligram sink per 100 gram. Til sammenligning inneholder for eksempel klassikeren laks bare 0,5 milligram.

Enorme østersinntak har neppe noen spesielt gunstig effekt om ikke mannen har sinkmangel i utgangspunktet. Hva har så sink med sex å gjøre? Sink er helt nødvendig for produksjonen av det mannlige kjønnshormonet testosteron. Økte nivåer av testosteron øker også sexlysten. Når det er sagt, anbefales menn et daglig inntak på stusselige ni gram. Enorme østersinntak har neppe noen spesielt gunstig effekt om ikke mannen har sinkmangel i utgangspunktet. Sexy lussekatter Safran skal visstnok være et ekte afrodisiakum, siden det inneholder det kjemiske stoffet crocin. Crocin er blant annet kjent som antioksidant, noe som betyr at det virker beskyttende på cellene i kroppen, og muligens kan være med på å forebygge kreft. Den lystfremkallende effekten er faktisk viten-

skapelig dokumentert – dog foreløpig bare hos rotter, og ikke i den vanlige krydderformen. Med andre ord er det ingen grunn til å gå berserk på Luciadagen i år heller. Bare tull? Når alt dette er sagt, er det i alle fall én ting som er sikkert når det kommer til sammenhengen mellom mat og sexlyst. Hvis vi skal tro forskerne (og det skal vi jo) er det en klar sammenheng mellom et godt sexliv og god helse. Og god helse, det oppnår man blant annet med det kjente, men akk så kjedelige rådet: «spis grønnsakene dine!» Om man ønsker å spise fallossymboler som agurk, gulrot eller kanskje squash til middag, eller deilig forførende fiken, mango eller melon til dessert, bestemmer man naturligvis helt selv. Mat og sex – en myte? • Sjokolade kan øke nivåene av signalstoffer i hjernen som virker stimulerende på humøret, men det er tvilsomt at det har spesiell effekt på sexlysten. • Østers inneholder mye sink, som er nødvendig for produksjonen av testosteron hos menn. • Økte nivåer av testosteron kan øke sexlysten, men de fleste får dekket behovet gjennom et vanlig kosthold. • Et av stoffene i krydderet safran har vist seg å virke som et afrodisiakum på rotter, men vitenskapelige studier på mennesker gjenstår. • Et sunt og variert kosthold er å anbefale for å sikre et godt sexliv, fremfor enorme inntak av enkeltmatvarer.

Jannikken Boemvik (f. 1988) er ernæringsstudent ved Atlantis Medisinske Høgskole, og er ellers veldig glad i biokjemi, bobler og bakverk.

argument #1 / 2011 / 25

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Caroline Syverstad Foto: Flickr / Zoriah

Om å forstå det uforståelige

De som elsker barn Køen for behandling av mennesker som tiltrekkes av barn vokser. Men behandlingssentrene fremstår som fristed for behandling uten vitenskapelig belegg.

Det er ikke mange tabuer i dagens samfunn, men et av de få gjenværende er pedofili. Jevnlig dukker det opp saker i norsk offentlighet som antyder bredden av problemet, opprulling av nettverk av barnepornobrukere, til avsløringer av bestialske seksuelle overgrep. Drapene i Baneheia står fortsatt som et kollektivt traume blant nordmenn. Til tross for stor medieoppmerksomhet er det lite faglig fokus på problemstillinger knyttet til pedofili. Er det i det hele tatt noen konsensus i fagmiljøet som arbeider med spørsmål knyttet til mennesker som tiltrekkes av barn? Hvis ikke, fraskriver ikke da det offentlige seg sitt ansvar når de henviser til et behandlingstilbud som ikke kan begrunnes?

behandling kan føre til trygd, sykemelding, rus, prostitusjon, kriminalitet og selvmordsforsøk.

Tabu med konsekvenser argument kontaktet en av Norges antatt ledende institusjoner på temaet, Institutt for sexologi og terapi (IKST) for å få noen svar. Senteret opplyser at fem prosent av barn under 18 år er utsatt for grove gjentatte seksuelle overgrep. - Grunnen til at voksne tiltrekkes av barn er sammensatte og komplekse. Ofte skyldes det traumer disse personene ikke har klart å bearbeide, skriver Margrete Wiede Aasland, leder for IKST, i en epost. Senteret gir terapi, individuelt og i grupper, til mennesker som har begått seksuelle overgrep eller som er redde for å begå overgrep. Hvilke konsekvenser har tabuet rundt pedofili for potensielle og faktiske overgripere? - Mennesker som tiltrekkes av barn, eller barn som utsettes for seksuelle overgrep, har liten eller ingen kunnskap om følelsene de utsettes for. Ofte finner disse menneskene ingen de kan snakke med eller henvende seg til. Dette kan bidra til at skammen vokser. Tiltrekningen mot barnet sementeres i en enorm ensomhet, opplyser Aasland.

Mange av mine klienter har selv vært utsatt for seksuelle overgrep som barn eller voksne.

Venteliste Menneskene som kommer til IKST er i hovedsak forvaringsdømte fra Ila kretsfengsel som er dømt for seksuelle overgrep mot barn. Disse får kostnadene ved terapien dekket av det offentlige. Flere kontakter senteret frivillig. Ifølge Aasland er pågangen økende, og rundt 50 mennesker står i dag på venteliste for å få behandling for sin tiltrekning til barn. - Det offentlige bevilger ikke pengene som trengs for at vi kan få gitt hjelp til alle som ønsker hjelp. Det er dypt tragisk at det ikke finnes tilstrekkelige behandlingstilbud til alle disse traumatiserte menneskene, sier hun. Senterlederen påpeker at traumene i det lange løp kan koste myndigheter dyrt. Manglende

26 / argument #1 / 2011 /

Skademinimering Etter at skaden er skjedd, eksisterer det behandlingstilbud for både offer og overgriper, som ressurssentre eller telefoner der ofre for seksuelle overgrep kan ta kontakt. Men hva med forebyggingen? Når det overordnede målet er å begrense antall barn som utsettes for seksuelle overgrep, bør det settes spørsmålstegn ved at den rådende tilnærming til problemet er å minimere skader, framfor å bekjempe årsakene.

Margrete Wiede Aasland Naturligvis er det mye fokus på barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep. Men vi spør Aasland hva som er grunnen til at det er så lite fokus på dem som utfører overgrepene. - Det synes jeg det er vanskelig å svare på. Hver eneste dag snakker jeg med mennesker som har begått eller er redde for å begå seksuelle overgrep. Mange av mine klienter har selv vært utsatt for seksuelle overgrep som barn eller voksne. Jeg mener det er tragisk at det ikke finnes nok terapitilbud til dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Terapi fungerer forebyggende og kan hindre mennesker i å begå slike handlinger. Hvor mange av de som er tilknyttet IKST er inne til behandling for seksualforbrytelser? - Av våre klienter er 90 tilknyttet et prosjekt som retter seg mot sedelighet og overgrep. Men ingen av våre terapeuter jobber kun med overgrepsproblematikk. Arbeidet er så tungt at de fleste aldri har mer enn halvparten av sine klienter fra denne gruppen. Uklare løsninger Hva er målet med det behandlingstilbudet dere tilbyr i dag? Det er naturligvis først og fremst å hindre at barn utsettes for seksuelle overgrep. Personer som har begått overgrep, eller er redd for å begå overgrep, går i terapi for å bli kjent med seg selv. Under terapien jobber klientene med traumer de ikke har klart å bearbeide, sier Aasland. Hun legger til at målet også er at personer som går til behandling skal få «et godt og trygt forhold til seg selv og sin seksualitet».

Barn tiltrekkes av barn, men voksne personer som tiltrekkes av barn har ikke klart å vokse fra sin barneseksualitet og sin tiltrekning til barn. Klientene skal kunne tørre å innlede forhold til mennesker på sin egen alder. Målet for terapeuten og klienten er å endre et seksuelt tenningsmønnster og finne ut hva som førte til at vedkommende valgte å begå seksuelle overgrep mot barn. Det gjøres ved at klienten skaper et avklart forhold til seg selv og sin seksualitet. De må akseptere seg selv, forklarer Aasland. Bli kjent med seg selv? Skape et avklart forhold til seg selv? Vi kontaktet Aasland og IKST på ny for å få klarhet i hva disse tingene egentlig betyr, og oppfordret senteret til å vise til forskning eller rapporter som hentyder til vitenskapelig konsensus om pedofili, og hvordan det kan behandles. Men etter gjentatte forsøk lyktes det ikke argument å komme i kontakt med senteret på nytt for å få mer utdypende svar. Ukjent fenomen, ukjent kur • Pedofili er gresk og betyr kjærlighet til barn. • I fagmiljøer strides det om hva pedofili skyldes, hvor stort omfang fenomenet har, og hvordan seksuelle overgrep kan behandles. • Suksessraten for behandlinger av pedofile er svært lav. • Den manglende åpenheten rundt pedofili kan bidra til at få potensielle overgripere søker hjelp. • Hjelpetilbudet for mennesker som tiltrekkes av barn er begrenset. • Det utføres ikke systematiske undersøkelser av effekten av den behandlingen som tilbys. • IKST hevder at det offentlige ikke bevilger de midlene som trengs for at alle som ønsker det kan få hjelp. • Samtidig er senterets kommunikasjon med argument preget av fravær av referanse til vitenskapelig forskning i senterets. • Intervjuet med Aasland ble gjort på e-post, og argument ettersendte en rekke oppfølgingsspørsmål for å klargjøre det vitenskapelige grunnlaget for instituttets arbeid, men disse ble ikke besvart.

kilder: IKST, WHO, WhyFiles.org (Universitet i Wisconsin), Wikipedia.

Caroline Syverstad (f. 1985) er student på Lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo. Hun er med i arguments temaredaksjon.

Den manglende åpenheten rundt voksne som tiltrekkes barn kan bidra til at få potensielle overgripere søker hjelp. På grunn av manglende bevilgninger, står samtidig rundt 50 mennesker i dag på venteliste for å få behandling for sin tiltrekning til barn, i følge Institutt for sexologi og terapi. (Illustrasjonsfoto)

argument #1 / 2011 / 27

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Julie Estdahl Stuestøl Illustrasjon: Sofie Mietke Rasmussen Foto: Filmweb

Plagsomme horer og stakkarslige ofre På dagtid vil nordmenn redde uskyldige ofre for menneskehandel. På kvelden plages de av «aggressive nigerianske horer».

De enkle klisjeene fra Lilja 4-ever gir gjenklang i debatten om prostitusjon og menneskehandel.

nene som et ordensproblem har det blitt reist spørsmål omkring politiets mulighet og evne til å gjøre problemet. Oslopolitiet foreslo endringer i politiforskriftene for å kunne stoppe pågående og plagsom prostitusjon og tigging, men endringen ble ikke godkjent av Politidirektoratet. Oss versus dem Det ser ut til å ha skjedd en endring i den offentlige debatten om prostitusjon, som har sammenheng med de nigerianske kvinnene såkalte inntog på markedet. Ord som tidligere var regnet som upassende har igjen blitt tatt i bruk. «Hore» ble i en periode nærmest hverdagskost i tabloidavisenes skildringer, som i Dagbladet-overskriften «horeliga stjeler sexkunders kort», 3 og VGs «Ullevål Horeby». 4 Medieskildringene spilte på kolonialistiske bilder av afrikanere som mer seksuelt aggressive enn europeere, og den norske småbarnsfaren ble tildelt rollen som offer for seksuell trakassering. Slik ble det skapt et skille mellom oss og dem, uskyldige norske menn og plagsomme nigerianske horer.

«Nigerianske horer invaderer Karl Johan. Og de er mer pågående enn noen gang», kunne vi for noen år tilbake lese i VG.1 Helt siden de første nigerianske kvinnene dukket opp på prostitusjonsarenaen i 2003 har de fått stor oppmerksomhet, og i all hovedsak negativ. Et gjennomgående tema i debatten dreier seg om at de selger sex på feil måte og på feil sted. Det blir hevdet at menn knapt kan gå ned Karl Johan uten å bli oppfordret til å kjøpe sex, og at denne plagsomme og pågående prostitusjonen i hovedstadens paradegate får negative konsekvenser for turisme og handel i området. Samtidig blir vi presentert historier der de samme kvinnene er ofre for en kynisk industri der mennesker blir kjøpt og

28 / argument #1 / 2011 /

solgt som varer. Hvordan kan disse kvinnene være både horer og ofre på en og samme tid? Normer for prostitusjon Før de nigerianske prostituerte dukket opp i bybildet var ikke gateprostitusjonen i hovedstaden mindre omfattende, men kanskje noe mindre synlig. Historisk sett har prostitusjon i Oslo foregått i egne områder av byen, mer eller mindre akseptert. På 1800-tallet var det regler for hva prostituerte kunne ha på seg, hvor de kunne bo og hvor de skulle gå. Områdene rundt Vika og Vaterland har vært slike godtatte prostitusjonsområder. De siste tiårene har mesteparten av hovedstadens gateprostitusjon foregått i Kvadraturen og omkring Akershus festning.

De sterke reaksjonene på at de nigerianske prostituerte nå befinner seg blant «vanlige folk», illustrerer at det fremdeles eksisterer uskrevne regler for hvor prostitusjonen skal foregå. Et «ordensproblem» En rekke politikere har uttrykt sin bekymring for de nigerianske kvinnenes oppførsel. Tidligere byrådsleder Erling Lae var blant dem som omtalte dette som et ordensproblem: «Når prostituerte henger etter menn og omtrent river av dem klærne eller setter seg inn i biler som stopper på rødt lys – da er grensen nådd. Da går problemet fra å være et fattigdomsproblem til å bli et ordensproblem.2 I forlengelsen av synet på de nigerianske kvin-

Vår tids slavehandel Parallelt med at de nigerianske kvinnene på Karl Johan blir framstilt som et ordensproblem, øker fokuset og engasjementet omkring menneskehandel. Vi får høre om voksne og barn som utnyttes til tigging, mennesker som tvinges til arbeid og får organer tvangsfjernet for salg på det svarte markedet. Fra offentlig hold betraktes prostitusjon nå som vår tids slavehandel, noe som har resultert i en rekke internasjonale avtaler og strategier verden over. I Norge er vi iferd med å få vår fjerde nasjonale handlingsplan om menneskehandel. De typiske fortellingene om menneskehandel kjennetegnes gjerne av et svakt, uskyldig offer (som oftest en kvinne) og kyniske, onde bakpersoner (som oftest menn). Enkle kontraster Filmen Lilja 4-ever er et godt eksempel på en slik historie. Ungjenta Lilja lures til Sverige for å selge sex, der hun voldtas og mishandles av østeuropeisk mafia. Når vi presenteres for historier fra virkelighetens menneskehandel i media er det gjerne gjennom lignende eksempler. Vi har lest om «sexslaver» og «nigeriansk menneskehandelmafia» i Dagbladet5 og «voodoo-terror» i VG6. Den rå utnyttingen lyser åpenbart

mot oss. Det er ingen tvil om at offeret fortjener vår sympati og hjelp, og at de som har utnyttet henne fortjener den strengeste straff. Kontrasten mellom den uskyldige og svake part på den ene siden og den kyniske, sterke på den andre er et eksempel på forenklinger som er med på å skape et unyansert bilde av menneskehandel. For mange av de nigerianske kvinnene er både tvangen og relasjonen til bakpersonene mer diffus enn det filmen om Lilja og mediehistoriene gir inntrykk av. I mange tilfeller er både ofre og bakpersoner kvinner, og en del av bakpersonene har selv vært menneskehandelofre. Tvangen er ikke alltid fysisk og åpenbar. Fraværet av andre muligheter å tjene penger for å nedbetale gjeld er en vanligere tvangssituasjon. Og trusler om at noe skal skje med en selv eller familien i Nigeria kan være like effektivt som fysisk tvang. Konsekvenser for hjelpetilbudet Å skape engasjement omkring urettferdighet og utnytting er viktig for å bekjempe menneskehandel og prostitusjon. Men hvis dette engasjementet bygger på klisjeer og uriktige opplysninger, vil tiltakene som iverksettes bomme. Det er ikke bare i filmer og media vi finner forenklede oppfatninger av menneskehandelen.

Hvis engasjementet mot menneskehandel bygger på klisjeer og uriktige opplysninger, vil tiltakene som iverksettes bomme. På tross av at historien om Lilja er fiktiv, har filmen nærmest fungert som opplysningsfilm og bevis på hvordan menneskehandelen foregår. Også blant hjelpeapparatet og i politi- og rettsvesen eksisterer forestillinger som bygger på forenklede bilder av virkeligheten. Personer som ikke lever opp til forventningene om et passende offer, vil derfor kunne ende opp med å få mindre støtte og hjelp. Mangler nyanser Bildet av seksuelt aggressive, afrikanske kvinner, står i kontrast til det unge og uskyldige menneske-

handelofferet. Men mange av de nigerianske kvinnene som selger eller har solgt sex på Karl Johan er ofre for menneskehandel. De står i gjeld til bakpersoner som har brakt dem til Europa, og har få eller ingen andre muligheter til å betale tilbake gjelden enn å selge sex. Når de nigerianske kvinnene ikke passer inn i vårt bilde av et menneskehandeloffer, er det ikke kvinnene, men våre forventninger det er noe feil med. Motpolene hore og offer sier lite om kvinnene og deres situasjon, men mye om vårt behov for å klassifisere virkeligheten i kjente stereotypier som bekrefter et skille mellom oss og dem. Men hvis personer som er utsatt for menneskehandel skal tilbys relevant hjelp, må det åpnes for mer nyanserte bilder som gjør kvinnene mindre fremmede, og deres handlinger mer forståelige.

Kilder • Jahnsen, Synnøve (2007): «Kvinner som krysser grenser – sort magi» i Det ideelle offer. • Andre tekster om prostitusjon. Liv Jessen (red.) Oslo, Koloritt forlag. • Skilbrei, May-Len (2003): «Lilja 4-ever er bare en film! Problematisk sammenblanding av fiksjon og fakta på prostitusjonsfeltet. I Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 4. • Skilbrei, May-Len (2009): «Nigeriansk prostitusjon på norsk: Feil kvinner på feil sted» i Norske seksualiteter. Wencke Mühleisen og Åse Røthing (red.) Oslo, Cappelen Akademisk forlag. 1. VG, 19.12.2007, 2. Dagbladet, 22.05.2006, 3. Dagbladet, 28. 10.2008, 4. VG, 12.06.2006, 5. Dagbladet, 27.03.2006 og 16.10.2004, 6. VG, 09.01.2010

Julie Estdahl Stuestøl (f. 1983) er utdannet kriminolog fra Universitetet i Oslo. Masteravhandlingen hennes, De nyttige ofrene, handler om norske menneskehandeltiltaks arbeid mot nigerianske kvinner. [email protected] Sofie Mietke Rasmussen (f.1986) studerer kunst og design på Høgskolen i Oslo.

argument #1 / 2011 / 29

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Raffaele Angius Illustrasjon: Hanne Ulla (m. foto: Carlyn Wutkee & Rankin)

Du ser det ikke før du tror det Mennesket er siste skrik i globaliseringens utstillingsvindu. Vi blir en stadig mer populær vare.

Hva tenker vi på når vi tenker på sex? Ikke slaveri. Det finnes jo sexslaver og slavinner, men for våre lesere vil disse ordene kanskje heller fremkalle bilder av sadomasochisme, «bondage» eller en anelse av gamle, korrupte dager i de store rikene fra fortida. De færreste av oss forbinder sex med ekte slaveri sånn umiddelbart. Dette skyldes at vi har gleden av å komme fra et såkalt mottakerland, ikke fra et giverland. Vi tar imot, snarere enn gir, varene i den nest største illegale økonomien i verden: Mennesket. «Bondage» Menneskene som blir fraktet hit har gjeld. Gjeld som gjør dem til gjeldsslaver. For å betale ned denne gjelda, er de nødt til å tjene opp penger. På fagspråket kalles det «debt bondage». Mekanismen er en mye hardere form for bondage er enn den som er referert til ovenfor, og fungerer slik: Jeg gir deg muligheten til å forsøke å skaffe deg et nytt liv. Dette koster meg mye penger. Du skal betale dette tilbake. Noen av de som betaler tilbake gjelda, gjør det gjennom å selge kroppen sin. Ifølge FN er det kun våpen og narkotika som er mer omsatt enn mennesker på den globale svartebørsen. Omsetningen vurderes å være på rundt 32 milliarder dollar årlig. Omfattende menneskehandel Menneskehandelen er bare relativt skjult i det nor30 / argument #1 / 2011 /

ske samfunnet. Den utspiller seg foran øynene på oss, dag og natt. Hanne Tannvik Svendsen, ansvarlig for koordinering av arbeid med menneskehandel i Utlendingsdirektoratets (UDI) asylavdeling. Hun er bekymret for bredden av fenomenet.

Ifølge FN er det kun våpen og narkotika som er mer omsatt enn mennesker på den globale svartebørsen. - Det er ikke bare prostituerte på Karl Johan. Virkeligheten er enda mer kompleks. Vi vet at unge asylsøkere omsetter dop på Løkka, men er dette organisert? Det vet vi ikke nok om ennå, sier hun. Sett fra UDIs perspektiv, handler nesten alle asylsaker forbundet med menneskehandel, om prostitusjon. Og UDI er i hvert fall det siste man tenker på når man tenker på sex. Ber ikke om beskyttelse Som sentralorgan for utlendingsforvaltningen har UDI en viktig rolle i statens arbeid mot trafficking av mennesker. Viktig, men begrenset:

- UDI har ikke mandat til å forebygge menneskehandel. Vi behandler søknader om opphold og beskyttelse, sier Svendsen, som legger til at UDI likevel arbeider med menneskehandel, siden dette alltid relateres til migrasjon. På åtte måneder i fjor ble det behandlet 31 saker med anførsler om menneskehandel. Men selv om direktoratet kun behandler søknader om opphold og beskyttelse, foregår det mye arbeid her for å forebygge menneskehandel, både innenfor og utenfor UDI. Nok til at Svendsen antar at det eksisterer relativt store mørketall. Mange som er utsatt for menneskehandel i Norge oppsøker aldri norske myndigheter og ber om beskyttelse. - Om en person søker om beskyttelse, vil vedkommende få informasjon om det eksisterende tilbudet for mulige ofre for menneskehandel under selve asylintervjuet. Asylavdelingen har altså det fortrinnet at vi møter søkerne, og dermed har en mulighet til å utrede forholdene rundt en eventuell tvangssituasjon søkeren befinner seg i. Men svært ofte vil ikke søkerne gi opplysninger til UDI om situasjonen de befinner seg i, i frykt for represalier fra eventuelle bakpersoner forklarer Svendsen. - Vi ser derfor ofte at opplysninger om menneskehandel først kommer etter et avslag på søknaden om beskyttelse i Norge. Med andre ord: «Du ser det ikke før du tror det», som tittelen på et seminar i regi av Koordineringsenheten

for ofre for menneskehandel (KOM) lyder. Vitner kan få opphold Heldigvis har ofre for menneskehandel en sjanse til å komme seg ut av gjeldsspiralen, noe som er godt synliggjort i den nye Utlendingsloven som trådte i kraft for ett år siden. - Loven uttaler eksplisitt at tidligere ofre for menneskehandel kan falle inn under begrepet «spesiell sosial gruppe» som nevnt i Flyktningkonvensjonen som Norge er bundet av, sier Svendsen, som mener dette er en positiv utvikling. Dersom man vitner som fornærmet i retten i en sak som gjelder menneskehandel, kan man også få innvilget oppholdstillatelse i Norge. I tillegg finnes det et institutt som heter refleksjonsperiode: man kan få seks måneders oppholdstillatelse i Norge for å vurdere om man ønsker å anmelde eventuelle bakpersoner. I løpet av denne perioden kan man få støtte i form av livsopphold, tolketjenester, rådgivning, medisinsk hjelp og liknende. Jeg bor i Dronningens gate i Kvadraturen, på Oslos beste horestrøk. Navnet på gata kunne ikke ha vært bedre. Det er fullt av dronninger der. Det er unge jenter, stort sett fra Afrika, som sier til deg med sin søteste stemme: «Hey baby, come with me». Dronningene i Kvadraturen regjerer over hvert sitt stykke

fortau, som de passer nøye på. Det er deres område. Norske myndigheter er selvsagt fraværende. Jeg har aldri sett en politimann eller en politimann eller en person fra en statlig myndighet gå ut på gata og distribuere informasjon om refleksjonsperioden og statens innsats mot menneskehandel. Men noen ganger dukker det opp frivillige eller ansatte fra hjelpeorganisasjoner for å prate med jentene. Akkurat som menneskehandel bare er relativt skjult i det norske samfunnet, er det norske samfunnet bare relativt skjult i Kvadraturen. Fra vinduet mitt i Dronningens gate er det ikke vanskelig å forbinde sex med slaveri. Mennesket – den nye varen • Europol anslår at 120 000 kvinner og barn hvert år blir smuglet til Europa for seksuell utnytting. • FN anslår at 12,3 millioner mennesker er utsatt for tvangsarbeid, tvangstjenester og seksuell utnytting. Dette gjør menneskehandel til den tredje største illegale handelen i verden, etter våpen-og narkotikahandel. • Utlendingsdirektoratet har ansvaret for iverksettelsen av regjeringens innvandrings-og flyktningpolitikk, og har ansatt kompetansepersoner på menneskehandel i alle avdelinger.

• Ifølge UDI har det per september 2010 blitt behandlet 31 saker med anførsler om menneskehandel. • Hovedsakelig borgere fra Nigeria, Eritrea, Albania, Bulgaria, Romania. Hovedsakelig dreier det seg om utnyttelse i form av prostitusjon.

Videre lesning: • Utlendingsdirektoratet: www.udi.no • FN: www.un.org • Europol: http://www.europol.europa.eu/ • Barne- og likestillingsdepartementet • Stopp menneskehandel: www.stoppmenneskehandel.no Pro Senteret: www.prosenteret.no • Rosa Prosjektet, krisesenter for kvinnelige ofre for menneskehandel: www.rosa-help.no

Raffaele Angius (f. 1982) er for tiden bachelorstudent i Midtøsten-studier. Han er med i arguments temaredaksjon. Hanne Ulla (f.1984) er frilans illustratør og billedkunstner. Hun bor og arbeider i Berlin, og er utdannet innen kunstformidling fra Høgskolen i Oslo og Universitetet i Oslo. http://www.chaoshappens.org

argument #1 / 2011 / 31

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Flemming Trondsen

Tekst og foto: Johan Skog Jensen

Krydrede fornøyelser Sex i spennet mellom Kama Sutra og dronning Victoria. Sex på indisk

et tog ligger og stirrer fordi det er en vestlig kvinne i nærheten, og deretter åpenlyst begynner å runke under et forkle – ja, så er det vel å betrakte som et dypt rop om hjelp. En venninne opplevde at en gutt spilte «lommetennis» rett bak henne på et museum. Heldigvis eksepsjonelle unntak, men allikevel. De kan tolkes som tegn på seksuell frustrasjon som nå og da koker over i et samfunn hvor sex i det store og hele er tabubelagt. Det er jo unektelig pussig når man i en bokhandel ser en voksen mann, helt synlig opphisset, sluke en vestlig seksualopplysningsbok for barn og ungdom, for deretter å late som han ser på en historiebok straks du nærmer deg. Fra illustrerte kondområd til Djenghis Khan. Underlig, men tydeligvis tennende. Våt sari Amartya Sen, nobelprisvinner i økonomi, har hevdet at uansett hva man sier om India, er det motsatte også sant. Det er vanskelig å generalisere om 1,2 milliarder mennesker med så mange motstridende historiske og kulturelle tradisjoner. Det er alltid en annen side. Det man kan si helt sikkert er at over en milliard mennesker må ha mye sex, og at de har lange tradisjoner for å dyrke seksualitet som noe positivt. Det andre man kan fastslå er at synet på seksualitet endrer seg i takt med at India selv endrer seg. I Bollywood-filmene må man ikke lenger ty til overdrevent sensuell spising av epler som alternativ til kyssing. Våte sarier og naken hud, kyssing og sågar homofili (se for eksempel Dostana fra 2008) blir nå fremstilt helt åpenlyst.

Det er helt sikkert at over en milliard mennesker må ha mye sex.

I India skapes seksualitet i krysningen mellom Hinduismen, Kama Sutra og den britiske tradisjonen. Her en statue fra det tusen år gamle Rajarani-templet i Bhuvaneshwar, hovedstaden i delstaten Orissa.

Den første gangen jeg besøkte Indias hovedstad Delhi med kjæresten min, kom vi av gammel vane i skade for å holde hender. Det skulle vi nok ikke ha gjort. Gatebildet ble umiddelbart preget av vår vovete fremferd. Folk hujet og ropte, og sjåfører utåndet obskøne lyder i det de i et brøkdels sekund fòr forbi oss. Dette viste åpenbart for den ganske verden at fordommen var sann: vestlige ungdommer eier ingen hemninger – selv på gaten. Hva blir det neste, en klem? Eller kanskje et nummer? Kama Sutra: begjærets aforismer Heldigvis gjorde vi ikke mer enn å holde hender, og selv det varte ikke lenge. Opplevelsen gav en viss indikator på at India kanskje ennå ikke er helt modent for fjernssynsserien «Trekant», det kvasi-erotiske fniseprogrammet som setter sinnene i kok selv i det angivelig übermoderne og liberale Norge. Et slikt program ville vel rett og slett vært utenkelig i det tradisjonsbundne indiske samfunnet. Det er i grunn et paradoks. For selv Trekant trekker veksler på klassiske indiske skrifter. Kama Sutra er en 1800 år gammel filosofisk avhandling om vestlig kjærlighet som inkluderer en praktisk innføring i pikant elskovskunst. Teksten er langt saftigere enn det rikskringkastingen har disket opp med hittil. Den farlige kraften Det er ikke bare den velkjente Kama Sutra som understreker erotikkens rolle i indisk kultur- og åndsliv. Hinduistiske trosuttrykk er gjennomsyret av referanser til det seksuelle og til den sterke kvinnelige kraften, sakti. Fra seksuelle meditasjonspraksiser til den folkekjære guden Krishnas forhold til de promiskuøse gjeterpikene, fremstår seksualitet som en inspirert del av indisk kultur.

32 / argument #1 / 2011 /

Da de fromme britene erklærte dronning Victoria som keiserinne av India, rødmet de anstrengt ved tanken på all den erotiske kunsten, filosofien og litteraturen som omgav dem. Fra heftig skulptur til fallostilbedelse og tempelprostitusjon – det var ikke alt som passet inn i den blankpolerte overflaten av gudfryktighet, teselskaper og tennisklubber. Viktoriansk masala Våre dagers India kan tilsynelatende virke som en schizofren blanding av både den lange tradisjonen for å dyrke sex som en positiv kraft, og den viktorianske strengheten som de sjokkerte koloniherrene inkarnerte. Dertil kommer det selvfølgelig en rekke tradisjonelle sosiale og religiøse normer knyttet til så vel kjønn som seksualitet. India forekommer kort sagt å være svært konservativt når det gjelder seksualitet, i alle fall sett med skandinaviske øyne. Å vise åpen fysisk kjærlighet mellom kjønnene – ved holding i hender for eksempel – er stort sett fy fy. Men hadde en gutt klenget seg tett inntil en annen gutt eller holdt hånden til en kompis, ja så hadde det vært i den skjønneste orden. Da er man bare gode kamerater, ikke nødvendigvis sengekamerater. Ja, selv om man kanskje ikke har så lyst til å holde hender med en annen mann, kan det gjerne skje at hånden blir grepet likevel. Det kan legge grunnlaget for både klamme hender og anstrengte samtaler, men kan kanskje også gi nærhet og styrke vennskap mellom venner av samme kjønn. Kjønnsmur Kontakten med det andre kjønn er det vanligvis skralere med. I min naivitet presterte jeg å entre pikeherberget på et indisk universitet da jeg for første gang var der. Inntrengningen endte huks fluks i vill tilbaketrekning etterfulgt av en aggressiv og korpu-

lent vaktmann med stokk. Jeg forsøkte aldri å innta den festningen igjen, og oppdaget at de både hadde beskyttende mur og egen politistasjon for å holde guttelus på avstand. Dette lyktes man med så til de grader at forelskede studenter måtte søke tilflukt i tropeskogen og bak busker og trær i nattens mulm og mørke. Til syvende og sist er det tross alt som med murer flest: de hjelper lite i lengden. Et særlig inntrykk ga en landsbyjente på den andre siden av muren – som jeg riktignok aldri fikk snakket med selv. Hun insisterte visstnok på å skru av lyset når hun skiftet klær – til tross for at hun var alene på rommet sitt. Og dusjet hun, så var det lett bekledd. Et stykke unna Kama Sutra, kan man si. På min egen side av kjønnsmuren, i gutteherberget, var det heller ikke så mange piker å se. Så vidt meg bekjent var det ingen som skrudde av lyset for å skifte klær, men visse ting fremstod likevel som en smule merkverdig. Som når en god venn – 25 år gammel – påsto at han aldri har tenkt på noen «slik», og at det aldri kunne falle ham inn å gjøre «denslags». At han bare likte å snakke og drikke te. Hadde en norsk student sagt dette, ville menn i hvite frakker hentet ham for lengst. Seksuell frustrasjon Avstanden mellom kjønnene og den sosialt skambelagte seksualiteten kan gi en del pussige utslag. Inderne har en eufemisme for det man vel så gjerne kan betegne som seksuell trakassering: «eve-teasing». Begrepet kan bety så mangt. Men mange vestlige jenter i India erfarer det uansett ubehagelig nært. Gjennom Hollywood-Bollywood og utenlandske «blue films» (vist i skjul, porno er forbudt!) har mange indiske unggutter visse stereotypier knyttet til hvite enter. Alt som ikke er lov i India, synes å være helt greit i Vesten. Når en middelaldrende mann i overkøyen på

Middelklassens fremvekst og overklassens liverale livsstil gjenspeiler seg i synet på sex. Til bekymring for konservative krefter blir fenomener som nattklubber, samboerskap før ekteskap og tilfeldig sex stadig mer normalt. Om det ikke er «nytt» som sådan, blir det i alle fall mer åpenlyst og utbredt i landets overklasse. Den ekstreme hindunasjonalistiske organisasjonen Sri Ram Sena tok saken i egne hender, og truet med å tvangsgifte alle kjærestepar de måtte finne på Valentinsdagen i byen Mangalore. Som tilsvar protesterte tusenvis av indiske kvinner ved å sende lederen av organisasjonen haugevis av rosa truser. Ekstremistenes hovedkvarter ble i løpet av kort tid overfylt med pastellfarget undertøy fra hele India. Nye tider Hindunasjonalistene og andre konservative krefter gremmet seg utvilsomt også da indisk høyesterett i 2009 opphevet en lov fra kolonitiden og legaliserte homofili. Det betyr ikke at homofili blir akseptert i praksis av den grunn. Men det er likevel et stort skritt å ta for et så tradisjonsbundet land som India, og det sender signaler om at noe endrer seg. Endringen er definitivt i pakt med Indias liberale tradisjoner og i samklang med den gamle forestillingen om sex som en positiv del av tilværelsen. Slik bekreftes Amartya Sens påstand om Indias mangfold – fra viktorianske tvangstanker og kjønnssegregering til våte sarier og Kama Sutra.

Johan Skog Jensen (f. 1984) er med i arguments temaredaksjon. Han studerer historie ved Universitetet i Oslo og er mastergradsstipendiat ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). Han har bakgrunn fra internasjonale studier og SørAsiastudier.

Generasjon sex

Fanga i sexspelet Unge jenter speler på kropp, men vil ikkje bli gjort til sexobjekt. Hannah Helseth skriv om kor vanskeleg dette spelet er. Bokanmeldelse

Hannah Helseth synast 90-talsfeministane, kjend frå bøker som Fittstim og Råtekst, kom til kort. «1990-tallets feministiske brøl stilnet i en halvkvedet vise om valgfrihet», heiter det hos den profilerte sosiologen og feministen. Helseth set opp ein klassisk sosiologisk kritikk når ho påpeiker at desse feministane ikkje tok nok omsyn til samfunnsstrukturane som former liva til kvinner. Ho skriv om korleis 90-talsfeministane sette problem på dagsorden utan å følgje opp med reiskap til «å takle de paradoksene og problemene Generasjon sex lever med i dag».

Helseth tar for mye oppmerksemd frå dei ho eigentleg skriv om, nemleg jenter som «Babydoll». Generasjon sex er Helseths nemning på dagens tenåringar, dei som lev i ein gjennomseksualisert offentlegheit, og som verkeleg trenger å vite korleis det seksuelle spelet fungerer. «Babydoll» Helseth undrar seg over kva som får unge jenter til å ta seksualiserte bilde av seg sjølv, for så å leggje dei ut på nettstader som deiligst.no. For å finne ut av det, tar ho kontakt med ei ungjente som har oppretta profil der, og spør og grev. Dialogen mellom Helseth og «Babydoll», som jenta kallar seg, er urovekkande og underhaldande på same tid. Men fyrst og fremst er han talande, for utvekslinga fangar inn det som ser ut til å vere Helseths prosjekt; å syne kor lett unge jenter kan bli seksuelt objektiverte når dei utforskar trongen til å eksponere seg. Sosiologen trekker på tungvektarar som Bourdieu, Moi og Beauvoir, samtidig med at ho hentar inn funn frå konkrete, nordiske undersøkingar. Vekslinga fungerer fint fordi ho byggjer bru mellom det teoretiske og det erfaringsnære. Helseth er altså fagperson, men greier kunsten å unngå å høyrest ut som ein. Det er ein styrke, som medverkar til at boka, som er på rundt 174 små sider, blir lett å lese. Tamt Men ho er også personleg. Kvart av dei fem underkapitla tar til med ein tekstsnutt der lesaren får gløtte

inn i Helseths eiga historie. Det er, kort fortald, ei historie om det å bli kvinne. Kanskje kan ein òg sjå på det ho fortel som ein slags bakgrunn for at ho blei feminist. Etter mi meining blir desse forteljingane litt for dominerande. Helseth tar for mye oppmerksemd frå dei ho eigentleg skriv om, nemleg jenter som «Babydoll». Forfattaren avsluttar med å peike på korleis frigjøring og undertrykking henger saman. «Makt blir fort avmakt. Slik er kvinners seksuelle situasjon», skriv ho. Og så seier ho at det ligg ei spire til eit feministisk frigjøringsprosjekt i nettopp å forstå kor tvitydig det er å vere kvinne. Dette læt som eit tamt utgangspunkt for frigjøring, slik eg ser det. Og kanskje blir det tamt fordi det er vanskeleg å sjå korleis fridommen skal kunne springe ut av eit paradoks som verker så uoppløyseleg. Eller sagt på eit anna vis: Heilt frie blir vi aldri, verken kvinner eller menn. Vi kan iscenesetje oss sjølv som vi vil, men kva som til sjuande og sist ligg i blikket til den som ser på, kan vi ikkje styre. Likevel: Om avslutninga blir i slappaste laget, så vil ikkje det seie at Helseth mislykkast med Generasjon Sex. For ho skriv godt og grundig om eit spel vi alle tar del i, og ein treng ikkje vere sosiolog eller feminist for å ha utbytte av denne boka.

Generasjon sex - Debattbok som tar pulsen på dei kjønnsmønstra unge norske jenter møter i det norske samfunnet. - Gir auka seksualisering meir eller mindre makt til jenter? spør forfattar og sosiolog Hannah Helseth. - Utgitt hausten 2010 av Forlaget Manifest - 174 lettleste sider.

Flemming Trondsen (født 1978) er masterstudent i sosiologi. Han er medlem av arguments temaredaksjon.

argument #1 / 2011 / 33

Tema: Sex

Tema: Sex

Tekst: Flemming Trondsen

- Hva synes du om NRK-programmet Trekant? spurte professor og møteleder Bernt Hagtvet. Helseth nølte. Så sa hun: - Kanskje det er middelklassens svar på Paradise Hotel? Og salen lo igjen. Helseth la til: - Jeg synes det er positivt med den avromantiserende tendensen i programmet, at de undersøker alt veldig teknisk. Og jeg synes det er fint at statskanalen, som er mindre kommersiell enn andre kanaler, tar tilbake seksualopplysningen.

Sosiologer fra Venus, zoologer fra Mars Sosiolog Hannah Helseth og zoolog Torfinn Ørmen snakket seg begge varme om sex da de møttes i regi av argument og Frokost med Bernt. Men om de snakket så veldig mye sammen, er en annen sak. Serie: Åpent argument

Dialog: Hva skjer når akademikere fra to planeter møtes for å diskutere sex på tvers av fagdisipliner? Mellom sosiolog Hannah Helseth og zoolog Torfinn Ørmen ble ikke avstanden noe kortere.

- Man har kommet til at slimsopp har 13 kjønn. Da begynner kjønnsrollene å bli ufattelig kompliserte, sa Torfinn Ørmen. Zoologen innledet frokostmøtet med en underholdende sekvens om sex og kjønn i dyreverden. Om gruppevoldtekt blant hval, om mannlige sjøhester (eller sjøhingster?) som tar seg av eggruging og barnepass, om biseksuelle dvergsjimpanser som har sex mange ganger om dagen, og om påfuglhannen, som brisker seg for hunnen med vakre fjær. Ørmen, som er en formidler av rang, holdt også frem en hodeskalle som hadde tilhørt en dominerende bavianhann, med truende hjørnetenner. - Dette er et dyr man ikke skal kødde med, sa han, men la til at bavianhunner egentlig foretrekker hanner som er snille, helst så snille at de gladelig tar vare på avkom som ikke tilhører dem selv. Overgrep versus frigjøring Sosiologen og feministen Hannah Helseth understreket at hun hadde en normativ innfallsvinkel, og dermed et annerledes utgangspunkt enn Ørmen. Mildt sagt. Hun begynte med å fortelle om en overgrepssak i Kautokeino for noen år tilbake. Om hvordan enkelte menn i det lille samfunnet hadde ment at de mindreårige ofrene kunne skylde seg selv. - Noen av dem kalte jentene for reinsdyrfeller, sa Helseth. Sosiologen brukte Kautokeino-saken til å påpeke at det er to hovedfortellinger om kvinners seksualitet, en positiv og en negativ. - Du har historien om Sex og Singelliv, der kvinner tvinner menn rundt lillefingeren. Dette er en historie om frigjøring. Og du har den andre historien, som handler om at halvparten av norske jenter har vært utsatt for sextrakassering på skolen. Som handler om at jenter blir kalt «hore». Og at jenter får et dårligere og dårligere forhold til kroppen sin etter hvert som de kommer opp i tenårene. Alle har rett til å ha et seksuelt rom og vi må diskutere hva som begrenser dette rommet, sa hun. Hvem pynter seg for hvem? Deretter satte sosiologen og zoologen seg ned ved siden av hverandre, litt nølende. Det var tid for dis-

34 / argument #1 / 2011 /

kusjon. Helseth, med sitt normative utgangspunkt, og Ørmen. Mannen med medbrakt bavianskalle, og med sin deskriptive innfallsvinkel. Tanken var at de skulle diskutere sex på tvers av fagdisiplinene, for å bygge bro over kløften som ble så tydelig eksponert i Harald Eias Hjernevask.

Enten blir du ansett som frigjort, eller så blir du sett på som vulgær. Hannah Helseth, sosiolog. - Hvorfor har vi ikke flere påfuglhanner, sa Helseth til Ørmen, og lurte med andre ord på hvorfor ikke menneskelige hanndyr pynter seg for kvinner. Ørmen: - Men vi mennesker har jo påfuglhanner. Gå en tur på byen fredag kveld. Da ser du dem. De som går med oppkneppet skjortebryst og kanskje et gullkjede. Helseth: - Nei, det er jo jentene som pynter seg for gutter. Ørmen: - Jentene pynter seg for hverandre. Guttene gir blaffen i hva jentene tar på seg. Er det ikke sånn da? sa han, noe mer forsiktig da han fikk se reaksjonen til Helseth, som slo ut med armene og henvendte seg til salen: - Føler dere gutter at det er sånn? Og de fremmøtte, både studenter og andre sexinteresserte, lo. For selv om begge snakket om sex, ble det svært tydelig at zoologen brukte helt andre briller enn sosiologen. Og kanskje betyr det at enkelte fag ganske enkelt ikke er kompatible. At sosiologer er fra Mars, mens zoologer er fra Venus. Eller er det kanskje motsatt? Silikon En av de fremmøtte spurte Ørmen om plastisk kirurgi ville få konsekvenser for genene våre, ettersom skjønnhet gjerne tolkes som et tegn på sunne gener, noe som igjen skulle føre til at vakre mennesker får forplantet seg oftere enn de mindre pene. Hva vil skje dersom man kan jukse med plastisk kirurgi?

- Da setter man jo på feil merkelapp. Hvis vi holder på med det over tid, vil det gi utslag, mente Ørmen. Deretter gikk reisen fra Darwin og hele veien til lørdagsfylla på Solli plass. En tilhører tegnet opp et bilde der kvinner fra lavere sosiale lag, ofte i kjønnsstereotyp tapning, med silikonpupper og seksualisert oppførsel, møtte rike unge menn fra Oslo Vest nettopp der. - Er det å opptre kjønnsstereotypt på denne måten et eksempel på en vellykket strategi for kvinner fra lavere samfunnsklasser? Hvis man kan tenke seg at målet er å gifte seg rikt? ville han vite. Sosiologen Helseth fikk blod på tann, og påpekte at menn fra ulike sosiale lag kan ha ulik smak når det gjelder kvinner. Om hva som er sexy. Hun brukte Bourdieus teori om det sosiale rom til å utdype det, en teori som plasserer folk i forhold til hverandre blant annet ut fra sosioøkonomisk status. - Menn på den ene siden i det sosiale rom, de som har mye penger og jobber i næringslivet, vil kanskje være mer tilbøyelig til å like silikon. Mens menn på den andre siden, for eksempel akademikere, kanskje ikke gjør det, sa hun.

Torfinn Ørmen • Født 1965 • Zoolog og museumspedagog • Tilknyttet Naturhistorisk museum, foreleser på Biologisk institutt, UiO. • Bokaktuell med Historien om oss – Menneskets biologiske utvikling

Hannah Helseth • • • •

Født 1980 Sosiolog og feminist Ute med boken Generasjon sex Opptatt av seksualiseringens ambivalens

Åpent argument

Vulgær Helseth påpekte at det er en skjev rekruttering til kjønnsstereotype kvinneroller. - Det er kanskje ikke så mange professordøtre som velger å bli strippere. Og hun var kritisk til ideen om at kvinner kan bruke sin seksualitet til å frigjøre seg fra undertrykkende kjønnsroller, nettopp fordi det ofte er de mest sårbare kvinnene som går inn i slike roller, kvinner som kanskje ikke skjønner hvor farlig en slik posisjon kan være. - Jeg tror det handler mye om å beherske koder eller ikke å gjøre det. Enten blir du ansett som frigjort, eller så blir du sett på som vulgær. Paradise Hotel - Vet dere hvor mye Triana Iglesias fikk for å stille naken på forsiden av magasinet Alfa? spurte Helseth salen. Noen tippet 10.000 kroner. - Ingenting. Hun fikk ingenting, sa sosiologen.

Lite dialog Samtalen gikk altså i baner fra publikum til henholdsvis sosiologen og zoologen. Bernt Hagtvet brøt inn med et og annet spørsmål. Men til hverandre hadde de to lite å si. Den tverrfaglige samtalen forble en luftig idé. En ønskedrøm fra fessttalenes fjerne rike. Ørmen påpekte at innfallsvinkelen til naturvitere er helt annerledes enn samfunnsviternes. Biologer er veldig funksjonsorienterte, sa han. Hagtvet ville gjerne vite hvordan Ørmen kunne lagt opp et eventuelt kurs i naturvitenskapelige tenkemåter for samfunnsvitere. Man måtte startet på bunnen, med å legge inn den biologiske måten å tenke på som et supplement, svarte Ørmen. Hagtvet: - Slike kurs er obligatoriske på en del amerikanske universiteteter. På kursene inngår naturvitenskapens historie og dens metoder. Vi gir oss ikke før vi får det her i Oslo. - Jeg er med, sa Ørmen, og understreket dermed at viljen til å formidle på tvers av faggrensene absolutt er til stede. Til tross for den svært tydelige ulikheten mellom naturvitere og samfunnsvitere. En ulikhet som ikke bare kan føre til uenighet, men kanskje også, paradoksalt nok, til en viss likegyldighet. For hva er vitsen med å snakke sammen dersom man kanskje egentlig føler at man ikke har noe å snakke med den andre om?

• Frokostmøtet om sex er en del av arguments nye serie, Åpent argument, som går ut på å invitere akademikere med ulik fagbakgrunn til en samtale om et tema tilknyttet den kommende utgaven av tidsskriftet. • For å oppfordre til nysgjerrighet og bidra til å ta livet av myter i og utenfor akademia, vil argument invitere studenter, doktorer og professorer til slike offentlige akademiske samtaler i tiden framover. • Se vår blogg for mer informasjon: http:// argument.uio.no

Ikke bøll: - Dette er et dyr man ikke skal kødde med, sa Ørmen, og viste frem en hodeskalle som hadde tilhørt en dominerende bavianhann, med truende hjørnetenner.

Flemming Trondsen (f. 1978) går på masterprogrammet i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Han er med i arguments temaredaksjon.

argument #1 / 2011 / 35

Tema: Sex

KULTUR

Tekst: Julie Estdahl Stuestøl

Forbudt sex For to år siden ble det forbudt å kjøpe sex i Norge. Har loven endret holdningene, eller har den skapt mer vold og ført sex-markedet under jorden?

1. januar 2009 trådte sexkjøpsloven i kraft. Siden da har debatten rundt lovens effekt vært preget av to motstridende påstander: At loven fører til mindre prostitusjon, og at det er like mye prostitusjon som før. Når spørsmålet med jevne mellomrom tas opp i media hevder politiet stort sett at loven har ført til mindre prostitusjon. Aktører i hjelpeapparatet, som Pro-senteret, hevder derimot at alt er som før. Som et svar på at det er færre prostituerte å se i gatene, forklarer de at kvinnene har flyttet innendørs i leiligheter eller reiser rundt i landet, og at flere markedsfører seg på nett. Men selv om det er antallet prostituerte som blir temaet når lovens virkning diskuteres, var ikke dette først og fremst den uttalte hensikten med loven. Et sentralt argument for sexkjøpsloven var at den skulle bidra til å endre nordmenns holdninger til prostitusjon, og at dette ville føre til mindre etterspørsel etter prostitusjon. Dette skulle igjen gjøre menneskehandel mindre attraktivt. Har de lykkes?

hun møter. Her oppstår et etisk problem. De prostituerte har ikke gjort noe ulovlig, men blir likevel holdt øye med. Det er også praktiske problemer knyttet til det å avsløre og bevise sexkjøp. Å ha sex blir først forbudt når det er gjort avtale om betaling for dette, eller når slik betaling har funnet sted. Det krever derfor god timing og en god dose flaks for at politiet skal oppdage sexkjøpet, og kunne bevise dette.

Vanskelig å måle holdninger Det følger mye stigma med prostitusjon, både for de som selger sex og de som kjøper. Ideen om holdningsendring kan beskrives som et ønske om å øke dette stigmaet så det kan medføre at en person vil la være å kjøpe sex, fordi risikoen og kostnadene ved å bli avslørt er større enn de positive sidene ved sexkjøpet. Men lovers holdningsendrende effekt er svært vanskelig å undersøke, av minst tre grunner. For det første er det mange ting som kan påvirke hva folk vil svare på en spørreundersøkelse som skal avdekke endrede holdninger. Endring i holdninger er dessuten ikke noe som skjer over natta, og slike undersøkelser behøver derfor mer tid enn et par år. For det tredje, for at en slik undersøkelse skal være nyttig er det viktig å undersøke nordmenns holdninger før loven ble foreslått, ikke bare før den trådte i kraft. Dette har ikke blitt gjort. En sentral begrunnelse for bruk av straff på uønskede handlinger bygger på ideen om forebygging. Når noen straffes for en kriminell handling, vil det bidra til at andre ikke begår den samme type handling. For at bruk av straff skal ha en slik effekt må flere forhold ligge til rette. Det er naturligvis ikke nok at straffen finner sted, befolkningen må også få vite om straffen, og vi må være i stand til å la dette påvirke våre handlinger.

Politiet erfarer at så godt som alle de avslører betaler en bot fremfor å risikere at saken anmeldes og fører til dom. Selv om bevisgrunnlaget er minimalt, velger lovbryteren å godta boten fremfor å risikere at familie, venner og arbeidsgiver får vite om sexkjøpet. I disse tilfellene fører ikke saken til ytterligere straff, og befolkningen får heller ikke vite om det. Hva gjenstår da av forsøket på å endre våre holdninger?

Velger bøter I Oslo er det STOP (Oslopolitiets spesialgruppe mot trafficking) som håndhever sexkjøpsloven. Når STOP skal avdekke brudd på sexkjøpsloven må de følge med på en som selger sex, for å se hvem han eller

Prostituerte fryktet at lovendringen ville skremme vekk de «snille» kundene, mens de syke og voldelige kjøperne uansett ville komme.

Kan skape mer vold For å bidra til å forebygge etterspørselen må straffen gjennomføres og kommuniseres ut til befolkningen. Dessuten er det avgjørende at den potensielle lovbryteren også er i stand til å motta dette signalet. Holdningskampanjer vil ha ulik påvirkning på ulike grupper alt etter hvordan de identifiserer seg med måten budskapet presenteres på. Med andre ord: For mange potensielle sexkjøpere betyr det lite at sexkjøp blir ytterligere stigmatisert. Både prostituerte og hjelpetiltak fryktet at lovendringen ville skremme vekk de «snille» kundene, mens de syke og voldelige kundene uansett ville fortsette å kjøpe sex. Og mange prostituerte forteller at de opplever mer vold fra kunder nå enn før loven ble innført. Hvis de prostituerte føler seg nødt til å ta kunder de ellers ville sagt nei til, og som følge av dette blir mer utsatt for vold, er det fristende å si at loven bidrar til at voldsnivået i prostitusjonen øker. Bøtestraff som ekstrautgift I tillegg til den allmenne forebyggende effekten av straff, er tanken bak sexkjøpsloven at kunder som

Eldre kvinner i motebildet / Reportasjer fra Tanzania og Røde Kors’ kvinnecafé / Nytt drama om folkemord / Søppel blir moteklær / Minnes Holocaust med Brostein / Anmeldelser /

blir tatt vil slutte å kjøpe sex. Hvorvidt straff fører til at en person ikke begår nye kriminelle handlinger, er i seg selv et omdiskutert tema. Men når det i dette tilfellet bare er snakk om bøtelegging, kan en spørre seg om ikke dette fra kundenes ståsted kun vil regnes som en ekstra utgift ved det å kjøpe sex. Lovens effekt på sexkundene kan da, på sett og vis, sammenlignes med vurderingen av om en skal snike på trikken. Opplevelsen av risiko for å bli tatt vil knytte seg til sannsynligheten for at politiet er på utkikk etter kunder. Jo oftere det er kontroll, jo større er kostnadene. Hvis en kun oppdages hver tjuende gang, blir boten mindre avskrekkende enn hvis en oppdages hver andre gang, om en skal tenke rent økonomisk. De prostituerte blir lovens tapere Til slutt vil jeg tilbake til spørsmålet om lovens konsekvens for de som selger sex. For å håndheve loven mest mulig effektivt, bør politiet følge med på kvinnene. Samtidig vil det være et poeng for kundene å gjennomføre sexkjøpet mest mulig hemmelig. Resultatet vil i mange tilfeller bli at kvinnene blir med kundene hjem eller vekk fra strøket, og slik blir mer sårbare for vold. I tillegg har tiltakene som ble lovet sammen med loven uteblitt. Lovordene om arbeidstiltak som skulle gi prostituerte andre muligheter til å tjene penger forble nettopp det, ord. Det er riktig at holdningsendring er et viktig skritt mot å få bukt med prostitusjon. Men så lenge vi ikke kjenner til om sexkjøpsloven faktisk har denne effekten, mens vi vet at den bidrar til å gjøre de prostituertes tilværelse tøffere, kan vi ikke si at loven virker. Striden om sexkjøpsloven • Det er ikke lov å kjøpe seksuelle tjenester i Norge. • Å selge sex er ikke kriminelt. Det er kun halliken og kunden som bryter loven. - Et av argumentene mot den nye loven var at de prostituerte ville få det verre. • Lovens evne til å endre holdninger til prostitusjon er tvilsom, og dessuten vanskelig å avdekke, påpeker artikkelforfatteren.

Julie Estdahl Stuestøl (f. 1983) er utdannet kriminolog fra Universitetet i Oslo. Masteravhandlingen hennes, De nyttige ofrene, handler om norske menneskehandeltiltaks arbeid med nigerianske kvinner. [email protected] Foto: Nasjonalmuseet

36 / argument #1 / 2011 /

argument #1 / 2011 / 37

Kultur

Kultur

Tekst: Maren Kvamme Hagen Illustrasjon: Camilla Madeléine Lykaas

Tilbake til framtida Motedesignarane har henta fram garderoben til den eldre kvinna denne sesongen, men det betyr ikkje nødvendigvis at ho sjølv er velkomen inn i varmen. Moteanalyse

Det går ei konservativ bølgje gjennom moteverda – men i motsetnad til den europeiske politikkbølgja er ho svaupa i kamel, ikkje i blått. Trendsettande designarar som Marc Jacobs, Phoebe Philo (for Chloè), Stella McCartney, Miuccia Prada og Dolce & Gabbana søkte alle tilbake til tidlegare tider i sine visningar for haust- og vintersesongen 2010-11. Tettsittande matchande sekretærdrakter, kamelfarga frakkar, store byster og superfeminine silhuettar vart vist på catwalken då dei internasjonale designarane presenterte sine visjonar for framtida. Blant mange av dei største designnamna gikk èin ting igjen: Fascinasjonen for den eldre kvinna og hennar garderobe. Konservativt eller nyskapande? Den vanlegvis så nyskapande amerikanske designaren Marc Jacobs, som blant anna introduserte grungemoten på 1990-talet, sendte denne sesongen monotone, fleire-i-dusinet klede ned catwalken i fargane grått og beige. Han skildra det som “eit antimoderne-statement” til nettstaden Style.com. Silhuetten var typisk 50- og 60-tals, med klokkeforma skjørt og tilknepte kardiganar. På mange måtar var det det mest nyskapande han kunne gjere, i ei moteverd ”like, totally obsessed” med ungdommen. I vinter er kåpa det viktigaste plagget, saman med dressbuksa og sekretærdrakta. Det kan knapt kallast ungt. – Den trangen folk har etter komfort introduserer mange nygamle design-silhuettar vi frå før av er kjent med, ja, nesten nostalgiske silhuettar, men dei kjennest og ser nye ut, skriv motejournalist Harriet Quick i britiske Vogue om trenden. – Ein triumfantisk tilbakevending av bysten! Skjørtelengda blir lenger, helane kortare og blusane knept igjen når designarane ser tilbake til dagane

38 / argument #1 / 2011 /

før feminismen, skriv magasinrivalen Elle. Dei skildrar haust- og vintersesongen 2010-11 som ein sesong kjenneteikna av tilbaketrukne, men dyre klede, der dei små detaljane spelar ei stor rolle. Tilbehørkvinnene Det kan vere fleire grunnar til at moteskaparane no augensynleg tek den eldre kvinna inn i varmen. Den populære TV-serien Mad Men må nok ta sin del av skulda for at designarane går tilbake i tid.

Er grått hår, konservative snitt og anonyme fargar berre ein ny måte å sjokkere på? Den handlar om reklamemenn i New York på 60-talet og deira koner og sekretærar, i ei tid då kvinner var tilbehør på lik linje med ein sigar eller ein frakk. Samtidig viser TV-serien eit anna kroppssyn, med fyldige Marilyn Monroe som ideal. Skodespelarinna Christina Hendricks, som speler sekretær Joan Harris i Mad Men, er ikkje ulik Ms. Monroe og vart nyleg kåra til verdas mest sexy kvinne. Konkurrerer med klimaet At dei store designhusa presenterer klassiske plagg i nøytrale fargar, kan også tyde på at dei imøtekjem ei eldre, kjøpesterk gruppe. Dette er plagg som kan brukast om att og om att. Dei er òg meir tilgivande ovanfor kroppar som ikkje er ”size zero”, enn dei neonfarga trange minikjolane det italienske motehuset Versace diska opp med for nokre sesongar

sidan. Sosiale trendar påverkar sjølvsagt etterspørselen etter produkt og korleis moteindustrien opererer. Ei stor eldre kjøpegruppe krevjer produkt i fleire størrelsar og modellar, og reklamekampanjar dei kan identifisere seg med. I ein bransje der det blir viktigare og viktigare å kjenne kunden, helst betre enn ho kjenner seg sjølv, konkurrerer designarane ikkje berre med kvarandre, men med vêret, finanskrisa, miljøet og valutakursen. Kortare sesongar og store klimaendringar tyder at designarane må kome opp med meir fleksible og allsidige klede, som kan brukast år etter år, uavhengig av årstid. Nytt aldersperspektiv – Kanskje salsnedgangen har ført til at designhusa må fokusere på ho som faktisk kjøper kleda og korleis dei kan tilfredsstille henne, for å få opp salet? Uansett kva forklaringa er, så er det sant at for den gjennomsnittlege kvinna finst det mykje å kjøpe denne sesongen, og mykje av det er lett å kle seg i, smigrande og passar til alle aldrar og størrelsar, uttaler ei av dei mektigaste kvinnene i britisk moteindustri, Jane Sheperdson, tidlegare merkevaresjef i Topshop, no i Whistles, til The Guardian. Avisa forklarer den konservative trenden med at det i dag er fleire kvinnelege designarar i sjefsstolane enn før, og at deira perspektiv på moten er annleis: Dei er mindre redde for biletet av ei aldrande kvinne. Fråstøytande Det er noko nytt, og ikkje berre i moteindustrien. – At eldre kvinner er fråstøytande er ei av dei mest etablerte estetiske og erotiske kjenslene i vår kultur, skreiv feministen Susan Sontag allereie i 1972 i avisa The Sunday Review.

Kvinnene sjølve føler seg undertrykte og usynleggjorte av moteindustrien, viser rapporten ”No one expects me anywhere. Invisible women, aging and the fashion industry” av Pamela Church Gibson, senior lecturer ved London College of Fashion. Ho har forska på korleis eldre kvinner i Storbritannia ser på moteindustrien. – Mange eldre føretrekk nøytrale fargar, og har ein slags trang til kamuflasje og anonymitet, skriv ho og stiller spørsmål ved kvifor moteindustrien vil undertrykkje ei av sine største kjøpegrupper, og faktisk den gruppa som kanskje har mest pengar å bruke på mote. – Det er eit tankekors at i 2050 vil over 50 prosent av innbyggjarane i Storbritannia vere over 50 år, skriv Church Gibson. Bruk av fleire eldre modellar kan tyde på at moteindustrien har forstått dette delvis. Elle Macpherson (47), Naomi Campell (40) og Kristen McMenamy (45) er døme på eldre modellar som har fått eit comeback denne sesongen. Dei passar perfekt inn i dei kamelfarga retrokampanjane som til dømes Marc Jacobs og Chloè køyrer. Men framleis er dette unntaka. Ein ser, som før, at den eldre kvinna ofte berre er inspirasjonen til kolleksjonen. På catwalken er ho bytta ut med Siri Tollerød eller Freja Beha, unge modellar i kle frå hennar garderobe. Muse for designaren, men ikkje funne verdig nok for dei skarpe lyskastarane. Motreaksjon Er vi no vitne til at moteindustrien endeleg tek den eldre kvinna inn i varmen, etter mange kalde vintrar? Eller er orda til Susan Sontag framleis gyldige? Kan det vere at fascinasjonen for den eldre kvinna rett og slett er eit trendblaff, ein motreaksjon mot Lady Gaga, minikjolar og ”size zero”? Er grått hår, konservative snitt og anonyme fargar berre ein ny måte å sjokkere på? Det kan vere lurt å sjå på neste sesong, vår/sommar 2011, for teikn. Og den sesongen gir Susan Sontag rett. For på motevekene i New York, Milano, London og Paris i september i fjor, der visjonane for årets vår- og sommarsesong vart presenterte, var det igjen snakk om tettsittande klede forbeholdt den yngre garde, skyhøge helar og gjennomsiktige overdelar. Moteindustrien er kanskje i ferd med å oppdage den eldre kjøpesterke kunden, men det er framleis slik at ein neonrosa minikjole på ein 20 år gamal modell vekkjer meir oppsikt enn ein beige dress. I alle fall på det opphøgde platået. Haust- og vintersesongen 2010/11 Det vart halde visningar for denne sesongen allereie i februar 2010. Visningane til dei største motehusa finn stad i New York, London, Milano og Paris. Det som visast der set an tonen for sesongen og bestemmer kva trendar som vil vise igjen også i kjedebutikkane. Det er ikkje heilt tilfeldig at mange av designarane viser same trendar. Dei tek i bruk trendbyrå som researcher teikn i tida, har trendspotters på gatene i dei store byane og kjøper tekstilar frå mange av dei same leverandørane. Ved å sjå på blant anna politiske, økonomiske, miljømessige og sosiale trendar (såkalla PESTEL-analyse) kan ein seie noko om kvar motetrendane kjem frå og kvifor dei kjem akkurat på eit gitt tidspunkt.

it was tentative, our breathing in/out/in/ out we were passionately inhaling the further monologues of our desires. as I breed my passion within the span of a single sigh I realise how treacherous & deceiving is the heart whose rhythm remains but a myopia an exaggerated compulsion to combine, to imbibe to move transiently as one. the night a stormy black liquid slowly being pierced by the milky effervescence of the moon. Billowing whisps of whitened light swirl through a most swooming sky. here, upon the strands of deep concerted consciousness we may aspire to belong

Maren Kvamme Hagen (f. 1987) studerer italiensk ved Universitetet i Oslo og er kulturredaktør i argument. Ho har ein bachelor i journalistikk frå Høgskulen i Volda og har studert mote ved The University of Manchester. Camilla Madeléine Lykaas (f. 1985) er illustratør i argument. Hun har studert produktdesign på Høgskolen i Akerhus og grafisk design på Westerdals School of Communication. Se mer av hennes arbeider på www.camillalykaas.com

Skye Arundathi (f. 1991) is a poet studying at the School og Oriental and African Studies (SOAS) in London. [email protected]

argument #1 / 2011 / 39

Kultur

Kultur

Tekst: Maria Terray Brantenberg Illustrasjon: Wiki Commons

Pressefrihet i Tanzania

Vaktbikkjer i bånd Han skrev et hovedoppslag, men saken forsvant. Hun avslørte ulovlige handlinger, men tør aldri gjøre det igjen. I Tanzania lever frie medier i hybridtilstand. Mediareportasje

– Det finnes ingen pressefrihet i Tanzania. Ordene kommer fra Kiztio, journalist i en av Tanzanias største aviser. Han sitter ved et bord på Steers kafé i Dar es Salaam, og drikker av en halvfrossen mangodrikk i den intense varmen. Kizito og de andre journalistene som er intervjuet i denne saken er anonymisert, slik at deres uttalelser ikke skal føre til at de mottar trusler eller mister arbeidet. – Undertrykkende lover forhindrer oss i å gjøre et godt kritisk arbeid. I tillegg griper eierne inn hvis journalister skriver saker som kan være ødeleggende for deres forretninger, forteller Kizito. Under mitt fem ukers lange feltarbeid i Tanzania søkte jeg svar på ett spørsmål: Hvilke muligheter har tanzanianske journalister til å drive kritisk journalistikk? Da Tanzania innførte flerpartisystem i 1992 blomstret privateid presse opp over hele landet. For første gang ville kritikk av styresmaktene være mulig, etter at Tanzania i mange år hadde hatt en propagandastyrt statspresse. Nå skulle den fjerde statsmakt flekse musklene. Sensurerte bort miljøskandale De privateide mediene brakte imidlertid med seg nye utfordringer. Medieeiere og annonsører tok over roret. En journalist forteller fortvilet sin historie: – Saken min skulle på forsiden, men den forsvant. Jeg hadde skrevet en artikkel om et gruveselskap i det nordlige Tanzania som slapp kjemisk avfall ned i en elv. Lenger nede i elveleiet ble vannet brukt som drikkevann av en landsbybefolkning, og de opplevde plager. Da journalisten bladde gjennom sin egen avis dagen etter, fant han ikke saken sin. – Jeg spurte sjefen min om hva som hadde skjedd. Han bare lo av meg. Journalistens egen forklaring på hvorfor dette

40 / argument #1 / 2011 /

skjedde er enkel nok. Gruveselskaper er blant avisenes største annonsører. – Eierne trenger annonseinntektene. Derfor nytter det ikke å skrive negativt om store annonsører, hevder han.

som virker mot landets interesse eller mot offentlighetens interesse. Disse vage formuleringene gjør at myndighetene i praksis kan straffe journalistikk de ikke liker, uten at de blir tvunget til å gi en ordentlig begrunnelse for handlingen, sier Mtambalike.

Gamle lover ruster ikke Det er særlig en ting journalistene vokter seg for – lovverket. Under femten dybdeintervjuer på kafeer og i redaksjonslokaler i Dar es Salaam, er det to ord som stadig kastes ut i den varme, våte luften; ”draconian laws”. Beinharde lover. Samtlige bruker uttrykket.

– Risikerer livet Flere journalister bekrefter at det har blitt lettere å kritisere myndighetene de siste årene. Men det gamle lovverket skaper usikkerhet. Hvor mye kan du kritisere før du fremprovoserer motreaksjoner? Journalistene gir ulike svar. På et lite kontor i den dampende bykjernen sitter en journalist og underredaktør. Under intervjuet sitter underredaktøren henslengt i en stol ved siden av skrivebordet og følger med på samtalen. Etter en stund går han ut, og journalisten snakker friere: – Vi risikerer livene våre, fordi vi bryter lovene, sier han. Han mener det kun eksisterer to alternativer for dagens tanzanianske presse. – Vi kan drive seriøs journalistikk og ta konsekvensene av det, eller vi kan sensurere oss selv. Mange velger å adlyde, men noen av oss jobber som aktivister, forteller han.

Mange velger å adlyde, men noen av oss jobber som aktivister. Tanzaniansk journalist, Dar es Salaam – Hvis du skriver noe myndighetene ikke liker, vil du garantert havne i trøbbel, sier Kizito. I løpet av et par måneder i fjor vinter stengte tanzanianske myndigheter to avisredaksjoner. – Informasjonsministeren har rett til å stenge aviser på dagen, og gi politiet tillatelse til å gå inn i avislokaler og konfiskere alt utstyr. Journalister kan også bli fengslet for å skrive noe uhederlig om presidenten, forteller Pili Mtambalike i Media Council. Organisasjonen, som er støttet økonomisk av norske myndigheter, har i flere år jobbet for å avskaffe en rekke presselover som de mener innskrenker pressefriheten. De har også levert utkast til en ny presselov til nasjonalforsamlingen. – Problemet er at myndighetene kan stenge en avis eller fengsle en journalist for å ha skrevet noe

Truet fra sannheten I januar 2008 ble de to redaktørene Saed Kubenea og Ndimara Tegambwage i ukemagasinet Mwana Halisi angrepet med syre, kniver og macheter. I september året før hadde magasinet publisert en liste over navngitte politikere som ble anklaget for å ha stjålet fra statskassen. Tanzanianske journalister er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom magasinets undersøkende og kritiske profil, og angrepene. – Et slikt tilfelle er nok til at vi alle blir skremt. Det er av stor betydning i et land som Tanzania, der det sjelden skrives kritiske saker, sier Mtambalike i

Media Council. En kvinnelig journalist i en av de engelskspråklige avisene forteller at hun selv sluttet å skrive kritisk journalistikk etter at hun opplevde å bli truet gjentatte ganger. Det skapte sterke reaksjoner da hun publiserte en sak om sykehusleger som gjorde ulovlige abortinngrep på arbeidsplassen, mot å bli betalt høye summer som de ikke skattet av. Journalisten spilte selv gravid kvinne for å få dokumentert påstandene på lydbånd. – Folk ringte meg fra skjulte nummer og sa “neste gang du skriver noe slikt, vil det skje deg noe.” Jeg elsket å drive undersøkende journalistikk, men til slutt følte jeg at det ikke var verdt risikoen jeg tok. Skades jeg i jobben, har jeg ingen forsikring. Nå skriver jeg bare vanlige nyhetssaker, sier hun. Korrupsjonskultur 20. desember 2009. En smilende tv-journalist står på podiet, etter å ha blitt kåret til årets journalist av Media Council. Journalisten Jerry Muro berømmes for en reportasje der han ved hjelp av filmopptak avslører korrupsjon i trafikkpolitiet. Han kaller kameramannen opp på scenen og omfavner ham, og trykker tidligere president Mwinyis hånd når han tar imot pristrofeet. En drøy måned senere rapporteres det at Muro er arrestert, anklaget for korrupsjon. Politiet melder at de har funnet håndjern og en pistol i bilen hans. De sier at Muro har utgitt seg for å være en korrupsjonsbekjemper, og at han i den sammenheng skal ha presset en regnskapsfører for penger. – Det er umulig å vite hva som er sant, men det sprer usikkerhet når våre egne beskyldes, sier en av journalistene. Enkelte av dem er overbevist om at Muro er uskyldig, og at dette bare er nok et tiltak for å skremme kritiske journalister i Tanzania. Andre mener at korrupsjonskulturen florerer også blant journalistene. – Tanzanianske journalister mangler etisk refleksjon rundt arbeidet sitt. Enkelte føler seg kanskje tvunget til å ta imot bestikkelser fordi de er så dårlig betalt, men spørsmålet er likevel hvordan dette kan skje. Som journalist bør man automatisk vurdere de etiske sidene av valgene man tar, sier Kizito. På bordet foran oss står et tomt glass med rester av mangojuice. Før Kizito går videre spør han meg hvordan livet er som journalist i Norge. Han blir overrasket. – Eierne kan ikke ringe redaktøren og be ham endre morgendagens avis? Virkelig? Funn under feltarbeidet • Tanzanianske journalister opplever at kritiske artikler stoppes før de går i trykken. Dette har ofte sammenheng med aviseiernes eller annonsørenes interesser. • Trusler er et vanlig fenomen. Enkelte velger å ikke skrive kritisk journalistikk på grunn av det. • Det er en utbredt kultur av selvsensur blant journalistene. Blant annet fordi mange av dagens journalister ble opplært i en tid da det var umulig å være kritisk til styresmaktene på spalteplass. • Korrupsjon hindrer kritisk journalistikk. Enkelte avsløringer fører til at journalisten presser den avslørte for penger, istedenfor å skrive informasjonen i avisen han er tilknyttet.

Maria Terray Brantenberg (f. 1985) studerer utviklingsstudier og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og er med i arguments kulturredaksjon.

Tekst: Heidi Marie Lindekleiv

Mangel på virkelig nytte Ida Jacksons protestprosjekt mot selvutnevnte eksperter på sosiale medier blir ikke meningsfylt nok. Litteraturanmeldelse

Sosiale medier er stedet hvor “folk møter folk”, forteller Ida Jackson i forordet til Sosiale medier – Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset. Hun er litteraturviter med Aschehougs fagbokforfatterskole i bagasjen, står bak den prisbelønnede bloggen Revolusjonært Roteloft og har nå lansert det hun kaller et protestprosjekt: En reaksjon på alle som utnevnte seg til eksperter over natten , som begynte å tilby dyre kurs til næringslivsledere, politikere og kultureliten, i hvordan man skal bruke sosiale medier som Facebook og Twitter.

Jeg tviler på at målgruppen hennes blir stort større enn dem som allerede betaler dyrt for å kurses i nettets krinkler og kroker. På baksiden fremstilles denne grønne boken som en guide til god “netikette” og sunt nettvett. Inni vokser derimot ambisjonsnivået stadig ut av håndbokformatet, i det hun forklarer historiske linjer, og gir grovriss av større faglige debatter. Jackson er en vaskeekte datanerd, og kan holde styr på teknologi og akronymer. Subjektivt Likevel tviler jeg på at målgruppen hennes blir stort større enn dem som allerede betaler dyrt for å kurses i nettets krinkler og kroker. Jackson skriver personlig, i en form som gjør det lett å le, lett å rynke på nesen, la seg overraske og i det hele tatt henge med fra perm til perm. Samtidig fremstår nettopp denne subjektiviteten som en understreking av kritikken som gjerne reises mot sosiale medier: Et overskuddsfenomen hvor vi lar verden dreie rundt vår egen akse. Jackson har en grunnleggende kritisk holdning til hvordan sosiale medier fungerer, snakker om bloggerens tilnærmet journalistiske rolle i samfunnsdebatten, og oppfordrer alle som klager over navlebeskuende twittermeldinger til selv å twitre annerledes. Imidlertid vier hun knøttliten plass til

de sterke kreftene som effektivt begrenser sosiale medier som en åpen og viktig møteplass. Hvilken verden? Kontrollbehov er helt grunnleggende i flere av verdens mest folkerike samfunn, og med henvisning til bokens undertittel er det derfor en meget begrenset verden det er mulig å ta over ved å beherske virkemidlene hun omtaler. Med all respekt: Kanskje er det nettopp begrensningene i virkemidlet som gjør det vanskelig å skille seg ut blant alle som gir råd om hvordan du bør diskutere norsk helsepolitikk og NRKs Trekant-serie på twitter, eller tjene penger på din nye blogg. Da hjelper det ikke å ha store ambisjoner, eller å gå grundig til verks. Jacksons prosjekt klarer rett og slett ikke å bli mer meningsfylt.

• Sosiale medier.Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset. • Av Ida Jackson • Utgitt på Aschehoug forlag i 2010. • 272 sider • Sakprosa • Passer for: Mediestudenter og alle andre som er interesserte i sosiale medier.

Heidi Marie Lindekleiv (f. 1983) studerer antikk kultur og klassiske språk ved Universitetet i Oslo og jobber som nyhetsjournalist i Vårt Land.

argument #1 / 2011 / 41

Kultur

Kultur

Tekst: Emilie Dahl Gullberg Illustrasjon: Christian Norberg-Schulz / Nasjonalmuseet

Tekst: Erlend Wichne

En forelesning i aktuell historie

Godt, men for kort Hypertext leverer et sterkt musikalsk materiale, men plata er for kort til å bli en favoritt. Musikkanmeldelse

Nasjonalmuseets Brytninger påpeker arkitekturens gjenspeiling av samfunnsutfordringer. Arkitekturanmeldelse

Nasjonalmuseets Brytninger inkluderer blant annet arbeider av arkitekten Christian Norberg-Schulz. Her hans eget sommerhus Italiesin i Porto Ercole, Italia (1960–61). Fra terrassen med utsikt over Middelhavet.

Nasjonalmuseets Brytninger leder publikum gjennom de typiske arkitektoniske stilepokene under gjenreisningen av etterkrigs-Norge. Utstillingen formidler hva de ulike arkitektene har stått for i sin periode, spesielt hva de har gjort for å bryte tendenser i sin tid. Nyempirismen, nytradisjonalismen, modernismen og dens motsetning, den organiske epoken, er alle godt representert i utstillingen. Kan lære av fortiden Etterkrigstiden er synlig i arkitekturen på mange måter. Men det er spesielt utspringene som bryter med  tendensen i samtiden som er representert i utstillingen. Norge skulle bygges på nytt, men arkitekturen fra etterkrigstiden møtte  utfordringer som også dagens samfunn står ovenfor; miljø, funksjonalitet, arealbruk, økonomi, konkurranser og planlegging. Vi har altså lenge  drøftet de samme problemstillingene i arkitekturen. Brytninger gir oss en pekepinn på hvordan utfallet og reaksjonene ble på klare stilendringer. Ett eksempel er funksjonalismens innvirkning på et mer praktisk, men trangere familieliv i modernistiske blokker. Den gangen var ikke valget så vanskelig, landet skulle bygges og det fort. Vil vi i dag rive eksisterende bygg til fordel for en modernisme vi så i etterkrigsårene? Brytninger viser hvilke avgjørende valg noen arkitekter gjorde i sin samtid, hvordan er vår samtid? Utstillingen er en god kilde for inspirasjon til hvilken brytning vi kan gjøre i dagens samfunn, vi kan se til fortiden. Sverre Fehn, Knut Knutsen, Wenche Selmer (som er eneste kvinnelige innslag i utstillingen) og Jens Selmer bygde hus i natur og av natur. Tankegangen deres er også nå en varm potet i miljødebatten, og dette reiser spørsmålet: Kan vi bygge tradi-

42 / argument #1 / 2011 /

sjonelle hus på modernistisk vis i dag? Vi har nå mer kunnskap om hva utvinning av naturen gjør med miljøet. Vi har alle typer teknikker og materialer. Hva det nå står og faller på er en holdningsendring ovenfor det ansvar vi har for kloden. Dette skjer likevel ikke gjennom moralens pekefinger, men ved å skape en positiv trendretning innenfor arkitekturen. De store arkitektene Utstillingen byr på en grundig innføring i arkitektene som var store for sin tid. I tillegg til de nevnte er blant annet Arne Korsmo, Christian Norberg-Schulz og Erling Viksjø inkludert. Morten Grinaker nevnes som eneste landskapsarkitekt.

N.) og en kan tydelig se trendene i konkurranseforslagene og temaene i magasinets tidsspenn. En karikatur i Byggekunst, hvor et par gjester leter etter sommerhuset sitt mellom svabergene, harselerer med Knut Knutsens ”uvesentlige hus” som var nesten usynlige og gikk i ett med naturen. Også den gang hadde media en sentral rolle i underbyggingen av de forskjellige meningene og holdningene rundt arkitektur. Jeg oppfordrer deg herved til å ta turen til Nasjonalmuseet og se kunststykket arkitektene utførte: Gjenreisningen av Norge. Kunne vi gjort det på nytt?

Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65

Brytninger viser hvilke avgjørende valg noen arkitekter gjorde i sin samtid, hvordan er vår samtid? Arkitektenes engasjement kommer sterkt frem ved at flere realiserte sine ideer via private boliger og sommerhus, som tydelig vises gjennom modellbruk. Et bevisst og klart forhold til viktigheten av å trives i eget hjem er åpenbar når en følger utviklingen fra og med 1945, spesielt det første tiåret etter krigen. Med senere etterkrigstid kom også en økt bevisstgjøring rundt kirkerommet, og delvis kulturbygget. Retorikk rundt arkitektur Utstillingen er nært knyttet opp mot materiale fra arkitekturmagasinet Byggekunst (nå kalt Arkitektur

• Utstilling ved Nasjonalmuseet for arkitektur. • Fra 14. november 2010 til 3. april 2011. • Basert på museets arkitektarkiv. Sentrale arkitekter er Magnus Poulsson, Knut Knutsen, Erling Viksjø, Sverre Fehn, Geir Grung og Christian Norberg-Schulz. • Utstillingen er i samarbeid med Universitetet i Oslo og kurator er Bente Aass Solbakken. • Passer for: En historiefortelling for alle som er interesserte i hus og natur, og ikke minst kombinasjonen av disse i Norges etterkrigstid.

 

Emilie Dahl Gullberg (f. 1986) studerer landskapsarkitektur og urbanisme ved Arkitekt– og designhøgskolen i Oslo.

Kall meg konservativ, men jeg føler meg snytt når displayet på musikkspilleren viser at albumet jeg nettopp kjøpte har en spilletid på knappe 33 minutter. Dermed ble mitt førsteinntrykk av Astronaut Kraut! heller dårlig. Heldigvis er musikken på plata veldig god. Interessant åpning Hypertext platedebuterte for tre år siden. Debutalbumet fikk ikke mye oppmerksomhet, men tilfellet blir nok annerledes for Astronaut Kraut! Det er vanskelig å kalle det en pangstart, men det er med en gang noe som virkelig interesserer med åpningslåta Travel Agency. Den lekne gitaren skaper en intens fremdrift sammen med den tette rytmeseksjonen, og for lytteren er det vanskelig å ikke legge fra seg det man skulle ha i hendene og kun bli sittende og lytte med et smil om munnen. Streit intensitet Vokalist Erik Johan Bringsvor synger veldig tilbakelent og kult. Tekstene bærer et filosofisk preg som, med en viss hipster-eleganse, får meg til å le over finurligheten rundt ordvalgene mer enn å gi meg et nytt syn på livet. Og jeg tror Hypertext gjør dette med fullt overlegg. Den tidligere nevnte rytmeseksjonen, bestående av Snorre Sturla Lyngstad og Joachim A. Trana driver Astronaut Kraut! fremover, og gir fritt spillerom til vokal- og gitarlyd. Som regel blir dette spillerommet godt utnyttet, men noen deler av plata blir monotone. Spesielt gjelder dette

noen vers som kan føles for lange i låtene som følger Travel Agency. Organisk versjon av Super Mario Plata består av ni sanger, og midtdelen av Astronaut Kraut! er usedvanlig sterk. Man merker noe er i gjære med den utrolig morsomme gitaren på Walk Me Down When I’m Running, og den bortimot uslåelige linja I am the jellyfish.

Lytteren befinner seg i en røff og organisk versjon av vannverdenen i Super Mario på Nintendo 64. Bandet evner å få en salig blanding av lyder til å fusjonere til en pur gledesopplevelse, hvor lytteren befinner seg i en røff og organisk versjon av vannverdenen i Super Mario på Nintendo 64. Stellarwind manifesterer astronautenes stjernestormfilosofi, og Ivy League er en av de sterkeste nye norske låtene i et stadig udefinerbart alternativunivers. Nyskapende andrestemmer Det er også svært tilfredsstillene å høre sanger hvor andrestemmen går over toner jeg ikke automatisk ville vært innom dersom jeg i lytterus ville lagt på en andrestemme. Og akkurat det er selve tingen

med albumets største perle. Susanne Sundfør står for denne andrestemmen, og det er på Ivy League hun kommer tydeligst frem. Sundfør er korist og sjef for tangentene og evner, på samme måte som de andre i bandet, å bidra med et særpreg musikken deres ikke kunne vært foruten. Blir viktige i 2011 Det eneste Hypertexts andre utgivelse lider under, er en viss monotoni som gjør at tre av forspillene kunne introdusert samme sang, og at selve albumet er for kort. Men alt i alt er Astronaut Kraut! et album som jeg tror trolig kommer til å bli spilt mye utover 2011. Det er gjennomgående godt produsert, tekstene er originale og bandet skaper et lydbilde som hovedsakelig virker spennende og gjennomtenkt. CD-anmeldelse Tittel: Astronaut Kraut! Band: Hypertext Utgitt i 2010 på Emelie Records/Tuba Records

Erlend Wichne (f. 1991) studerer journalistikk ved Høgskolen i Oslo. Han er frilansjournalist og musiker.

argument #1 / 2011 / 43

Kultur

Kultur

Tekst: Heidi Marie Lindekleiv

Tekst: Herdis Hølleland Foto: Privat/ Janelle Randall-Court

Et viktig mareritt av Johan Harstad

Folkemordmaraton

Fashion fra fyllinga Janelle Randall-Court har gitt søppel nytt liv i et av UNESCOs verdensarvområder.

– Om du tar deg i å kjede deg over folkemordet i Rwanda, da håper jeg at skrekken tar deg. Jeg vil at folk skal ha det helt utrolig grusomt i 8 timer.

Motereportasje

Litteraturessay

Tipp topp: En modell viser frem en av kjolene som Janelle har reddet fra søpla og gjort om til Tipp Wear.

Utsagnet falt da forfatteren Johan Harstad nylig gjestet Litteraturhuset for å snakke om hvordan man skriver om krig. Utgangspunktet var hans nye episke og politiske drama Osv. Husdramatiker Harstad er forfatteren som debuterte med prosasamlingen Herfra blir du bare eldre i 2001. Siden har han slått seg frem med Ambulanse (2002), Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (2005), og Brageprisbelønnede Darlah (2008), før han i fjor ble ansatt som Nationaltheatrets aller første husdramatiker. Dette førte til dramaet Osv. som du garantert kommer til å høre mye mer om i tiden som kommer. Stykket var Brageprisnominert i 2010, og er ikke mindre enn 500 sider langt - langt som et mareritt, vil nok noen si.

– Er det nok å skrive om dette? Vi burde egentlig gjort noe helt annet, sa Harstad foran mengden av tilsynelatende vellykkede norske litteraturinteresserte unge mennesker. Men dessverre er det faktiske hendelser som Harstad forteller om. Da han satte i gang ville han fortelle om ondskap, om selvrettferdighet og hvordan alt henger sammen med alt. Og på debatten i Litteraturhuset røpet Harstad at han først ikke hadde forstått hvor omfattende dette prosjektet faktisk var: – Opprinnelig var tanken å sprenge mye mer

44 / argument #1 / 2011 /

enn jeg gjorde. Nesten å ta alle kriger noen gang… Og så skjønte jeg at det kan bli et veldig langt stykke. 1994 Resultatet ble at han holdt seg til krigene i 1994. Og det er et groteskt tverrsnitt av året 1994 vi får presentert i Osv. Harstad beskriver hvordan Ola, Kari og en hel verden fulgte Tonya Hardings trøbbel i isdansen på Lillehammer, samtidig som bestialske massedrap ble begått. I Sarajevo, så i Rwanda og til slutt i Tsjetsjenia. Like fullt glemt etter få dager. Vi følger hendelsene gjennom øynene til en familie som kjemper febrilsk for å holde sammen i det alle trekkes i hver sine retninger. Sønnen i familien, krigsfotografen, blir mer og mer desillusjonert. – Er det nok å skrive om dette? Vi burde egentlig gjort noe helt annet, sa Harstad foran mengden av tilsynelatende vellykkede norske litteraturinteresserte unge mennesker som hadde møtt frem i Litteraturhuset. – Som husdramatiker har jeg sett alt som går på teatrene i Oslo. Man får en viss følelse av demografien i teateret, det vil si hvem som går der. Og jeg liker tanken på at en del av disse blir stengt inn i åtte timer, påpekte Harstad. Trøblete Med kontrastene Harstad skaper ved å sette folkemord opp mot våre hverdagslige liv i vår hjemlige oljetåke, fremstår verden trøblete å forholde seg til. Og når Harstads stykke urfremføres neste år, tenker undertegnede at gamle tenkeres konklusjoner, som denne av Pascal, må til for å overleve timene i teateret: Ute av stand til å bekjempe død, lidelse og ignoranse, er vår eneste løsning for å forbli lykkelige at vi tar det inn, for deretter å la være å tenke på det hele. Tragisk nok.

Etter å ha mistet alle sine eiendeler i en husbrann i 2002, flyttet Janelle Randall-Court fra Tasmania tilbake til Blue Mountains i New South Wales, Australia. For å bygge opp et hjem til seg og datteren ble Janelle tipset om Katoomba Waste Management Facility sitt gjenbruksskur. Gjennom gjenbruksskuret får ting som har havnet på fyllinga, det være seg møbler eller klær, nye eiere. Kvaliteten på de etterlatte tingene overrasket Janelle, og denne første opplevelsen ble starten på gjenbrukskonseptet Tipp Wear.

Johan Harstad (f.1979) • Regnes som en av Norges fremste forfattere i dag. • Aktuell med dramaet Osv. (2010). • Nationaltheatrets første husdramatiker. • Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet (2005) er filmatisert og vil gå som TV-serie på NRK i løpet av 2011, med Pål Sverre Valheim Hagen i hovedrollen. • Flere av bøkene hans er også gitt ut i utlandet. For eksempel er Buzz Aldrin solgt til Danmark, Sverige, Finland, Færøyene, Russland, Tyskland, Nederland, Frankrike, Italia og Korea.

Heidi Marie Lindekleiv (f. 1983) studerer antikk kultur og klassiske språk på Universitetet i Oslo og jobber som nyhetsjournalist i Vårt Land.

Overflod ble Tipp Wear Tipp Wear betyr rett og slett klær fra fyllinga. Store mengder klær havner hvert år på de mange lokale søppelfyllingene i Blue Mountains. Til tross for at klærne ofte er ubrukte, har de alt gått gjennom flere ledd. Kleskjeder som ikke får solgt sine klær, gir dem videre til butikker som likner norske Fretex. Gjenbruksbutikkene sliter imidlertid med å få solgt varene, og klærne ender på dynga, gjerne med prislappen på. Hver mandag jevner bulldoserne klærne med resten av ukas nyankomne søppel, og nettopp derfor er søndag en viktig dag for Janelle. Da drar hun til de lokale søppelfyllingene og plukker opp både klær og leker. Etter en vask, og med hjelp fra medlemmer av den lokale dansegruppa får klærne fra dynga nytt liv på catwalken og de mange etterlatte kosedyrene blir Tipp Wear Teddies. Så langt er alt finansiert av Janelle selv. Målet er å bruke moteshowene til å spre kunnskap om gjenvinning og gjenbruk lokalt – blant urbefolkningen så vel som områdets nyere innflyttere. No waste on country. Leaving on footprints Jeg møter Janelle i utstillingen No waste on country. Leaving on footprints i Blue Mountains Heritage Centre i Blackheath. Utstillingen er inne i sin siste

fase, og deler er alt forsvunnet, pakket ned og solgt. Janelle har vært kurator for utstillingen som har utfordret lokale kunstnere til å lage verk med fokus på forsøplingen av naturen i verdensarvområdet. Kunstnerne har hentet inspirasjon fra besøk på fyllinga, men også brukt søppel som sørgelig nok ligger og slenger ute i naturen. Selv om dette er et verdensarvområde med den høyeste internasjonale anerkjennelsen en nasjonalpark kan få, er forsøpling fortsatt et problem. De forskjellige kunstverkene vitner om nettopp det. Hele og deler av møbler har fått de karakteristiske malingsstrøkene fra urbefolkningen, metall har blitt omformert til edderkopper og annet, og på veggen henger en samling av Tipp Wear-bjørnene.

miljøene. Det sees ikke på som deres problem, og derfor blir søpla liggende. «Caring for country», et populært slagord i Australia, må ifølge Janelle innebære en bevissthet og ansvarlighet også for «de hvites søppel». - Vi bruker og lever i den samme materielle verden. Skal vi holde på våre tradisjoner som gode forvaltere av landskapet, må vi også rydde opp alt vi etterlater oss, påpeker hun. Håpet er å få budskapet ut til resten av landet, enten det er gjennom Tipp Wear Fashion, kunst eller skoleformidling.

Omsorg for landet Et viktig aspekt ved tidligere tiders landskapsbruk i Australia var det nære båndet mellom mennesker og natur. Fordi alle redskaper var laget av naturens egne ressurser, var forsøpling et mer eller mindre ikke-eksisterende problem. Det meste var laget av organisk materiale, og i det redskapene ikke lenger var brukbare kunne de legges igjen med visshet om at materialene gikk i oppløsning. - Slik er det ikke nå lenger, verken for ’the white fellas’ eller for oss, påpeker Janelle. Selv om Janelle er levende opptatt av og stolt av sine forfedres kultur, er det viktig for henne å formidle at tidene har endret seg og at urbefolkningen ikke kan håndtere søppel som et ikke-problem, som «white fella stuff». Dette gjør hun gjennom arbeidet som Aboriginal Discovery Ranger for nasjonalparkene i området. Som hun sier: - Deler av problemet ligger selvsagt i manglende kildesortering og søppelhåndtering på statlig nivå, men holdninger må også endres i de enkelte lokal-

• I 1972 ble UNESCOs verdensarvkonvensjon opprettet, og den trådte i kraft i 1975 etter at 20 land hadde ratifisert konvensjonen. • I 1978 ble de første 12 stedene skrevet inn på verdensarvlista, og i dag rommer den 911 steder i 151 land. • Stedene på lista inkluderer både natur- og kulturarv • Greater Blue Mountains World Heritage Area ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 2002 for sine naturverdier.

UNESCOs verdensarv

Tipp Wear La deg inspirere til gjenbruk på Tipp Wears nettside: http://tippwear.blogspot.com/

Herdis Hølleland (f.1983) skriver doktorgrad om UNESCOs verdensarv og er del av forskningsprosjektet KULTRANS ved UiO. For mer om prosjektet, se: http://sitesoftransformation.wordpress.com/

argument #1 / 2011 / 45

Kultur

Kultur

Tekst: Anniken Sørlie og Thale Sørlie Foto: Thale Sørlie

Å snuble over Holocaust Med håndlaget brostein minnes den tyske kunstneren Gunter Demnig hvert enkelt offer for nazistenes deportasjoner. Kunstfotoreportasje

frem det enorme, skrekkinnjagende og umenneskelige i Holocaust. I skarp kontrast til dette står Demnigs prosjekt. Der det store minnesmerket fortsetter nazistenes rå og umenneskelige preg, er det nettopp hva nazistene ikke tillot sine ofre å være, mennesker og individer, Demnig får oss til å huske.

Steinene ligger der så stille og tilforlatelige, men er spor etter utrenskning og massemord. Som de fleste andre minnesmerker, er monumentet over Europas myrdede jøder tilegnet én offergruppe. I sammenligning med dette trer det unike ved snublesteinene frem. Hver stein er knyttet til ett menneske, ett liv, og dermed løftes hvert enkelt individ frem, uavhengig av gruppetilhørighet. Selv om snublesteinene ligger der så stille, og ofte kan være vanskelige å oppdage, er de ikke mindre skremmende enn de store minnesmerkene. Demnigs snublesteiner viser oss det ufattelige antallet individer som ble drept. Et uoverkommelig prosjekt I dag finnes det rundt 25 000 snublesteiner i Europa. De første steinene ble nedlagt i Köln i 1995, i 1997 ble 51 steiner lagt ned i Oranienstrasse i Berlin. Det er fortsatt langt unna de seks millioner steinene som skal til for at hvert offer får en stein. Det er kanskje et umulig prosjekt, siden hver stein er laget for hånd, men også fordi det enkelte steder må legges ned ufattelig mange utenfor samme hus. Prosjektet avhenger ikke av å ferdigstilles for å lykkes. Etter én dags vandring i Berlin synes de å være overalt. Den ufattelige mengden mennesker som måtte bøte med livet under nazistenes utrenskning begynner å bli litt mer håndgripelig.

Siden 1995 har den tyske kunstneren Guther Demnig lagt ned over 25 000 snublesteiner i snart 600 byer rundt om i Europa. Det er fortsatt langt unna de over 6 000 000 steinene som må nedlegges om alle ofre skal få sin stein.

10 x 10 x 10 cm store brostein, belagt med en gravert messingplate. Et navn, en fødselsdato, en deportasjonsdag, en dødsdag. De er nedlagt i gaten, noen ørsmå millimeter høyere enn de øvrige steinene. Etter en vandring i Berlins gater begynner de å sette spor. De kan være vanskelige å legge merke til, men har du først snublet over dem, bokstavelig talt, er de umulige å overse. I Gipsstrasse ligger tre utenfor atelieret til Malmø Kunstakademi, ved Hackescher Markt er det tre rett foran en kebab-sjappe, og i Oranienburger strasse ser vi fem ved en knall oransje søppelkasse. De er overalt. Lavmælte spor Brosteinene er en del av den tyske kunstneren Gunter Demnigs prosjekt Stolpersteine, eller Snublesteiner på norsk. Hver stein er laget for å minnes et offer for nazistenes Holocaust. På messingplaten er vanligvis offerets navn, fødselsdato, deportasjonstidspunkt og dødsdagen inngravert. Ved å la steinene ligge noen ørsmå millimeter høyere enn resten av gateunderlaget, kan du fysisk snuble i dem.. Det 46 / argument #1 / 2011 /

psykiske aspektet er likevel viktigere.. Steinene ligger der så stille og tilforlatelige, men er spor etter utrenskning og massemord. Prosjektet Snublesteiner oppsto i 1993 ut fra Demnigs prosjekt Die Roma und Sinti-Spur, som omhandlet deportasjonen av romani og sinti-folket fra Köln i 1940. For å illustrere dette, trakk han et krittspor langs den veien deportasjonen gikk. Med det lavmælte i behold har Demnig i Snublesteiner beveget seg vekk fra det forgjengelige til det bestående. Gravsteiner for de utryddede Demnig legger ned snublesteiner i gater utenfor hus der jøder, romani, homofile og andre ofre for Holocaust bodde da de ble deportert. Hver stein er håndlaget, noe som står i sterk kontrast til nazistenes utrenskningsindustri. Som ofre for nazi-regimet ble menneskene redusert til råvarer i en fabrikk. Gjennom byråkratiet ble de ett med sin gruppe. I konsentrasjonsleirene mistet ofrene sine navn, og ble i stedet identifisert gjennom et nummer tato-

vert på armen. De var ikke lenger mennesker. Gjennom håndlagde, personlige brosteiner gir Demnigs prosjekt ofrene deres verdighet og menneskelighet tilbake. Mange av ofrene for Holocaust mangler en grav. Disse steinene, som den til minne om Erich Marcuse, født 1905, død 1945 i Dachau, kan derfor fungere som en gravstein. Slik en tur på gravlunden minner oss om liv som er levd, minner disse steinene oss, på vår vandring i Berlin, om mennesker som levde for 70 år siden. Vi blir dratt inn i livshistorien til personene, enten vi vil eller ei. Alle steinene vi har sett på vår vandring hindrer oss i å glemme både den vonde arven fra Holocaust og de menneskene som ble forsøkt utslettet. Beskjedne minnesmerker Det finnes utallige minnesmerker over Holocaust. Ett av de meste kjente, Denkmal für die ermordeten Juden Europas, eller Minnesmerke over Europas myrdede jøder på norsk, ligger midt i Berlin. En ørken av stein og murer, voldsomt og hardt, løfter

Også i Norge På 560 steder i Tyskland har Demnig lagt ned steiner, men også i blant annet Nederland, Ungarn, Italia, Belgia og nå i Norge. 30 august 2010 ble 19 steiner lagt ned i Calmeyers gate 15 i Oslo til minne om de 19 som ble deportert herfra i 1942. Calmeyers gate 15 huser i dag Jødisk museum, som tok initiativet til å få Gunter Demnigs prosjekt til Norge. Som i Tyskland håper initiativtakerne ved museet at prosjektet skal spre seg videre i Norge, ved at skoleklasser, foreninger og privatpersoner tar initiativ til nedleggelse av steiner i sitt lokalmiljø. Målet for Jødisk museum er å vekke forbipasserendes oppmerksomhet, og få folk til å bli klar over at Holocaust foregikk også der vi bor i dag. Når vi snubler i steinene, blir vi minnet på at det var mennesker som levde i vår by, kanskje til og med i vår bygård, som ble utryddet og fratatt sin menneskelighet.

Noen ørsmå milimeter høyere enn resten av gateunderlaget ligger to brostein i messing utenfor et portrom i Berlin. De er nedlagt der til minne om to av nazistenes ofre for Holocaust.

Videre informasjon om prosjektet: http://www.jodiskmuseumoslo.no/ http://www.stolpersteine.com/

Thale Sørlie (f. 1982) er masterstudent i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, og kandidat i fotografi fra Högskolan for fotografi, Göteborgs Universitet. Hun er med i arguments kulturredaksjon. Anniken Sørlie (f.1984) er masterstudent i rettsvitenskap ved Universitet i Oslo, og har en bachelor i tysk kultur- og samfunnskunnskap fra samme universitet. Hun tilbringer for tiden dagene i Berlin som utvekslingsstudent ved Freie Universität.

En stein, et navn, en fødselsdato, en deportasjonsdag, en dødsdag.

argument #1 / 2011 / 47

NATURVITENSKAP

Tekst og foto: Maren Maal

Det flerkulturelle møtestedet Systue, YouTube, kokkekunst og musikk. På Røde Kors’ kvinnekafè brukes kulturuttrykk som middel for integrering. Bare vær forsiktig med ironien.

Sex i verdensrommet / Sneglesex og billesex / Skjebnesvanger edderkoppelskov / Vårt forhold til neandertalerne / Mennesket som hybrid / Intervju med forsker PZ Myers / Med ryggen til vitenskapen /

Kulturreportasje

I politikken snakkes det i store ord om hvor viktig det er å integrere ikke-vestlige innvandrere i det norske samfunn. Men integrering foregår på mange ulike måter. Kvinnekaféene til Røde Kors er et eksempel på integrering «light» - en gradvis integrering på innvandrerkvinnenes egne premisser, med kultur som et viktig hjelpemiddel. argument besøker en kvinnekafé for å se hvordan dette blir gjort i praksis.

Gini har gått på kvinnekaféen i over to år. Ved hjelp av symaskinen har hun sydd både kjoler og duker som hun bruker til vanlig. - Jeg har ingen jobb, og derfor liker jeg å komme til kvinnekaféen. Dette er en fin måte å komme seg ut av huset på, og møte andre kvinner, sier hun. Øretelefoner og YouTube For de kvinnene som ikke er interessert i å sy, finnes det andre aktiviteter. Det er et eget rom med datamaskiner, som er gitt til kvinnekaféen av Microsoft. Et venninnepar fra Sri Lanka pleier å møtes på kvinnekaféen hver tirsdag. De sitter gjerne og leser nettaviser fra Sri Lanka eller sjekker e-post. YouTube brukes flittig, de sitter ofte med øretelefoner og ser på de nyeste videoene med hindimusikk. Annenhver uke kommer frivillige fra Microsoft som hjelper kvinnene med data. Da er det ofte spørsmål om nettbank, åpning av nye e-postkontoer, formater på CV-er eller bruk av søkemotorer som Gule Sider eller Trafikanten. Det samlende måltidet Forrige uke var det Milgo (65 år) som kom først til kaféen. Hun skulle nemlig lage mat til alle kvinnene. Med handlelisten i hånden, og med hjelp fra et par frivillige, ble alle ingrediensene handlet inn til det store måltidet. Milgo er fra Somalia og har vært i Norge i fire år, men det er først nylig hun har blitt kjent med kvinnekaféen.

Gini liker seg best når hun kan sitte på syrommet og snakke med de andre kvinnene på Kvinnekaféen til Røde Kors.

En arena for nettverksbygging Stearinlysene blir tent, fargerike puter blir lagt ut i sofaene, kaffetrakteren blir satt på og teposer av diverse slag blir lagt frem. Praktikanten Hege Kylland (21) gjør Røde Kors’ lokaler i Chr. Kroghsgate 15 i Oslo klar for kvinnekafé. Hver tirsdag, mellom klokken 10.00 og 14.00, kommer mellom 60 og 70 kvinner av ulike nasjonaliteter til kaféen. Kvinnekaféen gir innvandrerkvinner en anledning til å dele sine erfaringer om hvor vanskelig det kan være å bli kjent med, og bli integrert i, det norske samfunnet. Det populære syrommet Litt før klokken 10.00 begynner kvinnene å strømme inn. De legger fra seg kåpene på biljardbordet, som for anledningen er dekket til med en duk. En av kvinnene tar seg litt kaffe og går inn på kaféens mest populære aktivitetsrom, med symaskiner og tekstiler i ulike farger. Her er det mange kvinner som syr alt fra kjoler og gardiner til barneklær. - Jeg pleier egentlig mest å sitte på syrommet, sier Gini fra Somalia (41 år).

Kvinnekaféene til Røde Kors er et eksempel på integrering «light». - Nå kommer jeg hit hver tirsdag, forteller hun. Milgo ble forrige tirsdag applaudert av alle damene på grunn av sin kokkekunst. - Jeg liker å kunne hjelpe til og delta. Jeg serverte en somalisk matrett som jeg tidligere har vunnet førstepremie for i en kokkekonkurranse på norskkurset mitt, sier hun stolt. Den somaliske kvinnen forteller at hun har lært mye de gangene hun har vært her. - Jeg har lært hvordan jeg skal bruke symaskin, og jeg har også begynt å strikke votter og en lue som jeg kan bruke denne vinteren. Jeg får møte mange andre mennesker og praktisert norsken min. Jeg blir glad av å være her, sier hun. Hvordan er det å være frivillig? - Jeg var litt usikker de første gangene jeg var her, men ting forandret seg da kvinnene etter hvert begynte å kjenne meg igjen, sier praktikanten Hege.

Hun har vært på utpassering hos Røde Kors siden oktober, har vært med på utflukter og hjulpet til på kvinnekaféen. Som frivillig i Røde Kors har man mange ulike oppgaver. En kan ringe til ulike statlige organer på vegne av kvinner, eller hjelpe dem med det norske språket. Noen dager sitter en bare og har en fortrolig samtale. Alle frivillige har taushetsplikt. - Det føltes godt når kvinnene begynte å åpne seg mer opp for meg. Når jeg går hjem for dagen merker jeg at jeg er sliten, men jeg ser at det jeg har gjort har vært viktig, og det gir en god følelse, sier Hege. Kulturelle gnisninger - Selvfølgelig møter en på problemer når det er så mange kulturer som møtes. Det kan oppstå misforståelser på grunn av språkproblemer eller ulike kulturelle væremåter. Ironi kan ofte bli misforstått, forteller den frivillige. Hun forklarer videre hvordan disse utfordringene lett kan løses ved å snakke om ting og forklare hva en egentlig mener. Hege oppfordrer andre til å bli frivillige hos Røde Kors: - Det er nesten litt egoistisk å være frivillig, det føles jo så godt etterpå.

Kvinnekaféene

Kvinnekaféene er uformelle møteplasser åpne for kvinner med eller uten barn. Målsettingen med tiltaket er å skape en trygg sosial arena for kvinner i alle aldre og i alle livssituasjoner. I Oslo har Røde Kors fire kvinnekaféer: • Groruddalen kvinnekafé • Mortensrud kvinnekafé • ORKIS kvinnekafé • MARTE kvinnekafé

Hvordan bli frivillig? Er du engasjert i kvinners situasjon, og vil bidra til integrering og nettverksbygging uavhengig av bakgrunn? Vil du møte kvinner fra andre land, lære nye ting selv og være med på oppbygging av kvinners kompetanse? Da kan du ta kontakt med kvinnefeltet i Røde Kors. Du kan enten ringe 22 05 41 47 eller sende e-post til [email protected] Les mer på Røde Kors’ nettsider www.rodekors.no/ oslo/kvinnekafe.

Maren Maal (f. 1988) har en bachelorgrad i utviklingsstudier ved Universitetet i Oslo og sitter i arguments kulturredaksjon. Foto: Norith Eckbo

48 / argument #1 / 2011 /

argument #1 / 2011 / 49

Naturvitenskap

Naturvitenskap

Tekst: Pål Magnusson Foto: Chris Nixon / www.flickr.com

Tekst: Betol Hansen Illustrasjon: Sarah Yasin

Erotikk i dyreriket

Den forføreriske morderen

Erigerte øyne, stikkpikker og spermkonkurranse. Og du trodde Kama Sutra var gøy?

Edderkoppdyrenes femme fatale Den sorte enke er kjent for sin gift og sin fengslende seksuelle atferd.

Myten om menneskenes spennende sexliv er betydelig overdrevet. Det meste mennesket finner på i og utenfor senga trumfes i mengde, kreativitet og særhet av andre representanter fra dyreriket. Erigerte øyne i jungelen Selv om vi mennesker tenner på mye rart, er det få menneskelige fetisjer og seksuelle preferanser som er like snevre som den hos silkøyefluen – Cyrtodiopsis dalmanni. Når karene fra denne arten skal vise seg fram for damene er det ikke flotte farger eller store muskler som gjelder. Trikset er å ha størst mulig avstand mellom øynene, som sitter på lange stilker. Som oljeglinsende bodybuildere stiller hannene seg opp ansikt mot ansikt, og fører øynene så langt fra hverandre som mulig. For ekstra effekt skyver de også forbeina ut mot siden, da de begge vet at det ikke er størrelsen på – men avstanden mellom – de erigerte delene det kommer an på. Sadistisk forspill med Amors piler Når man så har funnet en passende partner er det bare å sette i gang med forspillet. For hagesneglen – Helix aspersa – består det av en underlig blanding av romantikk, sadomasochisme og westernduell. En opptil seks timer lang romantisk dans med tentekkelberøring og annen kos setter stemningen for kvelden, før en slimete sekvens med intim manøvrering får kroppene i riktig posisjon for videre moro. Så blir det med ett fart i sakene – en av sneglene fyrer med stor kraft av gårde en «kjærlighetspil» av kalk i retning partnersneglen. Som i en duell mellom sheriff og banditt skyter, eller rettere sagt stikker, partneren tilbake øyeblikkelig. Like ofte som pilen bommer totalt på målet går den tvers gjennom partneren på et vis som selv for garvede sadomasochister vil virke i drøyeste laget. Pilen er ikke et kjønnsorgan, men er dekket med hormonlignende stoffer som drastisk øker overlevelsesraten for spermiene som overføres i selve parringen – et slimete prosjekt som finner sted nå når begge parter nå er heltente. Rett på sak Om et seks timer langt, slimete forspill på plenen ikke er din greie, kan du gjøre som veggdyrene. Foruten å være upopulære blodsugere med bosted i soverommets kriker og kroker er de uforskammet rett på sak når det kommer til sex. Hannene tiltrekkes av lukten av mette veggdyr, og anser alle som potensielle partnere. Tatt i betraktning at hunnen mangler genitalåpning, er det kanskje ikke så rart at de bruker en «stikk først – spør etterpå»-fremgangsmåte. Og det er nettopp det veggdyrhannene gjør – de stikker sin sylskarpe penis inn i hunnens mageområde og avleverer sæden sin. Derfra finner sæden 50 / argument #1 / 2011 /

veien selv. Evolusjonen har utstyrt veggdyrhunner med en riktig sterk mage for å tåle den brutale behandlingen, så for dem er sex bare litt ubehagelig. Verre er det om en uheldig, mett hann luktes opp av en oppspilt og voldsom fetter – da blir skadene ofte livstruende.

Forspillet til hagesneglen innebærer en blanding av romantikk, sadomachosisme og westernduell.

Tjuvparring Sadosex av denne typen er nok sterk kost for mange, men det er fortsatt muligheter for å eksperimentere med sitt eget kjønn. Når melbillen – Tribolium castaneum – ikke spiser opp nasjonens forråd av mel og kornvarer, finner man den vanligvis kopulerende. Og melbillen er ikke kresen når det kommer til partnervalg – den har seg med stort sett alle melbiller den møter på – hann som hunn.

I spermladningen de overfører under samleiet er det også en miks av oljer, som etter kort tid stivner til en hard vokspropp.

Når to hanner har sex er det imidlertid ikke bare for kosens skyld: Dersom en hannbille overfører sperm til en annen hann, og denne hannen så parer seg med en hunn, kan hennes egg bli befruktet av sperm fra hannen hun aldri har møtt. Og vips, så er hannens gener spredt uten den kronglete veien om drinkspandering, kleinhet og barnebidrag.

En plugg mot utroskap Mange hanngnagere er blant dem som ikke deler hippiers og melbillers syn på fri sex. Selv om musog ekornhanner har vanskelig for å engasjere privatdetektiver, har de funnet en snedig løsning for å unngå kvinnelig promiskuitet. I spermladningen de overfører under samleiet er det også en miks av oljer, som etter kort tid stivner til en hard vokspropp. Denne blokkerer hunnens genitalåpning for andre beilere, og hannen kan være trygg på at barna blir hans egne. Imidlertid har kvinnefrigjøringen kommet langt også hos noen arter av treekorn. Under parolen «promiskuitet for begge kjønn», har hunnene lært seg teknikker for å fjerne proppen så snart hannen snur seg bort. Dermed får hun anledning til å bytte ut spermen med den til en annen hann dersom hun ønsker det. Sexmaskin Hormonelle tenåringsgutter som hevder at sex er meningen med livet, er neppe like seriøse som døgnfluen. Når den voksne døgnfluen tar til vingene etter vel 20 hudskifter har den ett eneste mål: å ikke dø som jomfru. Med det siste hudskiftet forsvinner både munn og mage, og en rendyrket sexmaskin fødes. Med energireserver nok til en halvtime på vingene faller mang en hann som - ja, nettopp – fluer, i overanstrengende parringsforsøk på hunnene som summer nede ved vannflaten. Hvis og når hannene endelig får seg et ligg, er de vanligvis såpass utmattet at de stuper med en gang deres to peniser har gjort jobben sin. Hunnene, som har vært noe mer energieggektive, bruker sine siste krefter på å finne et passende sted å pumpe ut eggene før også hun seiler ut på de evige jaktmarker. Kanskje ikke det mest spennende sexlivet, men det er ikke alle forunt å dø i god tro om at den første gangen er den beste.

ordliste: Promiskuitet: kjønnslig samliv med stadig skiftende partnere, tøylesløst kjønnsliv.

Pål A. Magnusson (f. 1988) er bachelorstudent i biologi ved Universitetet i Oslo og begeistres stadig over funfacts fra dyreverdenen. Skulle noen føle seg støtt av artikkelen mottas leserstorm i «Trekant»-stil med takk til [email protected] gmail.com

Enken har fått navnet sitt fordi hun spiser maker som entrer nettet hennes for å spre sine gener. Men hvorfor kaster hannene seg inn i den visse død, når de kunne ha overlevd, paret seg med enda flere hunner og fått flere avkom? Sex med døden som følge Når en hann blir kjønnsmoden, forlater han sitt stillesittende liv i nettet og leter etter en hunn. Heldigvis er hunnenkens nett fullt av feromoner, noe som gjør det enklere for hannen å lukte om et nett er laget av en hunn av riktig art. Før han nærmer seg hunnen, gjør han endringer på nettet hennes for å gi henne upresis informasjon. Enkene beveger seg rundt i nettet nærmest i blinde. Dette skaper en mørk flekk i enkens bilde av omgivelsene og gjør det vanskeligere for henne å finne ham. Hannen stryker nettet med forbeina og gnir buken mot trådene. Deretter går han mot enken og kaster silketråder over beina hennes, så stikker han spissen av palpen sin inn i enkens kjønnsåpning. Men så skjer det noe som ingen enda har klart å forklare. Hannen slår salto slik at bakkroppen hans havner ved enkens gripekjever. Hun biter ham og suger ut innmaten hans mens parringen pågår. Det er også vanlig at palpen til hannen bryter av mens den er inni enkens kjønnsåpning i det parringen fore-

går. Noe som forsikrer at enken blir befruktet selv om hun er i ferd med å fortære ham. Å pare seg er det siste hannen gjør før han går mot sin forutbestemte død. Middag for en, sex for to Atferden til hannen er et lite mysterium i seg selv. For i naturen er parringsreglene temmelig klare: Spre genene dine så mye som mulig. Noe som lett kan løses ved å pare seg med mange hunner.

Så hvorfor satser hannen til den sorte enke alt på ett kort, nøyer seg med én hunn, og lar seg ofre? Siden hunner kan bli befruktet som følge av én enkelt parring, vil hun gjerne pare seg med den beste hannen. Hunner ønsker kvalitet, mens hanner går for kvantitet. Så hvorfor satser hannen til den sorte enke alt på ett kort, nøyer seg med én hunn, og lar seg ofre? En forklaring på hvorfor hannen ofrer seg selv kan være at han på den måten forsyner enken med

nok proteiner og kalorier til at hun kan legge egg. På den måten sikrer han fremtiden til avkommene sine; en slags kjærlig arv i å la mor spise. Men man har også spekulert i om hannens kropp holder på enkens oppmerksomhet; en slags avledning. Og at han dermed kan fortsette parringen lenger og sikre at eggene hennes faktisk blir befruktet av han og ikke neste mann. Noen foreslår også at det er den sorte enken som styrer showet, at hun spiser maken sin som en strategi for å skille mellom store og små hanner; at hun foretrekker hanner som er store i kroppstørrelse og derfor eliminerer hun de hannene som er små. Uansett grunn, resultatet av maktkampen mellom kjønnene hos den sorte enke er et eksempel på hvor grotesk ting kan ende mellom kjønnene.

Betol Hansen (f.1984) tar toksikologi ved Universitetet i Oslo. Hun lurer på hva ville ha skjedd med dagens menn dersom kvinner hadde hatt samme seksuelle atferd som den sorte enken.

argument #1 / 2011 / 51

Naturvitenskap

Naturvitenskap

Tekst: Erlend Pedersen Illustrasjon: Anna Sokolova

Kan man ha sex i vektløs tilstand? Å sveve rundt i hete omfavnelser i verdensrommet, med en blå klode under seg og en soloppgang hvert 90. minutt, kan virke som en ønskedrøm. Men er det å bli medlem av 100 mile high-klubben like lett som det virker?

Reisen starter med en utskytning til en bane rundt Jorden. Det kan sammenliknes med å skyte en kanonkule på skrå. Skyter man med en kraftig nok kanon, vil kanonkulen stadig falle mot bakken, men ettersom Jorden er rund vil en ikke falle tilbake til jordoverflaten. Et slikt langvarig fall fører til en følelse av å sitte i en berg- og dalbane i evig nedoverbakke. I denne tilstanden er man vektløs, og alt vi tar for gitt her nede opphører. Støter man mot en overflate, vil man bli dyttet bakover med en like stor kraft som man støtte med. Bare en enkel berøring fører til at en svever bort. Har man først fjernet seg fra vegger og tak, er det umulig å komme tilbake uten en overflate å skyve ifra. Du kan ikke svømme gjennom rommet. Å sove festet til veggen Følelsen av fritt fall gjør at halvparten av astronautene opplever romtilpasningssyke. Dette innebærer kvalme, oppkast, hodepine og tette bihuler, ikke noe som inspirerer til den helt store tenningen. Skal man sove, er det nødvendig å nærmest feste seg til veggen. En bruker spesiallagde soveposer med smal hals, slik at astronautene ikke begynner å sveve rundt i kabinen. Vektløshet gjør at varme ikke stiger som vi er vant til. Derfor er romfartøy utstyrt med et stort antall vifter. Bråket fra viftene, kombinert med ubekvemme soveplasser, gjør at en romfarer ikke får stort med søvn de første dagene. Mat og drikke er heller ingen enkel affære. Mat som smuler er utelukket, ettersom man ikke kan feie dem opp. En smule på feil sted kan få fatale konsekvenser for elektronikken. Det er kanskje enda verre med drikke. Væske vil danne trill runde kuler som flyter rundt til de eventuelt kortslutter

52 / argument #1 / 2011 /

en viktig komponent. Det samme vil gjelde for alle kroppsvæsker, så man må være forsiktig med hvor man retter skytset. Vakrere i verdensrommet Det finnes allikevel noen fordeler med en vektløs tilstand. Oppholdet i rommet vil virke som rene skjønnhetsbehandlingen, noe som mange sikkert vil sette pris på hos partneren. Kroppsvæskene som vanligvis trekkes nedover på Jorden, strømmer nå fritt. Ansiktet hovner opp, og eventuelle rynker glattes ut. Hofter og ben blir tynnere, åreknuter forsvinner, og væske i brystområdet forstørrer bysten. Vektløsheten sørger for at hengende bryster blir som nye. Det triste er at virkningen bare varer så lenge man befinner seg der oppe.

Ettersom man er vektløs, spiller det ingen rolle hvem som er øverst. Begge er vinnere! Heldigvis går alle de ubehagelige følelsene over etter noen dager. Da kan man nyte den absolutte friheten en romferd innbyr til. One small step for man Når man har vent seg til det nye miljøet, kan romantikken begynne. Det er da man oppdager hvor mye gravitasjonen hjelper oss nede på Jorden. Noe så enkelt som et kyss blir, takket være Isaac Newton, en utfordring. Når leppene berører hverandre, vil kraften man bruker føre til at man blir støtt fra

hverandre igjen. Løsningen er å ta godt tak rundt hverandre, noe som bare gjør det mer intimt. Etter oppvarmingen kommer den virkelig store utfordringen. Enhver anstrengelse fører til at man blir støtt fra den overflaten man støter mot. Mens man på Jorden har tyngdekraften på sin side under samleiet, vil man hele tiden miste koblingen i rommet. Det finnes flere måter og stillinger for å bøte på dette problemet. En variant av misjonærstillingen innebærer at begge griper om hverandre slik at kroppene ikke fyker fra hverandre. Mannen må ha et grep over skuldrene på kvinnen, for å hindre at hun forsvinner opp over hodet på ham. Om kvinnen samtidig snor bena rundt mannen, har man et godt utgangspunkt for et vellykket samleie. Trekant med delfinhjelper Å bli tatt bakfra er en stilling som vil fungere like godt for heterofile som for homofile. Det eneste man må sørge for er at den foran har noe fastmontert å holde seg fast i. Så lenge den bak samtidig har et godt tak, er det bare å kjøre på. Det hele ville være enklere med en tredje person. Da har man alltid en person som kan sørge for at sammenkoplingen er stabil. Det finnes vel knapt en bedre unnskyldning for en trekant. Det mest spenstige forslaget kommer fra G. Harry Stein i boken Living in Space. Inspirert av delfiners elskov, foreslår han å innføre en delfinhjelper, som kan dytte paret sammen med snuten. Om den ville få ta del i moroa etterpå, er mer usikkert. Oralsex er kanskje den eneste formen for sex som blir lettere i rommet. Når man flyter fritt rundt partneren, trenger man ikke bekymre seg for nakkesleng. Om man ønsker tilfredsstillelse for begge parter samtidig, er 69-posisjonen å anbefale. Ettersom

Sex i vektløs tilstand byr på helt andre utfordringer enn beslutningen om å ringe eller ikke dagen etter.

man er vektløs, spiller det ingen rolle hvem som er øverst. Begge er vinnere! Frittsvevende kroppsvæsker Har man hjelpemidler tilgjengelig, er det nesten bare fantasien og anatomien som setter grenser. En vegg med håndtak gjør at en av partene kan holde den andre fast mot veggen. En strikk rundt hoftene ville for eksempel gjøre dokkingen enklere. Om man liker å bli bundet fast, er dette et veldig godt alternativ. Partneren blir den som gjør arbeidet. De som har vært på hyttetur, kan kanskje kjenne seg igjen i soveposen for to. Med to åpninger for hodene har du full frihet på innsiden av posen. Funderer man på å utføre seksuelle aktiviteter, må man som alltid tenke sikkerhet. Et kondom kan være nyttig av samme årsaker som på Jorden, men også for å unngå frittsvevende kroppsvæsker. Det er ikke sikkert alle vil sette like stor pris på å få en sædklyse på avveie rett i fleisen bare man snur seg. Kondomet må fjernes før krympingen har satt inn, så man er sikker på å unngå lekkasje. Rombabyer? Når man snakker om sex i verdensrommet, kommer man ikke utenom spørsmålet om det som kan bli resultatet. Forsøk på sperm fra okser og hunder har vist at sædcellen får økt bevegelighet hos okser,

men hos hunder skrumper den inn og dør. Hva som skjer hos mennesket er foreløpig ukjent, men skulle sædcellene overleve, er det ingen grunn til at de ikke skulle finne egget. Egget skiller ut stoffer som sædcellene bruker for å lukte seg frem til det. Derfor spiller ikke opp eller ned noen rolle for befruktningen. Dessverre har ikke noen befruktning hos pattedyr ført frem til noe embryo. Gravitasjon ser derfor ut til å spille en viktig rolle for fosterutviklingen. Selv om vektløsheten ville være en lettelse for en høygravid kvinne, er det ikke sikkert den ufødte ville satt pris på den økte strålingen i rommet. Strålingen kan føre til skader på fosterets DNA, med misdannelser som resultat. Et to ukers opphold vil være det lengste man kan oppholde seg der, uten å overskride grenseverdiene. Hvordan den lille ville oppleve vektløsheten, kan man bare lure på. Har mannen vært på Venus? Det første blandede mannskapet på romstasjonen Salut 7 førte til spekulasjoner om det hadde forekommet noen seksuell kontakt mellom romfarerne. Fire menn og en dame i en romstasjon på størrelse med en buss gir imidlertid ikke mye rom for privatliv. At den kvinnelige kosmonauten ble ønsket velkommen med et forkle, gjorde heller ikke stemningen bedre. Trangt arbeidsmiljø ombord i romfartøyene er

årsaken til at et intimt møte sannsynligvis ikke har funnet sted. Mangelen på gjemmesteder gjør at hele mannskapet får vite om det. Det ville være utrolig om en slik hendelse ikke hadde lekket ut. Riktignok har det lekket ut en rapport fra NASA. Denne beskriver forsøk hvor man tester ut ulike stillinger og hjelpemidler. Rapporten fra 1989 viste seg å være en spøk, men var overbevisende nok til at den kom med i boken The Final Mission fra 2000. A giant leap for mankind Når kan du få deg verdenshistoriens første utenomjordiske ligg? Romhoteller er fremdeles en ønskedrøm, men det jobbes på spreng for å få i gang mindre, kommersielle reiser ut av atmosfæren. Dette vil være en gyllen mulighet til å prøve ut verdensrommets Kama Sutra for første gang. Det frister kanskje å debutere med romselskapet Virgin Galactic?

Erlend Pedersen (f. 1983) tar en master i molekylærbiologi ved Universitetet i Oslo. Anna Sokolova (f. 1982) vokste opp i Russland og studerer biologi ved Universitetet i Oslo. Hun liker å tegne, male og ta bilder.

argument #1 / 2011 / 53

Naturvitenskap

Naturvitenskap

Tekst: Håvard Hegdal Illustrasjon: Håvard Hegdal / Max Planck Institute of Evolutionary Anthropology.

Fra spekulasjon til sekvensering

Neandertalerne og oss Etter 70 år med debatt er endelig svaret her: Ja, vi hadde oss med neandertalere. Eller?

Neandertalerne er de best kjente av alle utdødde hominider, men har bestandig vært gjenstand for kontrovers. I etterkrigstidens forskning har mye av uenigheten dreid seg om hva som egentlig skjedde for 45-30.000 år siden, da neandertalerne i område etter område forsvant og ble erstattet av vår egen art. Immigrasjon eller evolusjon? Ble de utryddet eller absorbert? Tvetydige arkeologiske data og urokkelige meninger gjorde i praksis dette spørsmålet umulig å besvare uten DNA-analyser. Mitokondrie-DNA fra en neandertalerknokkel viste i 1997 at ingen nålevende mennesker kan føre morslinjen sin tilbake til neandertalerne. De var – definitivt – en utdødd sidegrein på stamtreet, og ikke opphavet til dagens europeere. En begrenset mengde hybridisering mellom de to artene kunne likevel ikke utelukkes, og flere funn av tidlige europeiske sapiens har fått status som kontroversielle kandidater. Men for å få et sikkert svar måtte man få tilgang til resten av genomet. En umulig oppgave, men genetikeren Svante Pääbo ved Max Planck-instituttet i Leipzig satte seg fore å klare det. Resultatene kom i mai i år, og de hadde ingen forventet. Sakens kjerne Så godt som all interessant genetisk informasjon om høyerestående skapninger ligger i cellekjernen. Å sekvensere gammelt DNA – altså å avlese baserekkefølgen, AAGTAAC, osv – byr på enorme tekniske utfordringer: Kjerne-DNAet finnes bare i to kopier per celle, og utgjør derfor en forsvinnende liten del av det organiske materialet. ”Fossile” DNA-molekyler brytes dessuten ned til stadig kortere fragmenter, og blir etter hvert umulig å rekonstruere. Kontaminering av prøvene er dessuten et stort problem, siden DNA fra nålevende skapninger (f.eks bakterier, mennesker) ofte kan være vanskelig å skille fra gammelt DNA. Dette er særlig akutt for neandertalere, som er genetisk nesten identiske med menneskene som analyserer dem. Det skulle snart vise seg hvor stort dette problemet var. Kinkig situasjon Den første sekvenseringen av kjerne-DNA fra en ne54 / argument #1 / 2011 /

andertaler var klar i 2006, Dette ble mulig som følge av The Human Genome Project, med ny teknologi som kunne lese hundrevis av sekvenser parallelt, til en brøkdel av prisen. To laboratorier analyserte samme prøve: Richard Green og Svante Pääbos team fant at neandertalere og Homo sapiens skilte lag ganske nylig, og det var tegn på en betydelig mengde hybridisering. Det andre teamet - Noonan & al - støttet ikke dette, men hadde sekvensert en mye mindre del av genomet. De to studiene ble publisert parallelt; Green et al. lovet avslutningsvis å klare hele genomet innen to år.

Vi deler altså gener med neandertalerne, men de stammer fra før vår egen art veltet ut av Afrika. Dessverre var optimismen kortvarig. Greens team hadde identifisert tusenvis av fragmenter av neandertaler-DNA, men da et tredje lag forskere gjennomgikk resultatene viste det seg at de korteste fragmentene – analysert alene – faktisk støttet resultatene fra Noonans studie. Green og Pääbo måtte legge seg flate: Forklaringen kunne bare være at de lange, best bevarte fragmentene stammet fra nålevende mennesker. Til tross for ekstremt strenge prosedyrer var kontamineringsgraden kanskje helt opp i 40 prosent. Genom - prosjektet sto på dette tidspunktet i den litt kinkige situasjonen av å ha dramatisk overvurdert mengden bevart DNA i de tilgjengelige prøvene, og sporene av hybridisering de hadde funnet var grundig tilbakevist. Rødt hår, språk og apehud Kjerne - DNAet ga imidlertid snart andre resultater: I 2007 ble det funnet en neandertalervariant av genet MC1R, som ser ut til å gi lys hud og rødlig hår. De deler dessuten vår unike utgave av FOXP2, som er avgjørende for artikulert tale. FOXP2 ble forutsigbart slått opp som bevis på språk, men genet utgjør

bare én av mange forutsetninger og har i tillegg en lang rekke andre effekter. I vårt eget FOXP2-gen finnes dessuten nylige spor av naturlig seleksjon, som kan bety at det uttrykkes på en annen måte enn hos neandertalerne. Men tidligere i år var altså Pääbos team endelig klare til å publisere. ”Bare” to tredjedeler av genomet er sekvensert, dekningen er for dårlig til å utelukke feil og nesten alt DNAet kommer fra tre beslektede individer. Undersøkelsen støtter Noonans estimat for populasjonsskillet mellom Homo sapiens og neandertalere: 272 - 435.000 år siden . Det er fokusert mye på hva som har endret seg hos oss etter skillet, siden dette potensielt kan forklare vår egen evolusjon og tilsynelatende overlegne intelligens. Hva funnene innebærer er ennå lite forstått. Mange av de impliserte genene har helt ukjent funksjon; andre er kjent bare som korrelasjoner til helseproblemer. Flere gener uttrykt i huden har gjennomgått betydelige endringer, og noen få er assosiert med schizofreni, autisme og kognitive problemer. Genet forårsaker et syndrom der noen av skjelett-trekkene minner om skillet mellom neandertalere og sapiens. Nytt håp for hybridisering Før 6. mai i år sto spørsmålet om hvorvidt det kunne finnes spor av hybridisering hos dagens europeere. Genom-prosjektet overrasket alle: NeandertalerDNAet har større likhet med DNA fra nålevende ikke-afrikanere enn afrikanere, og særlig i enkelte områder. Men graden av likhet (beregnet til 1,3-2,7 prosent) er den samme for nåtids-DNA fra både Frankrike, Kina og Papua - Ny Guinea. Hvordan tolkes dette? Vi deler altså gener med neandertalerne, men de stammer fra før vår egen art veltet ut av Afrika – og uvisst når. Det er ingen indikasjoner på hybridisering lokalt i Europa, og tidligere forslag til mulige neandertaler-gener (som f.eks. microcephalin) er ikke støttet av undersøkelsen. Det kan fremdeles ikke utelukkes, men det er i kjerne-DNAet at bevisene burde finnes; der er det ingenting. Svante Pääbo og teamet hans mener en tidligere

hybridiseringsperiode sannsynligvis er forklaringen på de genetiske funnene, og de foreslår at dette kan ha skjedd i Levanten for 50-80.000 år siden. De antar et svært begrenset antall hybridiseringer, siden et genetisk bidrag til en ekspanderende populasjon (som vår egen) raskt vil forsterkes. Det kan bare påvises genflyt fra neandertalere til sapiens, dette tolkes som at bidraget den andre veien ikke har blitt forsterket og dermed har gått tapt. Selv om det ikke finnes tegn til videre hybridisering i Europa, er det altså mulig at det forekom et lite antall krysninger bare noen titalls millennia tidligere. En alternativ hypotese: Arv, ikke sex På tross av den brede mediedekningen er det problemer med denne hypotesen. De to artene hadde kontakt med hverandre i nesten 15.000 år i Europa, uten genetiske spor – og det er underlig, siden de

hybridiserte relativt kort tid tidligere. Arkeologien indikerer dessuten at neandertalere og sapiens allerede for 80.000 år siden hadde klart avgrensede territorier. Et mulig alternativ presenteres også i artikkelen til Green et al. Ideen går ut på at sapiens’ afrikanske forfedre har vært geografisk inndelt i undergrupper, og at genflyt mellom disse gruppene har vært begrenset. En slik befolkningsstruktur har blitt foreslått av flere tidligere studier. Nordafrikanske grupper kan altså teoretisk ha delt ”hybrid - genene” med neandertalerne helt siden de skilte lag for rundt 350.000 år siden, uten at genene har spredt seg til resten av kontinentet. Disse gruppene var senere opphavet for ekspansjonen ut av Afrika. Summa summarum Ingen vet ennå sikkert hvorfor vi deler gensekven-

ser med neandertalerne, men vi har hatt dem i over 45.000 år og av en eller annen grunn fantes de bare hos en begrenset del av forfedrene våre. Men fortvil ikke, denne gangen kan du faktisk løse mysteriet selv: Hele genomet ligger fritt tilgjengelig på http:// genome.ucsc.edu/Neandertal/. Så kast deg på, formuler hypoteser og test i vei. Her ligger svarene på noen av vitenskapens største spørsmål, stavet med bare fire bokstaver: A, T, C, G.

Håvard Hegdal (f. 1972) har en master om neandertalernes økologi fra IAKH ved Universitetet i Oslo, og hovedfag fra Statens Kunst- og Håndverkshøyskole. argument #1 / 2011 / 55

Naturvitenskap

Naturvitenskap

Tekst: Mari E. Løseth

En neandertaler iblant oss Dagens europeere, asiater og afrikanere nord for Sahara er muligens en miks av mennesker og neandertalere. Hva vil dette ha å si for hvordan vi ser på oss selv?

Du kan være en hybrid. Ifølge en artikkel som ble publisert i mai 2010 i forskningsmagasinet Science deler ikke mennesker sør for Sahara like mye genmateriale med neandertalere som mennesker i Eurasia og nord for Sahara. På et tidspunkt kan vi mennesker ha paret oss og blandet gener med Homo neanderthalensis. Hvis det nå viser seg at noen mennesker er hybrider, hva har det å si for hvordan vi ser på oss selv? Kunnskap om evolusjon har blitt misbrukt før. Blant annet for å rettferdiggjøre handlinger som jødeutryddelse og slavehandel med mennesker fra Afrika. Misbruket skjer når man bruker evolusjonsteori til å begrunne at noen er mer verdt enn andre. Hva vil skje denne gangen? Vil dette endre vårt syn på mennesket? Store, håre og klumpete europeere - Det spørs vel kanskje hvem du spør, for min del vil det ikke ha noe å si, påpeker Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo (UiO). Han understreker at hvis det har skjedd en slik hybridisering, er han ikke forbauset: - Vi europeere er jo så store, hårete og klumpete! De få genene vi har til felles med neandertalere har liten betydning for våre egenskaper. - Det er jo ikke slik at vi europeere er flinkere som skøyteløpere enn ugandere fordi vi har litt neandertalerblod, det har mer å gjøre med den relative forekomsten av is, sier han spøkefullt. Hylland Eriksen ser ikke på den slags forskning som negativ. - Det viste seg jo at de hadde større hjerne enn oss, og derfor har enkelte antatt at de kunne være mer intelligente. Evolusjonen tar jo ikke slutt, og hybridisering er et viktig element. Kanskje fremtidens europeiske kvinner vil ha bredere bekken slik at vi kan fødes med større hjerner i likhet med neandertalere? Pinglete Homo Sapiens - Nei, det har ingen konsekvenser for hvordan vi ser på oss selv i dag, men heller for hvordan vi ser på vår egen evolusjonshistorie, sier Håvard Hegdal, arkeolog og kunsthåndverker. Han synes forskningen er interessant med tanke på vår egen utvikling, og de påstått store ulikhetene mellom oss mennesker og neandertalerne. Hegdal mener at måten man tolker hybridiseringen på, avhenger av hva man tenker om neandertalere. - I de vanlige fremstillingene er de jo helt like oss, og da er det heller ikke så uvanlig å forestille seg

56 / argument #1 / 2011 /

at man kunne hybridisere. Det virker jo bare naturlig. Da vi møtte neandertalerne for 80 000 år siden var vi også store, hårete og robuste, men i løpet av de siste 150 000 årene har vi blitt så innmari pinglete. Mens neandertalerne derimot gikk en helt annen retning. En nylig hybridisering ville vært mer spesielt, men det er det jo ingen spor av. - Og dette sier jo faktisk kanskje mer om hvor forskjellige vi var, smiler Hegdal. Alt liv er i slekt - Jeg tror at å snakke om hybridisering blir helt feil, sier Svein Aage Christoffersen, professor i etikk, religionsfilosofi og fundamentalteologi ved UiO. Han mener at vi er mer i slekt med neandertalerne enn vi tror. Vi har jo langt flere gener til felles med dem enn med de få som ble omtalt i artikkelen. Genene vi har fått viser seg å være involvert i metabolisme, kognitiv utvikling og utvikling av skjelett. - Utifra kristent religiossyn er ikke dette sjokkerende. Det er et fellesskap mellom alt liv. Skaperverkets menneske er skapt av Gud som alle andre, også neandertalerne. Jeg føler ikke på noen måte at dette problematiserer teologisk tenkning eller kristen tro. Vi har jo mye til felles med dyr, for eksempel følelser. Christoffersen har tidligere ledet Rådet for Dyreetikk og mener at alle dyr på en eller annen måte har følelser. Men at det ikke alltid er like lett for oss å forstå signalene: - Vi bør ha respekt for annet liv, og se på andre livsformer med respekt, sier Christoffersen, og mener at vi også bør ha respekt for både dyr som lever i dag, og fortidsmennesker som neandertalerne. Liten betydning - Nei, spørsmålet er om man har et evolusjonært syn på mennesket eller ikke. Og hvis du ikke har det, tror du at dette bare er tull, men hvis du har det, så spiller det jo en rolle. Det er interessant i den grad fortellingen rundt detaljene om hvorfor vi er som vi er, er sanne. Men dette har ingen kvalitativ betydning for meg, sier Bjørn Torgrim Ramberg, professor i filosofi ved UiO. Han mener at vi ikke kan vite med sikkerhet om det er riktig å kalle oss for hybrider: Hybrider forekommer jo også i naturen, men avkommene her er jo ofte sterile. Vi mennesker derimot kan få levedyktig avkom. Ramberg mener

derfor at det er viktig å forske på om det er glidende overganger mellom Homo neanderthalensis og Homo sapiens. - Med denne forskningen kan vi hente ut mye viktig lærdom rundt vår egen utvikling og kartlegge hvordan vi er knyttet opp mot andre arter. Både arter som finnes i dag, og arter som er utdødd. Svein Aage Christoffersen sier at vi alle er i slekt uansett. Foto: Line M. Karlsøen

Håvard Hegdal mener det hadde vært naturlig om vi paret oss med neandertalere i fortiden. Foto: Mari E. Løseth

Thomas Hylland Eriksen undrer på hvordan norske kvinner ville sett ut med en litt bredere bakpart. Foto: Tord Lind Hanssen

Bjørn Torgrim Ramberg tror ikke at en mulig hybridisering vil ha mye å si for vårt syn på oss mennesker, men for vår utvikling. Foto: Tord Lind Hanssen

JA til forskning! Hylland Eriksen, Hegdal, Christoffersen og Ramberg er alle enige om at det er viktig å forske på menneskets utvikling og slektskap til andre arter: - Det viktigste med denne forskningen er at hvis vi kan få en bedre forståelse av neandertaleres økologi, og ikke bare fokuserer på om de var smarte eller ikke, kan vi anvende dette til å bedre forstå vår egen evolusjon. Og på den måten kan vi kanskje forklare hvorfor vi gjør så mange fantastiske ting, og så mange grusomme ting, sier Håvard Hegdal. Christoffersen anerkjenner at andre resultater kunne gjort forskningen mer betent. Likevel mener han forskning generelt sett aldri bør stanses fordi vi ikke liker resultatene, heller ikke på dette området. - Men, hadde det vist seg å være omvendt, at folk i Afrika hadde større genetisk slektskap med neandertalerne enn folk i Eurasia, da kunne denne forskningen lett blitt misbrukt til rasistiske formål. Tverrfaglig enighet Har du noen innvendinger til hvorvidt slik forskning vil ha konsekvenser for vårt syn på dagens menneske, for eksempel at vi bør stanse slik forskning? Ta kontakt med oss i naturvitenskapelig redaksjon i argument og si din mening!

Hybridisering: Når to ulike arter reproduserer og får et levedyktig avkom. • I de fleste tilfeller er dette et sterilt avkom, men enkelte ganger vil avkommet være i stand til å reprodusere.

Mari E. Løseth (f.1990) tar en bachelorgrad i biologi ved Universitetet i Oslo, og synes det er helt ok å kanskje være en hybrid. Kanskje det er derfor hun liker barske, skjeggete menn?

argument #1 / 2011 / 57

Naturvitenskap

Naturvitenskap

Tekst: Marit Simonsen Foto: Christiane M. Brandvoll

han en avstemning der leserne fikk stemme på hvilken plageånd som skulle blokkeres fra å kommentere. Dessuten har foredragene hans tidvis flåsete bilder av meningsmotstandere med «stupid» eller liknende termer stemplet over. - Hvis du vil lage bråk på internett er en blogg en god vei å gå, smiler Myers.

PZ Myers - Vitenskapens internett-rebell

Blasfemi er bra for deg

Kritikk fra egen front Det er ikke bare de religiøse som hisser seg opp over Myers. Egne meningsfeller synes også ofte at han går for langt: - Jeg blir ofte kalt ubehøvlet. Jeg er ikke høflig. Det har de helt rett i. Men det er viktig å være uhøflig! påpeker han. - Hvis noen er så følsomme at de ikke tåler skarpt formulert kritikk er de ingen venn av mine formål. Jeg pleier å være litt krass i kritikken min, og folk blir opprørte, sier Myers, og mener at alle burde få litt hardere hud: - Det er viktig å latterliggjøre det som er latterlig. Og alle har rett til å gjøre det.

PZ Myers er ikke som andre forskere. Han korsfester kjeks, blir kastet ut av kinopremierer og mobber meningsmotstandere daglig på bloggen sin.

Expelled from Expelled: The Movie Noen som ikke tålte kritikken så godt er produsentene av en film om kreasjonisme i USA, som påstår at de som ønsker å forske på Intelligent Design – en avart av kreasjonisme – blir utestengt fra forskningsinstitusjonene. Myers og andre biologer som Richard Dawkins ble tidlig intervjuet for filmen, før de forsto at det var til en film som mildt sagt ikke deler deres holdninger. Myers registrerte seg og en gjest til en forhåndsvisning av filmen, men ble nektet adgang i døra. Da gikk han sporenstreks på nærmeste pc-butikk og blogget om hendelsen: «Jeg ble utvist! Dette er rik, dyp ironi. De la nemlig ikke merke til, eller kjente kanskje ikke igjen, gjesten min. Richard Dawkins». «Mens jeg er i Europa har jeg trappet ned bloggingen til en halvtime-time om dagen,» sier PZ Myers, en av de mest populære og skarpe vitenskapsbloggerne i dag.

Mange av leserne av PZ Myers’ blogg “Pharyngula” er så dedikerte at han betegner dem som «my angry hoard» eller «Pharyngulites».

- Hvem trenger de pinglene uansett? PZ Myers sitter på plenen i Frognerparken, drikker øl, og forteller om folk som ikke liker hvor spydig han konfronterer motstandere. Ved første øyekast ser han ut som en hvilken som helst amerikaner, med klembar kropp, mildt åsyn og vitenskapsmannskjegg. Men PZ Myers er kjent for å ha bein i nesa, og for å si akkurat det han mener. Han synes man burde være blasfemisk minst en gang om dagen, og formidler vitenskap med blekksprutporno. Hellig kjeks For å forstå hvordan en vitenskapsblogger kan bli så kontroversiell, tar vi en tur til 2008, da en ung gutt unnlot å svelge en nattverdkjeks etter velsignelse, en såkalt hostie, for å vise den til en venn som ikke var katolikk. Det skulle han ikke ha gjort. Katolisismen ser på nattverdskjeksen som Jesu legeme; en kjeks som gjennom velsignelsen blir til Jesu legeme. - Katolikkene i kirken begynte å rope og skrike: «Hvorfor viser du frem Jesus på den måten? » forteller Myers. Gutten rømte med kjeksen og den katolske kirke vurderte om han burde bli utvist både fra skolen og kirken. - Jeg ble forferdet over at vi i det 21. århundre beskytter kjeks. Jeg tenkte jeg skulle ta guttens synder over på meg, og foreslo på bloggen at folk sendte meg velsignede kjeks, slik at jeg kunne gjøre noe

58 / argument #1 / 2011 /

fælt med dem, forteller Myers. Og han fikk kjeks fra hele verden. Deretter tok Myers en av de innsendte kjeksene, og bare for å være sikker på at han fornærmet alle, en side av Richard Dawkins bok The God Delusion samt en fra Koranen, stakk en rusten spiker gjennom det hele og kastet det i søpla sammen med bananskall og kaffegrut.

Hvis du vil lage bråk på internett er en blogg en god vei å gå. PZ Myers - Da ble ting virkelig crazy, forteller Myers opprømt. For det som fulgte var han absolutt ikke forberedt på. Jesus som gissel - Jeg fikk omtrent 15 000 e-poster i måneden. Hatbrev og dødstrusler, forteller Myers som heller hadde trodd at folk ville rasjonalisere handlingen hans. Ettersom han ikke er troende gjaldt det jo ikke som Jesus for ham. - Men de skrev at jeg hadde tatt Jesus som gissel. At jeg torturerte det virkelige Jesu legeme. I ett

brev sto det «Det du gjorde mot den kjeksen er verre enn det nazistene gjorde mot jødene.» De mistet alle begrep om proporsjoner, forteller Myers fortsatt overrasket. Til og med tv-fjeset og rikssynseren Bill Donohue blandet seg inn: - Bill Donohue angrep meg verbalt og overbeviste den republikanske nasjonalkongressen om at de kom til å trenge ekstra sikkerhetsovervåkning på grunn av meg, forteller Myers med mistro i stemmen. Pharyngula og Paris Hilton Men det er ikke bare blasfemi det handler om for Myers. Jo, bloggen består av en del religionskritikk, men også innlegg om Myers favorittorganisme blekkspruten, raljeringer over hatbrev, kommentarer om politikk, og nyheter om vitenskap. Bloggen hans, Pharyngula, er den mest leste i bloggnettverket scienceblogs. Noe som ikke nødvendigvis sier så mye i den store formidlingskonkurransen på internett: - Et Google - søk på mitt navn pluss evolusjon gir et par hundre tusen treff. Bytter man ut mitt navn med Paris Hilton gir det omtrent to millioner treff, forteller Myers. Men selv om han ikke har samme treffrate som Hilton, byr han på sin personlighet og klarer å engasjere. Da bloggen hans ble trollet, oversvømt av personangrep eller ødeleggende kommentarer, holdt

Myers forkynnelse PZ Myers er en moderne vitenskapsmann. Han er populær, kontroversiell og tidvis forhatt. Men mest av alt er han en pioner for den nye måten å formidle vitenskap på. Bloggen hans leses av mennesker over hele verden hver dag, og andre forskere får også formidle sine budskap gjennom bloggen. Til tross for det økende antallet vitenskapsblogger og populærvitenskapens oppblomstring, mener Myers at vitenskap fremdeles er underformidlet, mye grunnet at vitenskapelig litteratur er designet for å få vitenskapsfolk til å kommunisere effektivt med hverandre. - Det er flott når du er vitenskapsmann og leser vitenskapelige artikler, men veldig avskrekkende dersom du ikke er det. Da framstår det som tørt og kjedelig, selv om det som diskuteres er så spennende!, sier PZ Myers og etterlyser adjektivene: - Vi må snakke om hvor vakkert noe er. Og hvorfor vi gjør noe og hvorfor vi er så oppspilte over det. PZ Myers • PZ Myers forsker på det voksende feltet Evolution and Development ved University of Minnesota Morris • Pharyngula – «Evolution, development, and random biological ejaculations from a godless liberal» • PZ Myers’ blogg om vitenskap, ateisme, skepsis og tullball; er tidligere kåret til beste vitenskapsblogg og beste ekspertblogg. http://scienceblogs.com/pharyngula/

Marit Simonsen (f.1984) er ny redaktør for Naturvitenskapsredaksjonen, og tar en master i biologi ved Universitetet i Oslo.

Skinnet kan bedra; han ser mild ut, men han har en av de skarpeste pennene blant dagens forskere.

Christiane M. Brandvoll (f.1985) tar en mastergrad i atferdsbiologi ved Universitetet i Oslo og syntes PZ Myers var søt. ([email protected])

argument #1 / 2011 / 59

Naturvitenskap

Naturvitenskap

Tekst: Daniel P. Gitlesen Illustrasjon: Pia Isaksen

Du og jeg og den relative sannheten

Alt er sant Hvordan endte vi i en situasjon der både prinsessen og halve kongeriket vender ryggen til vitenskapen?

Striden som har blitt utkjempet i argument om alternativ medisins eventuelle effekt er ingen reell diskusjon. Debatten er interessant fordi argumentene som benyttes reflekterer generelle tendenser i dagens samfunn. Vitenskapen som system for å oppnå kunnskap ble etablert for flere hundre år siden, og selv om det skulle være grenser for hva vitenskapen kan bevise, er det liten grunn til å mistro noe den har stadfestet. Til tross for dette er det til dels blitt sosialt uakseptabelt å mene at homeopati ikke virker. Fordi folk knytter identiteten sin opptil slike spørsmål, oppfattes motargumenter som et angrep på dem og ikke på deres meninger, resultatet er en slags stille sosial sensur. Dette er såpass betent at jeg håper en del av vennene mine ikke leser denne artikkelen. Det neste steget blir da å spørre oss hvorfor - og hvordan - den alternative bølgen har endt opp med å skylle over landet, og fylle våre kjellere med utvannet hvitløksekstrakt og essensielle oljer. Tro, håp og kausalitet Pavlovs hunder forventet mat hver gang det ble gitt signal om det. De fikk faktisk mat når Ivan Pavlov ringte i klokken, men det vil være feil å si at de fikk mat fordi klokken ringte. Når denne typen misforståelser oppstår, har vi lurt oss selv til å gjøre en logisk feilslutning, at noe er post hoc ergo propter hoc. Vi tror at siden en hendelse kommer etter en annen, så kom den på grunn av den. Vi mennesker lærer også om kausalitet gjennom erfaring. Det er slik vi vet hvordan vi skal komme oss gjennom dagen uten å måtte resonnere over hver minste lille ting. Denne læringen er ofte primitiv og automatisk; den er nært knyttet til følelser og er til en viss grad nevrologisk betinget. Personlig erfaring er praktisk å ha, men det er en veldig dårlig metode for å fastslå reelle kausale sammenhenger. Ikke stol på deg selv Vi mennesker er jo ikke hunder, vi har andre og bedre måter å lære på. Vi kan lære gjennom logikk og vitenskap. Med disse verktøyene kan vi forstå allmengyldige prinsipper og kompliserte systemer. Og slik har vi tilegnet oss den kolossale mengden kunnskap som mennesket råder over. Blant annet har vi gjort myriader av dobbel blinde, kliniske undersøkelser som viser reelle effekter av legemidler, eller eventuell mangel på effekt. En aforisme sier at «galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente forskjellige resultater». Mitt poeng er naturligvis ikke at den alternative delen av kongeriket er klin kokos, men at den vanligste følgen av det å bli syk, er å bli frisk. Når man prøver homeopati og deretter blir frisk, så er det ikke irrasjonelt å anta at det var medisinen som forårsaket forbedringen. Men egentlig er det nok immunforsvaret vårt og kroppens generelle evne til å helbrede seg selv som er den «ukjente» velgjører. Derfor bør vi være ekstremt forsiktige med å stole

60 / argument #1 / 2011 /

mer på oss selv enn på undersøkelser gjort av kvalifiserte forskere. Det irrasjonelle mennesket For de som er opptatt av vitenskap, kan det noen ganger virke som alternativ medisin er et slags vanvidd. Dette er en misforståelse og står i kontrast til at mer enn halvparten av befolkningen har prøvd det. Ifølge de fleste undersøkelser har disse faktisk også mer formell utdannelse enn resten. Poenget her er at alle mennesker er irrasjonelle til en viss grad, men siden det er flere og flere som bruker disse ikke-fungerende gakk-gakk medisinene må vi spørre oss hva mer som kan ligge til grunn. Hvorfor velger ikke folk til å begynne med det produktet som vitenskapen kan garantere for? Relativismens relative relativitet Vi blir lært opp fra fødselen av at vi har en uendelig egenverdi. Alle enkeltindivider har rett til respekt og frihet, samtidig som vi skal klare oss selv og ikke følge strømmen. Du skal «vite hvem du er». På godt og vondt kan man hevde at individualismen er fremtredende i dagens samfunn.

Vi stoler for mye på oss selv, uten alltid å granske hvor de meningene vi har kommer fra. I tillegg kan man si at relativismen står sterkt. Hvor mange ganger hører man ikke uttalelser som «smaken er som baken», eller som overskriften til en hårreisende artikkel i det alternative bladet Ildsjelen; «Alt er sant». Man skal helst ikke uttale seg om andres kulturer eller smak, og tydeligvis heller ikke andres ideologier. Alle har rett + Jeg har rett = sant Man skulle tro at individualismen og relativismen sto i kontrast til hverandre, men det virker som om de heller fusjonerer til en salig smørje av barnslig egeninteresse. Det er ikke gangbar mynt lenger å mene at man har rett, samtidig skal man holde fullt og fast på sine prinsipper, så lenge de bare er riktige for deg. Da trenger man ikke å tenke kritisk lenger. Man bruker relativismen som et skjold, slik at man kan velge den identiteten man vil uten at noen kommer og plager deg. Relativismen fordrer at man ikke bør eller kan kritisere, og individualismen gjør at man ikke trenger det. Falskhetsfobi og ismerus Alternativ livsstil går hånd i hånd med mange typiske grunnverdier man har nå for tiden, ikke bare relativisme og individualisme. Du skal ikke være som de andre. Du skal velge fritt. Ting som er «naturlige»

og «ekte» er bedre enn ting som er «syntetiske» eller «falske», uansett om det er noen reell forskjell. Firmaer skal helst være drevet av bestemødre med forkle, ikke menn i dress. Som om ikke det var nok blir vi bombardert med -ismer fra alle himmelretninger; individualisme, relativisme, holisme, universalisme, spiritisme og generell bevissthetsonani. De som driver med ting som krystallhealing og urinterapi er ideologiens ekstremister, men det viser bare hvor allmenne de er blitt. Vi suser rundt i en -ismerus, ute av stand til å gjøre rasjonelle valg, fordi vi har utradert vår kritiske sans. Fornuft og følelser, og vitenskap og spiritualitet blandes sammen uten klare grenser. Slik godtar man pseudovitenskapelige artikler om at Ali Kaffe kurerer gruff, siden autoritetene man identifiserer seg med hevder det. Tiden vi lever i utgjør altså en ideell grobunn for fenomener som alternativ medisin. Selvets tidsalder Vi stoler for mye på oss selv, uten alltid å granske hvor meningene våre kommer fra. Vi er så individualistiske at det ikke engang spiller noen rolle hvilket individ vi er, så lenge vi er et individ. «Hvilke antakelser opererer jeg under? Hva har følelsene mine å si? Kan jeg egentlig uttale meg?» Dette er ikke så farlig så lenge du mener noe, men meningene gjelder bare for deg. Vanlig medisin og alternativ medisin er bare to hyllemetere i ideologienes supermarked, hvor vi vralter komatøse og halvfeite rundt med overdimensjonerte handlekurver. Hvordan skal vi gjenreise tilliten til vitenskapen i den allmenne bevisstheten? Blir det bedre eller verre? Vel, jeg tviler på at vitenskapen kommer til å miste sitt fotfeste, til det har den for gode argumenter. Men jeg tror heller ikke den kommer til å få fullt allmennt gjennomslag, ikke i min tid. Det er noen grunnleggende innstillinger som er kommet litt for godt under huden på oss. Snart blir det vel en menneskerett å ta feil også. ordliste: • Aforisme: en ide gjengitt i en presis, enkel og letthuskelig setning. • Kausalitet: forholdet mellom årsak og virkning. • Pavlovs hund: berømt vitenskapelig eksperiment. En hund ble gitt mat hver gang ett bestemt signal ble gitt, og hunden begynte etter hvert å salivere mer når dette signalet ble gitt.

Daniel P. Gitlesen (f.1983) studerer filosofi på Universitetet i Oslo, og er forøvrig kunststudent emeritus. Pia Isaksen (f.1978) er utdannet i visuell kommunikasjon fra Høgskolen i Buskerud. Hun driver firmaet Pia Isaksen Design, og jobber med både grafisk design og illustrasjon. www.piaisaksendesign.no Kommer vi til å bytte ut vitenskapelige sannheter med behagelige holdninger og raske påstander?

argument #1 / 2011 / 61

Naturvitenskap

Svar, Til Anders K Krabberød «Vitenskapskrigen»

Jeg stiller meg på ingen måte avvisende til skolemedisinen. Nå nylig fikk ei lita jente i nær familie, livet sitt reddet av kirurger på Rikshospitalet, hun ble født med en hjertefeil. Men jeg kjenner også en annen person. Som i løpet av livet fikk hjerteproblemer, og dødsdom av kirurgene, men som ved hjelp av psykoterapi fikk den opphevet igjen. Så jeg prøver ikke å ta parti, men å åpne opp trange forståelsesrammer av livets prosesser. De kommer nok alltid til kort. Noe som ikke gjør meg til en irrasjonalist, men en realist som innser at livet først og fremst er et mysterium og at forklaringene etter beste evne kommer halsende etter. Så la oss prøve ut det som finnes av ressurser i menneskeheten uten å sette oss fast i en følelse av kontroll over Livet og istedet la det jobbe med oss.

argument søker PR- og annonseansvarlig argument trenger en kreativ og pågående PR- og annonseansvarlig, som brenner for markedsføring, og som er klar for å gjøre en innsats i argument, ikke minst med tanke på å skaffe bladet annonsører og friske midler.

Vi er på utkikk etter en person som: • Er glad i å selge • Kjenner til arguments mandater og mål • Er motivert for å jobbe i en frivillig drevet studentorganisasjon.

Som PR-og annonseansvarlig får du ansvar for å: • Skaffe annonser og sponsormidler • Bedrive markedsføring av kurs, eventer og slippfester • Skrive og spre pressemeldinger • Selge inn saker fra argument i aviser og blader • Bidra med søknadsskriving og tilveiebringing av nye midler Har du spørsmål må du gjerne kontakte redaktør Christine Skogen Nyhagen på tlf: 994 40 767 eller [email protected] Søknadsfrist: 3. februar

Ole Jørgen Hansson (f. 1980) er dikter av legning, og for tiden aktuell med boka Emolusjon

62 / argument #1 / 2011 /

argument #1 / 2011 / 63

Xxxxxxxxx

kronikk Om Baksidekronikken I hvert nummer gir argument baksida si til en studentpolitiker eller en som er sterkt engasjert i studenters ve og vel. Her kan de usensurert rette søkelyset mot en sak de brenner spesielt for.

Tekst: Magnus Nystrand

StudentvelWHAT?

Som studenter har vi et mer eller mindre kjært forhold til kantinene, kaffebarene og Akademika. De fleste av oss har kjent Domus Athletica på kroppen, og mange har oppsøkt studentrådgivningen, bodd i studentbolig eller hatt en unge i studentbarnehage. I praksis er tilbudene drevet av SiO, og i lovs form kalles dette studentvelferd. Men hva er så det? First things first. La oss se hvordan Bokmålsordboka definerer velferd: «1) velvære, trygge livsvilkår med hensyn til sosiale goder, 2) organisert virksomhet for å skape trivsel for en gruppe mennesker, for eksempel soldater, sjøfolk.» Det er ingen tvil om at soldater og sjøfolk har mer til felles enn studenter. Her snakker vi et klart definert mannekollektiv på sjøen eller i kasernen. Selv i Arne Garborgs Bondestudentar fra 1883 får hovedpersonen identitetskrise. I dag står det langt verre til med gruppeidentiteten. Med flere studenter, nettstudier, mer spesialisering og deltidsstudenter er det vanskelig å si at vi er én gruppe mennesker. Å finne ut hva som er grunnleggende individuelle behov (sosiale goder) for én gruppe, er vanskelig. Det kan være både et filosofisk spørsmål og en vitenskapelig forskningsoppgave. Men hvorfor snakke om en spesiell studentvelferd i en stat som skal gi velvære og trygge livsvilkår til alle? Studentvelferd og staten I velferdslandet Norge er samskipnadene både helt naturlige og veldig sære. Begrepet velferdsstat markerer ikke bare at velferd er statens ansvar, men at velferd også bør være statens enemerke. Filosofene har bakset med spørsmålet lenge. Kan enkeltmenneskenes velferd og staten skilles fra hverandre? Er velferd noe privat eller kollektivt? I den norske debatten oppstår det ofte en spontan assosiasjon mellom stat og velferd. Studentenes velferdsorganisasjo-

64 / argument #1 / 2011 /

ner er pussig nok styrt av oss, ikke staten. Denne myndighets- og organisasjonskonstruksjonen er særnorsk. Staten gir særbehandling i lov, men har aldri hatt direkte kontroll over samskipnaden. Slik bør det forbli. Studentene skal selvfølgelig ha tilgang til velferdsgodene andre borgere nyter godt av, men vi har vist at vi også er i stand til å ha ansvar for vår egen velferd. Det betyr at vi kan prioritere og må ta valg gjennom Velferdstinget. Studenthovedstaden? De fleste kjenner Trondheim som studentbyen par excellence i Norge. Her er kommunen aktiv og støttende, og skjønner betydningen av byens studenter. Sammen med samskipnaden garanterer kommunen studentene tak over hodet, tilrettelegger for utbygging av studentboliger og bryker høringsinstansen Studentrådet opp mot bystyret. I fjor vedtok Velferdstinget å trekke seg fra samarbeidsorganet Studenthovedstafen, som er et forsøk på å samkjøre studentenes og Oslo kommunes interesser. Kommunen har vist lunken interesse, og prosjektet har et uklart mandat. Politisk er kommunen noen ganger en bremsekloss for å bygge studentboliger. Stor underkapasitet på studentboliger gjør at fattige studenter lider nød og private utleiere får et bedre marked. Tak over hodet er en nødvendighet, ingen luksus. I Oslo hadde vi i overkant av 5000 studenter i kø ved semesterstart 2010. Visjonen Vil vi noe med velferden? Lik rett til utdanning er et særegent og fantastisk trekk ved det norske utdanningssystemet. Jeg er fra Nord-Norge, og mine besteforeldre er stort sett arbeidsfolk. Uten Studentsamskipnaden er det langt mindre sannsynlig at jeg hadde vært masterstudent ved UiO. Billig og god

mat, rimelig treningstilbud med høyere kvalitet, pensumbøker som både er tilgjengelige og rimelige, et godt helsetilbud som favner psykiske lidelser og studentboliger er viktige saker på kort sikt. Men ideen bak studentvelferd er like viktig som enkeltsakene. Initiativet til å organisere en studentsamskipnad tok studentene selv i 1937. I dag bygger vi velferdstilbudet på at alle skal ha mulighet til å studere og at studietiden skal være noe mer enn en forberedelse til arbeidslivet. Vi kan selv forandre prioriteringene av hva som er studentvelferd gjennom Velferdstinget. Sex som studentvelferd? argument har kastet seg på sexbølgen, derfor bør vel også denne epistel avslutte med vår tids store tema. Kan sex og studentvelferd gli inn i hverandre? Vel, noen eksempler finnes. Studentforeningen Kaffe, Kaker og Kink vil skape et trygt sosialt miljø for studenter som identifiserer seg med kinky interesser. K, K & K kan få støtte gjennom Kulturstyret, og vil i så fall være studentvelferd finansiert med dine semesteravgiftspenger. Studentrådgivningen gir støtte til studenter som møter negative eller uønskede konsekvenser av sex, som uønsket graviditet eller psykiske problemer. Men nei, selv om studenter kanskje har mer sex enn resten av befolkningen, har vi ikke valgt å organisere noe direkte velferdstilbud på dette feltet. Hvis du ikke liker prioriteringen kan du saktens engasjere deg i Velferdstinget.

Magnus Nystrand (f. 1985) har permisjon fra sin mastergrad i Peace and Conflict Studies for å lede Velferdstinget i Oslo og Akershus i 2011. For kontakt: [email protected]

View more...

Comments

Copyright � 2017 NANOPDF Inc.
SUPPORT NANOPDF