rederiforbUndets mAritim trAinee-progrAm

NORSKE KVINNELIGE JURISTERS FORENING Grunnlagt 1947

N r. 2

Des. 2010

w w w. n k j f . n o

Kvinnelige høyesterettsdommere i USA, England og Norge

Land grabbing minoritetsjurister • Selma Ilyas • Iram Shamim • Kalyani Nagalingam • Kiran Aziz

Rederiforbundets Maritim Trainee-program

J u s t i n e

NKJF

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

INNHOLD

Leder

Postadresse: postboks 1620 Vika 0119 Oslo E-post [email protected] www.nkjf.no Styret Yvonne Evensen - leder Irmela Van Der Bijl internasjonalt ansvarlig Anne Marit Lindberg kasserer Kristin Schjødt Bitnes Kirsti Guttormsen Loubna Alshbib - registrar Ena Aarseth Barder

Innledningsvis vil jeg på vegne av NKJF beklage rotet som har oppstått i forbindelse med innbetaling av medlemskontingent. Enkelte medlemmer har fått tilsendt purring til tross for at medlemskontingenten allerede har vært betalt. Dette skyldes uorden i våre medlemslister og listene over hvem som hadde betalt. Alt skal imidlertid nå være i orden, medlemslistene er oppdatert, innbetalinger er gjennomgått på ny, og de som har betalt to ganger har fått tilbakebetalt pengene. NKJF takker alle berørte for den forståelsen dere har utvist! Siden sist har NKJF avholdt et hyggelig medlemsmøte om FOKUS og vårt årlig julebord. Medlemsmøtet ble avholdt den 16. september i Vogt & Wiigs lokaler i Oslo. Et av våre medlemmer, advokatfullmektig June Cathrine Ormstad, holdt et interessant innlegg om FOKUS’ organisasjon og arbeid. Ormstad sitter i styret i FOKUS som NKJFs representant. I dette nummeret av Justine har Ormstad også skrevet en artikkel om FOKUS, i tillegg til et innlegg om en noe spesiell voldtektssak hun har arbeidet med som bistandsadvokat.

Vara Urd Cecilie Myrvang Deglum Maria Norum Reløkken

NKJFS julebord ble avholdt fredag 26. november, også det hos Vogt & Wiig i Oslo. Vi synes det var spesielt hyggelig at så mange nye fjes deltok. I dette nummeret av Justine har vi noen bilder fra julebordet.

Justineredaksjon Ena Aarseth Barder - redaktør Kristin Schjødt Bitnes Kirsti Guttormsen Ingrid Moe Børseth Annette H. Andreassen Kiran Aziz

Justines redaktør gjennom flere år, Kristin Schjødt Bitnes, sluttet etter forrige utgivelse. For dette nummeret av Justine har Ena Barder fungert som redaktør. NKJF søker derfor både ny redaktør og nye redaksjonsmedlemmer til Justine for 2011. Dersom du skulle være interessert, ta gjerne kontakt pr e-post [email protected] eller [email protected]. NKJF søker også frivillige til å delta i Colombiaprosjektet til neste år sammen med Kristin Schjødt Bitnes, da tidligere prosjektdeltager Irmela van der Bijl trer ut av prosjektet nå.

Layout Jonna Skoglund Foto forside Nina Ruud Trykk SAX media

I dette nummeret av Justine har vi fokusert på minoritetsjuristers stilling, og dere vil finne intervjuer med kvinnelige minoritetsjurister som innehar ulike stillinger i norsk rettsvesen. I tillegg har vi en artikkel om Norges mest populære traineeprogram som også tar opp jurister: Rederiforbundets Maritim Trainee-program. Vi har også intervjuer med tidligere og nåværende kvinnelige traineer med juristutdannelse. Vi håper dette nummeret av Justine har stoff av interesse for de fleste! Med vennlig hilsen

Yvonne Evensen

Styreleder Norske Kvinnelige Juristers Forening

S i d e 2

Kalyaniambassade Nagalingam - forvaltningsjurist Amerikas - Huseby

10-11

Rederiforbundets Maritim Når borte er bedre enn Trainee-program hjemme

12-13

Ingjerd Hansen - -mangfoldsrådgiver Barselpermisjon forsjeller i ulike land

25-29

Intervju med dommerfullmektig Selma Ilyas 4 Intervju med advokatfullmektig Iram Shamim 6 Hijab i norske domstoler 7 Intervju med forvaltningsjurist Kalyani Nagalingam 8 Hijab in U.S. courts 9 Intervju med jusstudent Kiran Aziz 10 Intervju med mangfoldsrådgiver Ingjerd Hansen 12 The Powerful women of the U.S. Supreme Court 14 The Supreme Court of the UK - and its one woman 16 Norske kvinnelige høyesterettsdommere 17 Om FOKUS: Kvinner sammen kan endre verden 18 Rederiforbundets Maritim Trainee-program 20 Is farmlands up for grabs? 26 nkjf julebord 28 UN women 29 FN-arbeidsgruppe mot kvinnediskriminering 29 Fascinasjonens kunst - Harstad overgår det meste 30 Bør voldtekt anmeldes? 34 Alle kunne trengt en «psykolog» på jussen 35 Nytt fra Prosjekt 36 The Flood in the Colombian deparments of Atlantico an Magdalena 38

S i d e 3

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Selma Ilyas - dommerfullmektig Av Ena Aarseth Barder Foto: Nina Ruud

I motsetning til mange andre jurister med minoritetsbakgrunn syntes ikke Selma at språket var en utfordring ved studiestart. En forklaring kan kanskje være at Selma vokste opp på Hovseter i et typisk norsk-etnisk miljø. Selma hadde heller ikke fritak fra nynorsk på videregående, slik elever med norsk som andrespråk kan få innvilget. Men hun forteller at hun har hørt at mange har problemer med språket, og hun tror mange av de som slutter på jussen underveis beklageligvis faller fra på grunn av språkproblemer. Fra egen studietid kan Selma bare huske en håndfull andre studenter på fakultetet med pakistansk bakgrunn. I likhet med andre intervjuobjekter i dette nummeret av Justine forteller Selma at mens det tidligere var mer populært å velge yrker som lege eller ingeniør, har jusstudiet nå blitt mye mer i vinden blant minoritetsungdom. Hun tror at forbilder som Abid Raja kan ha bidratt til en statusheving av jusstudiet. Selv om Selma er for beskjeden til å nevne seg selv vil Justine peke på at også Selma har vært et forbilde for mange pakistanskS i d e 4

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Selma Ilyas er 35 år gammel, født og oppvokst på Hovseter i Oslo, og har pakistanske foreldre. Hun har arbeidet i fem år som politiadvokat ved Majorstua politistasjon og i drøyt fire år som dommerfullmektig i Oslo tingrett. Selma var den første politijuristen i Norge og den første dommerfullmektigen i Oslo med minoritetsbakgrunn.

Intervju

Skulle egentlig studere medisin Selma forteller at faren hennes hadde en drøm om at i alle fall ett av barna skulle studere medisin. Men etter at moren hadde vært syk i en lengre periode var Selma lite lysten på å tilbringe resten av livet i sykehuskorridorene. Hun søkte likevel både på medisin og jus etter fullført videregående. Tilfeldighetene ville det slik at Selma bare kom inn på jusstudiet. Hun bestemte seg da for å forsøke jus. Samtidig tok hun kjemi på Bjørknes for å holde alle muligheter åpne. Etter et halvt år på jussen trivdes imidlertid Selma så godt at hun slo fra seg medisinstudier.

J u s t i n e

norske ungdommer, og særlig for kvinner. Selma har vært i medienes søkelys flere ganger, og ble i 2008 nominert til X-plosivs (nå Blend – www.blendmag. no ) «Utmerkelse for fremragende innsats». Å være en norskpakistansk pioner i norsk rettsvesen Å være en norskpakistansk pioner i det norske rettsvesenet er stort sett noe positivt. - Jeg føler at jeg noen ganger har en bedre forståelse for den kulturelle konteksten enn mine etnisk norske kolleger, sier Selma. - Jeg har også kunnet bidra med kulturforståelse ikke bare når jeg selv er dommer i saken, men også ved at jeg kan diskutere problemstillinger med dommerkolleger. Som den første norskpakistaneren i Oslo tingrett har Selma blitt tatt for å være både rettsbetjent og rettstolk i det hun entrer rettssalen. Selma har urdu/ punjabi som morsmål og har ved flere anledninger måttet tre støttende til for rettstolken. - Jeg har måttet rette på tolker som ikke tolker riktig, både fra dommerbordet og når jeg har møtt i retten som aktor, forteller Selma. Av negative erfaringer trekker Selma især frem en hendelse fra juni 2005. Selma møtte i retten som aktor i en varetektsfengsling. Den norsketniske mannen som var siktet og fremstilt for fengsling, lot sinnet gå utover Selma da dommeren i saken besluttet å varetektsfengsle ham. Han kom med truende og sjikanerende uttalelser i rettsmøtet, og gjentok dessuten truslene i etterkant overfor andre parter. Mannen endte med en domfellelse for overtredelse av straffeloven § 132a, for å ha fremsatt trusler mot en aktør i rettsvesenet.

Selma kan ellers fortelle at foreldrene hennes tidligere var engstelige for at hun kunne bli møtt med represalier fra kriminelle for sitt arbeid som politiadvokat. Dette skyldes nok erfaringer fra Pakistan, der slike ting kan skje. – Men her i Norge aksepteres det, også i det pakistanske miljøet, at en politiadvokat bare gjør jobben sin, sier Selma. Nettverk Selv om Selma egentlig ikke vil ha for mye fokus på seg selv, så er hun bevisst på at hun som annengenerasjons norskpakistansk kvinnelig juristpioner skylder å gi det norskpakistanske fellesskapet noe tilbake. Selma har vært medlem og talsperson i Norsk-Pakistansk Studentersamfunn, NPSS (tidligere Pakistansk Studentersamfunn, PSS). Hun har også sittet i KIM – Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndigheten, og i Likestillings- og diskrimineringsnemda. Selma har også holdt foredrag på arrangmenter i regi av foreningen Pak-Jurister. Selma mener at nettverk er særlig viktig for jurister med minoritetsbakgrunn som ikke har en juristfar (eller -mor) som kan skaffe dem jobb. Selma er imidlertid opptatt av to ting i forhold til nettverk: - Man må passe på at ikke båndene blir for tette, særlig når man har en stilling som for eksempel dommerfullmektig. Selma forklarer at hun ble særlig bevisst på habilitetsproblematikken etter ansettelsessaken vedrørende nytt barneombud i 2008 som endte med at statsråden måtte gå av. - Vi minoritetsjurister må dessuten ikke bare etablere relasjoner til andre med minoritetsbakgrunn. Det er viktig at man bygger nettverk på tvers av etniske skillelinjer. Kvinnelige jurister med minoritetsbakgrunn bør være vel så opptatt av å skaffe seg et nettverk av

norsketniske kvinnelige jurister. Selma har selv knyttet kontakter med andre jurister blant annet gjennom lovgivningsarbeid. Hun ble første gang spurt om å sitte i et lovutvalg som student, i Holgersen-utvalget som fremla NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering. Diskrimineringsloven ble vedtatt i 2005 og trådte i kraft i 2006. Utvalgsarbeidet innebar mye reisevirksomhet for å undersøke hvordan andre jurisdiksjoner lovregulerte diskrimineringsspørsmål. Selma forteller at arbeidet var veldig spennende og lærerikt. Senere har Selma sittet i utvalget som utredet den nye utlendingsloven, NOU 2004:20 Ny utlendingslov, som trådte i kraft i år. Hijab og kvotering Selma har ikke et helt fastspikret syn på hijabbruk i norsk rettsvesen. - Spørsmålet er vanskelig. - Jeg selv bruker jo ikke hijab, men det er et personlig valg. - Jeg synes ikke at det i Norge i dag foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å forby hijab, sier Selma. Hun presiserer imidlertid at hun mener bruk av andre plagg som skjuler hele eller deler av ansiktet, som niqab, er et helt annet tema. - Dette er uansett langt mer betenkelig, sier Selma. Selma mener heller ikke det finnes et enkelt svar på kvoteringsspørsmålet. – Jeg er redd for at kvotering kan gi et annenrangs stempel, særlig dersom man fraviker opptakskrav for eksempel på Politihøyskolen. - På den annen side, hvor hadde norske kvinner vært i dag uten kvotering? …og litt om norsk drikkekultur På jobbintervju hos Politiet i 2000 ble Selma litt overrasket over fokuset på fest og alkohol. - Det syntes jeg var litt rart, sier Selma. Jeg sa at selvom jeg ikke drikker alkohol, så deltar jeg gjerne på en fest med kolleger. Men kollegers alkoholinntak kunne noen ganger virkelig overaske meg, ler Selma. Fadderuka i begynnelsen av jusstudiet var jo også stort sett en ukes sammenhengende drikking. Der vil jeg trekke frem at en av de bra tingene PakJurister har fått til, er at de arrangerer et alternativt opplegg i Fadderuka. ***** ….ellers kan Justine legge til at Selmas far fikk ønsket sitt oppfylt – Selmas lillesøster studerer nå nemlig medisin….

S i d e 5

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Intervju ikke behøver tolk på klientmøter med klienter som ikke snakker godt norsk. Iram har også erfart at en del klienter med fremmedkulturell bakgrunn synes det er lettere å betro seg til henne enn til en norsk advokat. De mener nok at jeg lettere kan forstå deres problemer siden vi har samme bakgrunn, sier Iram.

Iram Shamim har pakistanske foreldre, men er født og oppvokst i Norge. Som jusstudent var hun èn av tre på sitt kull med minoritetsbakgrunn. Høsten 2009 oppnådde hun graden master i rettsvitenskap. Iram arbeider som advokatfullmektig i bistandsavdelingen i Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, med fagområder voldsoffer- erstatning, vold i nære relasjoner, utlendingsrett, barnerett og internasjonale menneskerettigheter.

Iram kan først ikke komme på noen negative opplevelser knyttet til sin pakistanske bakgrunn. Når hun tenker nærmere etter kommer hun på et eksempel. Iram skulle ha sitt første møte med en klient, etter å ha snakket med klienten flere ganger i telefonen. Telefonsamtalene hadde forløpt uproblematisk, muligens forstod ikke klienten at Iram hadde pakistansk bakgrunn, da Iram snakker perfekt norsk. Klienten var svært skeptisk i møtet, og spurte etter en liten stund hvor Iram kom fra. Iram svarte først at

Iram Shamim - advokatfullmektig

Av yvonne evensen og Ena Aarseth Barder Foto: salomon johansen

Ble frarådet å studere juss Iram hadde rettslære som valgfag på videregående og syntes jus virket spennende. Ingen i familie hennes har juridisk utdannelse, verken fra Pakistan eller Norge. Da Iram fortalte foreldrene sine at hun tenkte på å studere jus, frarådet de henne å velge dette studiet. De var bekymret for at språkproblemer ville gjøre det for vanskelig. Iram var ikke sikker på om det lot seg gjøre å bli jurist med norsk som andrespråk, men bestemte seg for å benytte det første studieåret som et forsøksår. Utfordringene viste seg også å komme. Den norske grammatikken var vanskelig i seg selv, og i tillegg måtte Iram jobbe mye med de juridiske formuleringene. Hun leverte inn flere fakultetsoppgaver, og fikk da tilbakemelding fra oppgaveretterne om å konsentrere seg mer om språket. På urdu – som er Irams morsmål – er setningene ofte veldig lange, så hun måtte venne seg til å bruke kortere setninger. Etter det første prøveåret synes Iram at hun kom godt inn i det, og hun synes ikke at språket har bydd på spesielle utfordringer senere. Trend med juss for minoriteter På Irams kull, som bestod av ca. 150 studenter, var det i 2004 kun tre S i d e 6

studenter med minoritetsbakgrunn. Men det kom flere til etter hvert. En del minoritetsstudenter begynte jusstudiet på Treider som privatister, og søkte seg over til det juridiske fakultet på tredje avdeling. På kullene etter henne observerte Iram at det for hvert år kom flere studenter med minoritetsbakgrunn. I dag mener Iram at flere velger å studere juss fordi det har blitt en trend. - Mens det tidligere ga status i familier med minoritetsbakgrunn å studere medisin eller å bli tannlege, gir det nå status å studere juss – og helst å bli advokat. Iram mener det er uheldig dersom ungdom velger bare ut fra trender og ikke på grunnlag av egne interesser. Studentene bør være klar over utfordringene som venter, og at jurister kan ha en tøff jobbhverdag, mener Iram. Iram tror at særlig de språklige utfordringene medvirker til at mange studenter med minoritetsbakgrunn velger en annen utdannelse enn jus. I tillegg ser mange minoritetsungdommer det som aktuelt å flytte til et annet europeisk land når de gifter seg, slik som Sverige, Danmark eller Storbritannia. En helnorsk jussutdannelse er ikke det beste utgangspunktet for å skaffe seg en jobb i utlandet. Iram påpeker

at man likevel kan greie å få seg en jobb i utlandet dersom man velger internasjonale fag. Hun synes at jusstudiet gjerne kunne hatt et større innslag av internasjonalt perspektiv. Nettverk Ingen av Irams venner fra videregående eller nærmiljøet valgte å studere juss, så hun fikk mange nye venner og bekjente i studietiden. Som student deltok Iram også i den Nordiske Prosedyrekonkurransen i menneskerettigheter. Dette ledet blant annet til vennskap med studenter fra andre nordiske land. Iram var ikke med i noen studentorganisasjon på jussen, heller ikke i minoritetsforeninger som Pak-jurister og PSS (Pakistansk Studentsamfunn). Hittil har ikke nettverk vært særlig viktig for Iram. Jeg må lage meg min egen plass basert på egne prestasjoner, sier Iram. Først og fremst fordeler med minoritetsbakgrunn Iram mener hennes pakistanske bakgrunn først og fremst har vært en fordel i jobben som advokatfullmektig. Spesielt har det vært gunstig at hun har urdu som morsmål, slik at hun

hun var fra Oslo, men forsto at dette ikke var svaret klienten var ute etter. Da Iram fortalte at hun hadde pakistanske foreldre, viste det seg at klienten var skeptisk på grunn av «dårlige erfaringer med pakistanere». Situasjonen løste seg imidlertid raskt. Iram foreslo at klienten kunne få bytte advokat, men etter en kort samtale bestemte klienten seg for at hun kunne ha full tillit til Iram. Hijab og kvotering Iram bruker ikke hijab selv. Hun synes spørsmålet om det bør være tillatt å benytte hijab i politiet og domstolene er vanskelig, og har ikke tatt stilling til hva hun mener er riktig eller ikke riktig i hijab-debatten. På den ene siden ser hun poenget med å ha offentlige myndigheter som fremstår som nøytrale, men på den annen side: Hvem bestemmer hva som er nøytralt? Hun synes det er synd dersom

minoritetskvinner som bruker hijab ikke kan ta visse jobber i det offentlige, for eksempel som dommer som er en av samfunnets viktigste roller. Hun mener at offentlige maktutøvere nok farges av sin religiøse bakgrunn, og at det gjelder i like stor grad for kristne som for muslimer eller andre. Når det gjelder kvotering av jobbsøkere med minoritetsbakgrunn ved stillingsutlysninger, for eksempel slik at «personer med minoritetsbakgrunn oppfordres til å søke», så er Iram negativ. Jeg ville aldri ha søkt på en slik stilling. - Jeg vil ikke ha en stilling fordi jeg har minoritetsbakgrunn, men fordi jeg er best egnet til stillingen, sier Iram. Hun synes kanskje det blir annerledes dersom det er slik at «kvinner oppfordres til å søke» – det er jo som regel så mange flere kvinnelige søkere, sier Iram.

Hijab i norske domstoler Av Kiran Aziz

På bakgrunn av debatten omkring bruk av hijab i politiet besluttet Domstoladministrasjonen å utrede problemstillingene omkring bruk av religiøst og politisk betingede plagg i domstolene. Dette resulterte i et høringsnotat av 20. august 2009, som ble sendt ut på høring til ulike høringsinstanser samme høst, med høringsfrist 15. januar 2010. Høringsnotatet inneholdt et forslag om forbud mot at fagdommere i domstolene bruker religiøst eller politisk betingede hodeplass i rettsmøter hvor partene og/eller deres prosessfullmektiger er til stede. I løpet av høringsperioden kom det inn mange innvendinger mot forslaget. På bakgrunn av dette vedtok styret i Domstolsadministrasjonen 14. juni i år at det ikke er riktig å innføre et forbud, verken mot hijab eller andre religiøse og politiske plagg og symboler, ved norske domstoler. Fagdommere, rettsbetjenter, vigslere, jurymedlemmer og andre som arbeider i domstolene gis i dag adgang til å ikle seg hijab, niqab, burka eller andre religiøse og politiske symboler som

del av bekledningen i norske domstoler. Domstolsadministrasjonen viste imidlertid til gjeldende etiske prinsipper for dommeratferd om at «en dommer skal opptre slik at det ikke med rimelighet kan stilles spørsmål ved dommerens nøytralitet». Har partene i en rettssak innvendinger mot bruk av religiøst og politisk betingede plagg eller symboler, må det behandles konkret i den enkelte sak etter de alminnelige inhabilitetsreglene. Domstolloven §  108 regulerer hvorvidt man er diskvalifisert fra å opptre som dommer når det foreligger særlige omstendigheter som er skikket til å svekke uhildetheten. Bestemmelsen forutsetter anvendelse av et konkret skjønn, der det sentrale er hvordan partene og publikum kan oppfatte situasjonen (såkalt subjektiv inhabilitet). Et viktig hensyn er her hensynet til domstolenes tillit. Høyre og Frp fremmet i høst forslag i Storinget om et hijabforbud i domstolene. Flertallet i Stortingets presidentskap besluttet å avvise saken. Hensynet til

Domstoladministrasjonens uavhengighet ble vektlagt som vesentlig i deres grunnlagsnotat, og flertallet i presidentskapet anførte blant annet at det ikke ville være i samsvar med forutsetningene for opprettelse av Domstolsadministrasjonen om Stortinget skulle gi instrukser om innholdet i et regelverk for domstolene. Frp, som utgjorde mindretallet i presidentskapet, fastholdt at forslaget måtte oversendes Justiskomiteen til behandling. Saken ble avgjort ved votering i plenum den 28. oktober 2010, der presidentskapets flertall fikk medhold. Høyre har ingen umiddelbare planer om å fremme forslaget på nytt, noe som kanskje ikke er tilfellet for Frp. Inntil forslaget eventuelt fremmes på nytt (noe som kan tenkes dersom det blir en ny sammensetning av Stortinget etter neste valg) er det i utgangspunktet full adgang til bruk av hijab og andre religiøst eller politisk betingede hodeplagg i norske domstoler.

S i d e 7

J u s t i n e

n r . 2 1 D j eu s l . i . 2 02 10 01 0

Intervju

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

har vært spesielt morsomt å få være delaktig i UDIs første rundskriv knyttet til den nye utlendingsloven som trådte i kraft 1. januar i år. - Dessuten er det veldig bra miljø ved UDI, forteller Kalyani. - Vanligvis tør jeg ikke fortelle folk at jeg jobber i UDI, forklarer Kalyani når vi spør henne om det er noen ulemper med hennes bakgrunn i UDI. – UDI-kortet legger jeg raskt i vesken etter jobben, sier Kalyani og ler. - For det første så kommer folk med «hele historien» om en eller annen de kjenner som ikke har

Førstekonsulent Kalyani Nagalingam er 26 år gammel og arbeider i Utlendingsdirektoratet i Oslo. Hun arbeider i avdeling for faglig strategi og koordinering i enheten for regelverksinformasjon. Da Kalyani var fem og et halv år ledet krigen på Sri Lanka familie hennes til Vardø. I 2008 fullførte hun masterstudiet ved universitet i Bergen, og begynte som førstekonsulent ved UDI.

Kalyani Nagalingam

fått opphold, som om slike ting er det eneste hun vil snakke om. Fordelen med å ha minoritetsbakgrunn i UDI, er nok at man generelt forstår ulike typer mennesker bedre, idet man verken er helt norsk eller helt tamilsk. - Dessuten hjelper det med den brede kulturforståelsen jeg har, mener Kalyani. Det tamilske språket får hun dessverre ikke så mye bruk for i jobben. Men det hender av og til at hun foretar enkelte mindre hasteoversettelser.

- forvaltningsjurist

Hijab in U.S. courts

Av Yvonne evensen Foto: yvonne evensen

av Annette H. Andreassen

Flukt fra Sri Lanka I 1990 ble Kalyani, foreldrene hennes og tre eldre brødre tvunget til å forlate Sri Lanka på grunn av den etniske konflikt mellom tamiler og den singalesiske majoriteten som herjet landet. Først etter våpenhvilen i 2001 (2003) ble det mulig for Kalyani å reise tilbake og treffe sitt tamilske opphav. Rettslære var inngangsporten til jusstudiet Da Kalyani i 2003 skulle begynne å studere, var løypa egentlig staket ut: De fleste tamiler i Norge valgte enten medisin- eller ingeniørutdannelse. Men for Kalyani sto det mellom økonomi og juss. At valget falt på jussen skyldtes først og fremst at Kalyani likte rettslære på videregående. Men hun syntes også det var spennende at hun faktisk ikke kjente noen som studerte juss, verken familie eller nære venner. Familien støttet opp om studievalget, mens andre frarådet justudiet fordi det skulle være så vanskelig å få jobb for jurister med minoritetsbakgrunn. Kalyani hadde i tillegg hørt om en del som hadde forsøkt før henne, og droppet ut av studiet etter ett eller to år.

S i d e 8

J u s t i n e

I dag mener Kalyani at det er en ny trend for tamilere - det er nå greit å studere juss. Hun kjenner i dag to ferdige jurister og en jusstudent. Grunnen til at det likevel er ganske få kvinnelige studenter med minoritetsbakgrunn tror hun skyldes at studiet i det vesentligste er på norsk, og at norsk rett ikke er noe man vil få særlig bruk for andre steder i verden. Studietiden Det viste seg raskt at Kalyani hadde gjort et godt studievalg. Etter å ha vært så lenge i Norge hadde hun få problemer med språket. Men i perioder kunne det være vanskelig å ha både norsk og tamilsk som hovedspråk. Det var av og til rart å måtte uttrykke noe på norsk når det var mye enklere å si det på tamilsk. Men hun ser ikke på språket som et problem. På jussen hadde Kalyani en arbeidsgruppe å diskutere med. Det hun av og til savnet i studietiden var å kunne diskutere juridiske spørsmål med venner i omgangskretsen, hun kjente jo ingen som studerte eller hadde studert juss. Ellers skulle hun ønske at lærerne på universitetet i det minste én gang i løpet

av studiet hadde klart å uttale navnet hennes riktig. Kalyani måtte alltid vente til hun hørte et eller annet navn som kunne minne om hennes, før hun svarte. På Kalyanis kull var det to-tre andre med minoritetsbakgrunn, men det var ingen overhodet fra Sri Lanka på hele universitetet. Hun var ikke med i noen studentorganisasjon på jussen, men på universitetet var det en tamilsk ungdomsorganisasjon hun engasjerte seg i. Denne organisasjonen hadde både fokus på krigen på Sri Lanka og på sosiale aktiviteter som volleyballturneringer og utstillinger, for tamilere og alle andre interesserte. I ettertid ser Kalyani at det nok hadde vært en fordel om hun også hadde tenkt litt på nettverksbygging under studiet. Arbeidet i UDI Etter endt studium fikk Kalyani jobb i UDI høsten 2008. Hun jobbet først i avdelingen for visum-, arbeid- og studiesaker, men jobber nå i avdelingen for faglig strategi og koordinering. Hun har arbeidet med brukerservice og regelverksutvikling i tillegg til konkret saksbehandling. Kalyani forteller at det

There is currently no federal law allowing or disallowing the wearing of hijab or any other Islamic dress in U.S. courts. The argument for allowing Islamic dress in U.S. courts and other public places is the First Amendment of the U.S. constitution which states: “Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.” Many argue that the wearing of Islamic dress falls under the right of "free exercise" of religion. Over time, through case law, the Supreme Court has ruled that clothing is a part of freedom of speech. Some state courts have taken the matter into their own hands. In December 2008 in Georgia, Lisa Valentine was arrested after a Georgia judge charged her with contempt of court for refusing to take off her hijab. Valentine was accompanying her nephew to a traffic hearing. A court security officer told her that she could not enter the courtroom with her hijab on. She refused and turned to leave, saying: "This is bullshit!" Security officers then handcuffed her and brought her before the judge. The judge

sentenced her to 10 days in jail when she declined to defend her actions at the security checkpoint. After being sentenced to jail, she was forced to take off her hijab and put on an orange jumpsuit, then she was chained and put on a jail bus with men and women. When her husband heard this, he phoned an Islamic civil rights organization and sought an attorney. Seven hours later, Lisa Valentine was released without any further explanation. The organization stated that it was not only an issue of religious freedom, but most importantly, an issue of access to the American legal system. The U.S. Department of Justice (a federal body) filed a formal complaint and shortly after the Judicial Counsel of Georgia adopted a new policy in courtrooms: "Head coverings are prohibited from the courtroom except in cases whether the covering is worn for medical or religious reasons. To the extent security requires a search of person wearing a head covering for medical or religious reasons, the individual has the option of having the inspection preformed by a samesex officer in a private area. The individual is allowed to put his or her own head covering back on after the inspection is complete."

Kvotering og hijab - Det er nok en fordel for kvinner med minoritetsbakgrunn at det er kvotering, ellers kan man kanskje føle seg usynlig, sier Kalyani. Personlig føler hun seg akkurat som alle andre nordmenn og ønsker heller å bli vurdert ut i fra sine kvalifikasjoner enn sin bakgrunn. Hun har ikke noe spesielt syn i hijabdebatten. Verken Kalyanis kultur eller religion, hinduismen, stiller spesielle krav til klær, hodeplagg eller annet.

On 4 June 2009, President Obama spoke in Cairo, Egypt and mentioned this topic. He stated: "Freedom in America is indivisible from the freedom to practice one's own religion. That is why there is a mosque in every state of our union, and over 1,200 mosques within our borders. That is why the U.S. government (read: the U.S. Department of Justice) has gone to court to protect the right of women and girls to wear hijab, and to punish those who would deny it." President Obama continued with "Likewise, it is important for Western countries to avoid impeding Muslim citizens from practicing religion as they see fit- for instance, by dictating what clothes a Muslim woman should wear. We cannot disguise hostility towards any religion behind the pretense of liberalism."

S i d e 9

J u s t i n e

n r . 2 1 D j eu s l . i . 2 02 10 01 0

Intervju

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Oslo, og flertallet av disse er kvinner. Kiran sier det har vært en stor økning siden hun startet for fire år siden, og hun tror at utviklingen vil fortsette. Når det blir flere minoritetsjurister, vil minoritetsungdom ha flere jurister å forholde seg til som rollemodeller, slik som Selma Ilyas og Abid Raja i dag. Kiran mener dette er en positiv utvikling: - Det er ennå mange områder innenfor jussen hvor man ikke finner jurister med annen kulturbakgrunn.

Kiran Aziz er 24 år gammel og studerer jus på 4. avdeling ved Universitetet i Oslo. Hun flyttet fra Pakistan til Norge da hun var 8 år gammel. Det var litt tilfeldig at familien flyttet til Norge, faren bodde allerede i Norge, og etter et feriebesøk ble Kiran, mor og søsken boende. Som del av studiet har Kiran i høst gjennomført et seksukers praksisopphold ved Majorstua politistasjon.

Kiran er ikke er kjent med spesifikke rekrutteringstiltak fra påtalemyndigheten rettet mot jurister eller jusstudenter med annen kulturbakgrunn. Hennes inntrykk er at det kan synes som det er en programerklæring å få ansatt flere, men at det ikke jobbes aktivt for å oppnå dette. Kirans erfaring er at mange jusstudenter tror det stilles veldig høye krav for å få jobb i politi og påtalemyndighet, og at det er en årsak til den lave søkningen fra minoritetsstudentene. Påtalemyndigheten burde gå bredere ut og reklamere for etaten, og understreke

Kiran Aziz - jusstudent

at man ønsker flere fra denne gruppen søkere. - Hvorfor er de ikke representert på arbeidslivsdagene ved fakultetet, eller åpner opp for flere praksisplasser slik at flere fikk kjennskap til hvordan arbeidshverdagen til en politijurist er? spør Kiran. Kiran er usikker på om kvotering er veien å gå. Hun tror påtalemyndigheten i første rekke burde satse på synliggjøring, og at det vil gi resultater. Selv mener hun at hun vil ha en fordel som politijurist på grunn av sin pakistanske bakgrunn, og Kiran oppfordrer flere til å tenke slik. - Man bidrar da til mangfold og til å motvirke mulige fremmedfiendtlige holdninger i politiet, sier Kiran. Hijab i politiet Som praktiserende muslim er Kiran for en rett til å bruke hijab, selv om hun personlig ikke bruker klesplagget. Samtidig ser hun at i en profesjonell sammenheng kan dette stille seg annerledes. Når det gjelder polititjenestekvinners bruk av hijab,

sier Kiran at det er gode argumenter for begge standpunkter, men mener at det er mer tungtveiende grunner for å tillate hijab enn motsatt. Argumentet fra Justisdepartementet om verdinøytral uniform bør ikke være avgjørende, da man også må se hen til prinsippet om ikke-diskriminering. Hun forstår at ved å bære hijab kan publikum oppfatte politibetjenten som en representant for islam. På den annen side sier Kiran at dersom muslimske politikvinner ikke kan bære hijab, vil de miste vesentlige deler av sin identitet. Hensynet til borgernes tillit til politiet taler også for å tillate hijab. Det er mange borgere med muslimsk bakgrunn, og mangfoldet i Norge bør være representert i politiet. Det bør være mulig å ta hensyn både til livssynsidentitet hos den enkelte og samtidig bevare livssynsnøytraliteten i politiet. Kiran tror myndighetenes standpunkt til bruk av hijab påvirker søkningen til politiet fra kvinnelige, muslimske jurister, ved at potensielle søkere velger seg til andre yrker.

Av Av Kirsti Guttormsen Foto: privat

Hvorfor jurist? Kiran forteller at studievalget var tilfeldig. Hun har en fetter i Pakistan som er advokat, men utover det er ingen i hennes nære familie jurister. På videregående skole på Lambertseter tok hun realfag, men også rettslære. En flink lærer i rettslære bidro til at Kiran fattet interesse for faget. Kirans samfunnsengasjement og sans for muntlig fremføring og argumentasjon gjorde at hun valgt jusstudier, dessuten gir jussen mange muligheter på arbeidsmarkedet. Kiran sier at hun hadde valgt jus igjen i dag. Nettverk og engasjement I tillegg til studier er Kiran aktiv med jobb og organisasjonsarbeid. Hun har en deltidsjobb innen forsikring hos Crawford & Company, er vitnestøtte i regi av Røde Kors ved Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett, er kreditorutvalgsmedlem, medlem i distriktsstyret for Oslo Røde Kors og meddommer. Dessuten har Kiran nylig vært med å starte en avdeling av Muslimsk Studentsamfunn ved juridisk fakultet i Oslo. Formålet var å etablere en arena som er åpen også for ikkemuslimer. Kiran forklarer sitt engasjement med S i d e 1 0

at det er viktig å skape et nettverk utover vennekretsen. - Nettverk kan gi deg muligheter, påpeker Kiran. Personer med minoritetsbakgrunn bør engasjere seg og gi noe tilbake, og være tilgjengelige. - Jeg har alltid hatt meninger om ting, og det blir for enkelt å sitte og la seg irritere over uttalelser fra personer som gir inntrykk av å uttale seg på vegne av en hel gruppe, sier Kiran.

påtalejuristene stilte opp for henne. Arbeidsoppgavene var varierte: Å delta under hovedforhandlinger og forberedelsene til disse, skrive forslag til siktelser, tiltalebeslutninger, innstilling til statsadvokaten i klagesaker og anker. Hun var også tilstede ved politiavhør og var med ut på patrulje. Praksisen ga absolutt mersmak, og hun utelukker ikke at hun senere søker jobb i påtalemyndigheten.

Praksisperiode ved Oslo politidistrikt Ved juridisk fakultet i Oslo kan studentene velge et seksukers praksisopphold som godkjennes som valgfag. Kiran valgte Oslo politidistrikt som arbeidssted for sin praksisperiode, og i høst har hun vært utplassert ved Majorstua politistasjon. Om hvorfor valget falt på påtalemyndigheten, forklarer Kiran at hun har interesse for strafferett og at dette var nyttig før hun gikk løs på strafferett på studiet. I tillegg ble hun anbefalt politiadvokatyrket av sin mentor i Juristforbundets mentorordning (se Kirans artikkel om mentorordningen i denne utgaven av Justine).

Kiran følte åpenhet fra kollegene ved Majorstua politistasjon. På spørsmål sier hun at hun ikke opplevde skepsis i forhold til sin kulturbakgrunn, noe hun heller ikke forventet. Hun legger til at hun ikke var første kvinne med pakistansk bakgrunn på Majorstua, da kollegene allerede kjente Selma Ilyas (se intervju med Selma i denne utgaven av Justine). Kiran mener det er positivt at det rekrutteres flere med annen kulturbakgrunn til påtalemyndigheten. Dette kan bidra til ytterligere kulturkunnskap i politiet, og de positive sidene ved ulike kulturer kommer bedre frem, sier Kiran.

Praksisperioden har vært over all forventning. Kiran hadde en egen veileder, men hun følte at alle

NKJF t-skjorten Send mail med navn, adresse og størrelse til: [email protected] Str: S, M og L Farge: Marine Pris: 99,-

Rekruttering av kvinner med minoritetsbakgrunn Det er et økende antall jusstudenter med minoritetsbakgrunn ved Universitetet i S i d e 1 1

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Mangfold i politiet -- Ansatte med minoritetsbakgrunn utgjør 1 % (86 stillinger) av totalt 8000 politistillinger. I 2005 var antall stillinger 50. -- 11.4 % av den norske befolkningen er første- og annengenerasjons innvandrere. -- 27 % av Oslos befolkning er første- og annengenerasjons innvandrere. -- Politidirektoratet har et mål om at innen 2013 skal 5 % av studentene ved Politihøyskolen ha etnisk minoritetsbakgrunn -- 2010 var det 93 søkere med minoritetsbakgrunn til Politihøyskolen i Oslo, hvorav 21 kvinner. 22 ble tatt opp, hvorav 3 kvinner. -- I 2009 var det 88 søkere med minoritetsbakgrunn til Politihøyskolen i Oslo. 30 ble tatt opp, hvorav 6 kvinner. Kilder: NRK Dagsrevyen, 29. oktober 2010, Plan for mangfoldsarbeidet i politi- og lensmannsetaten, PoD, mai 200, og Studieavdelingen, Politihøyskolen i Oslo

Ingjerd Hansen

- mangfoldsrådgiver ved Oslo politidistrikt Ingjerd Hansen arbeider som mangfoldsrådgiver ved Oslo politidistrikt. Hansen gikk inn i stillingen da den ble opprettet for tre år siden. Hun kom da fra OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering) hvor hun særlig arbeidet med klager over politiets arbeid fra personer med minoritetsbakgrunn. Av Kirsti Guttormsen foto: Jørn Kristian Jørgensen

Mangfoldsrådgiverens arbeid Et hovedmål for stillingen som mangfoldsrådgiver er å sørge for bedre tillit mellom politiet og minoritetsbefolkningen. Hansen forteller at arbeidsoppgavene retter seg både innad i organisasjonen og utad mot minoritetsmiljøene. Internt jobber hun bredt og operativt, hvilket inkluderer at hun besøker politistasjoner, deltar på patruljer og holder foredrag. Mangfoldsrådgiveren skal være et kontaktpunkt i organisasjonen og utvikle verktøy for å oppnå bedre tillit mellom politiet og minoriteter. Hansen setter også av mye tid til å holde kontakt med minoritetsmiljøene, blant annet ved å holde innlegg i ulike fora. Blant de øvrige stillinger rettet inn mot dette feltet i Oslo politidistrikt, nevner S i d e 1 2

Hansen at det nå er etablert en egen moskékontakt. Det er også opprettet et minoritetsombud for de ansatte som har en 20% stilling. Minoritetsombudet arbeider gjerne med grupper av ansatte med minoritetsbakgrunn hvor en del felles utfordringer diskuteres og meninger brytes. Aktuelle temaer har vært kvotering til politiyrket og bruk av hijab. Ombudet er også åpent for spørsmål fra andre ansatte. Tilbudet med minoritetsombud har vært tatt meget godt imot blant de ansatte. Rekruttering Hvorfor er rekruttering fra minoritetsmiljøene viktig for Oslo politidistrikt? - Vi vil ha de gode kandidatene og en best mulig oppgaveløsning, sier Han-

sen. Hun legger til at de som har minoritetsbakgrunn har tilleggsressurser som de gjør seg nytte av i politiyrket. Oslo har en minoritetsbefolkning på 25% - det er altså en mangfoldig hverdag politiet opererer i. Da trengs det mange kloke hoder for å tenke bredt, og å se og diskutere problemstillingene fra ulike vinkler. - Å dele kompetansen i arbeidsmiljøet er viktig. - Det er også et poeng hvordan politiet fremstår utad. - Igjen er det snakk om å få til den mest optimale løsningen av våre oppgaver, sier Hansen. Hansen presiserer at rekruttering fra minoritetsmiljøene ikke betyr at for eksempel norsk-pakistanske politifolk nødvendigvis skal jobber i norsk-pakistanske miljøer. - Det er med andre ord ikke derfor vi ansetter dem, men selvsagt kan de også jobbe der hvis de for

eksempel blir kalt ut til en norsk-pakistansk familie. Strategi for økt rekruttering Politidistriktet ser behovet for å være mer proaktiv når det gjelder rekruttering av minoriteter til politiyrket. Politiet må være mer bevisst på at man ønsker slik rekruttering og å gå aktivt ut å søke etter disse kandidatene. Politiet må i større grad nå ut med informasjon til de som kan tenke seg inn i yrket, og deres foreldre, særlig at det dreier seg om en 3-årig bachelorgrad, og hvilke karrieremuligheter som finnes. Potensielle søkere med minoritetsbakgrunn må gis et innblikk i hva politiet er og hva politiet gjør. Hansen nevner i den forbindelse at hun flere ganger har invitert minoritetsungdom inn for at de skal få se hvordan politihverdagen er. Flere har fått blitt overrasket over hvor grundig politiet jobber, og at politiet er langt mer enn den patruljen de treffer ute, for eksempel hvilke arbeidsoppgaver forebyggere og etterforskere har. - Det blir et arbeid fremover å kartlegge

og å definere hvilken kompetanse potensielle søkere med minoritetsbakgrunn besitter, sier Hansen.

problemstillinger for dem som gruppe synes ikke å ha utkrystallisert seg, i hvert fall ikke ennå.

Interessen for politiyrket blant minoritetsungdom På spørsmål om hvordan interessen for politiyrket er blant minoritetsungdom, svarer Hansen at det er like store variasjoner her som blant annen ungdom. Noen har negative erfaringer med politiet, mens andre har positive erfaringer. Når det gjelder hvilke grunner minoritetsungdom selv oppgir for å søke

Når det gjelder debatten om hijab i domstolene, avga Oslo politidistrikt i desember i fjor en høringsuttalelse. Der problematiserte man forslaget fra Domstolsadministrasjonen om et forbud, blant annet fordi konsekvensene av et forbud ikke syntes vurdert i særlig grad. Man stilte spørsmål ved om det i det hele var grunnlag for et slikt forbud, og særlig om man kunne si at bruk av hijab var uforenlig med de sentrale dommeregenskaper som blant annet objektivitet, integritet og likebehandling.

«Vi vil ha de gode kandidatene og en best mulig oppgaveløsning» seg til politiet, synes det å dreie seg om et ønske om å hjelpe andre, eller at å bli politi er noe de lenge har hatt lyst til. Kvinner med minoritetsbakgrunn På spørsmål om det er særlige problemstillinger i forhold til minoritetskvinner som vil bli politi eller er politi, sier Hansen at disse i dag utgjør et fåtall og er fra ulike kulturer. Noen felles

I forhold til hijabdebatten og rekruttering, kan Hansen fortelle at hun kjenner til kvinnelige jurister som nå venter på muligheten til å bli politijurist og kunne møte i retten iført hijab.

S i d e 1 3

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Artikkel

THE POWERFUL WOMEN OF THE U.S. SUPREME COURT av Annette H. Andreassen Foto: jonna Skoglund

The U.. Supreme Court According to Article III of the U.S. Constitution, the judicial power of the Supreme Court extends to all cases arising under the Constitution, the laws of the U.S. and its treaties. Thus, its purpose is to adjudicate on acts passed by Congress and the President and declare whether such acts are constitutional or unconstitutional, which is the so- called process of “judicial review”. The Supreme Court’s approach to its judicial review is itself divided. There are some justices who are guided by original intent (black letter law) meaning they place high value on what the Founding Fathers envisioned for the U.S. at the time the Constitution was drafted. Other justices are guided by original intent as affected by the evolution of the American population and current social norms. It is rare that the Supreme Court will outright overturn an act passed by Congress or the President, but oftentimes parts are changed in a piecemeal fashion. Supreme Court justices are nominated by the President and ratified by the Senate. A US Supreme Court justice has an annual salary of USD 213,900 whereas the Chief Justice earns slightly more, USD 223,500 per year. They hold their positions for life, with no maximum mandatory retirement age. The Supreme Court was envisioned to be completely independent of political pressure. However, history has shown that the Supreme Court is not apolitical. Presidents have used the appointment system as a means of moving the Supreme Court more to their political side, although this is of course not an exact science. A personally liberal Supreme Court justice does not necessarily mean that such individual will always hold the party line due to the fact that

S i d e 1 4

he/she may be a legal conservative in his/her judicial review. What is certain is that although a presidency may last four to eight years, that presidency can affect the judicial future of the country for decades. The current Supreme Courts justices Stephen Gerald Breyer, Ruth Bader Ginsburg, Sonia Sotomayor and Elena Kagan are generally considered to be the liberal wing, while Anthony McLeod Kennedy, Samuel Alito, John G. Roberts Jr., Antonin Scalia and Clarence Thomas are considered to form part of the conservative wing. The New York Women of the Supreme Court The fact that there are currently three female justices (out of a total number of nine) serving on the Supreme Court is unprecedented. The Supreme Court heard its first case in 1792 and the Supreme Court was all male until the ratification of Sandra Day O’Connor in 1981. It took 189 years for the Supreme Court to more accurately reflect the composition of the nation it presided over. O’Connor, who as opposed to the other female justices did not grew up in New York, but in El Paso, Texas, was nominated by President Reagan. She was regarded as personally conservative, but was often the swing vote between the conservative and the liberal wing, thus making her one of the most powerful justices. She retired in 2005 at the age of 75, after 24 years on the Supreme Court. This left Ruth Bader Ginsburg (nominated by President Clinton) as the only female justice until Sonia Sotomayor was nominated in 2009 and Elena Kagan in 2010. The Women’s Rights Champion Ruth Bader Ginsburg (1993- present) Ginsburg grew up in Brooklyn, New York. She graduated from Cornell Uni-

versity in 1954 and went on to Harvard Law School, but found it extremely hostile to its few female students. She then transferred to Columbia Law School and received her J.D1. in 1959. After graduation, Ginsburg turned to academia. She worked as a research associate at Columbia Law School until she joined the faculty at Rutgers University Law School (1963-1972). She later taught at Columbia Law School (1972-1980) where she was the first woman hired with tenure. Ginsburg has been known as a champion of women’s rights. She worked with the American Civil Liberties Union and championed cases that helped establish constitutional protections against sex discrimination, and eventually argued six cases before the Supreme Court. In 1980, President Carter nominated Ginsburg as a judge of the US Court of Appeals for the District of Columbia Circuit2 . She worked as an appeals judge until President Clinton nominated her to the Supreme Court in 1993. She generally votes with the liberal wing of the Supreme Court and she is the first Jewish female justice. Ginsburg is married and has a daughter. Ginsburg has consistently supported abortion rights, but did criticize the Supreme Court’s ruling in Roe v. Wade (1973) due to the fact that she believes that the government has no business being involved in making that choice for a woman. Roe v. Wade was the landmark case in which the Supreme Court allowed abortion. Ginsburg has been plagued with health concerns in recent years. In 1999 she was treated for colon cancer and in 2009 she underwent surgery for early-stage pancreatic cancer. Many wonder whether or not she will retire soon. If that’s case, then President Obama will have a third Supreme Court

nomination during his first term in office. The First Hispanic Female Justice Sonia Sotomayor (2009- present) Sotomayor grew up in the Bronx, New York. She graduated from Princeton University in 1976 and received her J.D. from Yale Law School in 1979. Sotomayor worked as an assistant district attorney in New York for five years before entering the private practice in 1984. She played an active role on the boards of directors for the Puerto Rican Legal Defense and Education Fund, the State of New York Mortgage Agency and the New York City Campaign Finance Board. Sotomayor was nominated to the US District Court for the Southern District of New York by President Bush in 1991. In 1997, she was nominated by President Clinton to the US Court of Appeals for the Second Circuit3 . She had this position until her nomination to the Supreme Court in 2009 by President Obama. She is the first Hispanic female justice and is a registered Independent voter. She divorced in 1983 and has no children. Sotomayor’s circuit court rulings led to her being considered a political centrist although she does have liberal inclinations. The case load in the circuit court was more business and securities law centric rather than hot button social or

constitutional issues. Sotomayor’s rulings were narrow and focused on the close application of the law, an emphasis on the facts of the case and adhered to precedent, if any. She herself has stated that she has never let her own life experiences or opinion influence her judicial decisions. There was some uncertainty how she would vote her first year. However, it is now clear that she is a reliable member of the liberal wing. Sotomayor voted with the liberal wing justices Ginsburg and Breyer 90 percent of the time. The First Homosexual Justice? Elena Kagan (2010- present) Kagan grew up in Manhattan, New York. She graduated from Princeton University in 1981 and received her J.D. from Harvard Law School in 1986. Kagan worked as a law clerk in the US Court of Appeals for the District of Columbia Circuit in 1987, and as a clerk for Justice Thurgood Marshall of the Supreme Court in 1988. She later entered private practice at a law firm in Washington D.C. In 1991, Kagan became an assistant professor at the University of Chicago Law School and became a tenured professor of law in 1995. From 1995 to 1999, Kagan served as President Clinton’s Associate White House Counsel. Kagan returned to academia in 1999 and began working as a visit-

ing professor at Harvard Law School. In 2001, she was named a full professor and in 2003 she was the first woman to be named Dean of the Harvard Law School. President Obama nominated Kagan to be Solicitor General in 2009 and nominated her to the Supreme Court in 2010. Kagan is the first justice appointed without any prior experience as a judge since 1972. However, her stances on certain issues are widely known based on law review articles written throughout her career. For instance, Kagan argued in one article that the government has the right, even considering the First Amendment, to restrict free speech, when it believes the speech is “harmful” as long as the restriction is done with good intentions. Also, during her deanship at Harvard, Kagan upheld a policy a few decades old, barring military recruiters from the Office of Career Services from the university. The reason was that she felt the military’s “Don’t Ask, Don’t Tell” policy discriminated against gays and lesbians. Kagan has never married and has no children. There has been speculation that Kagan is a lesbian, but nothing has yet been confirmed. One thing that is certain, many believe that the liberal wing of the Supreme Court has a new member, pushing the balance to 4-5.

1”J.D.”

means “Juris Doctor”, it is the US law degree equivalent to the Norwegian Master degree, and allows the graduate to take the bar exam in any U.S. State. 2 The federal appellate court for the District of Columbia 3.The federal appellate court for Connecticut, New York, and Vermont.

S i d e 1 5

J u s t i n e

Artikkel

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Elizabeth Blomfield is a British TV Producer/Director. Her productions for the BBC include: «The Money Programme», «Horizon: The 7/7 Bombers», «Little Angels», «Olympic Dreams», and «Out of the Frying Pan», broadcast in 2009 and 2010. Elizabeth moved to Oslo in March 2009 with her husband Alex, a lawyer working for Wikborg Rein. Besides writing for Justine, Elizabeth is a part-time psychology student, and is attempting to learn Norwegian

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

tice as a barrister with academia, focusing on academic work. In 1984, she became the first woman and youngest person ever appointed to the Law Commission. Her work there included overseeing a number of important family law reforms. She became Professor of Law at Manchester University in 1986. In 1994 she became a judge in the Family Division of the High Court of Justice, an appointment seen as unusual due to her background as an academic, rather than a full-time lawyer. In 1999, she followed Dame Elizabeth Butler-Sloss to be the second woman ever appointed to the Court of Appeal. Hale is seen as a trailblazer, who brings a different perspective to rulings. Although she dismissed an appeal by two mothers of soldiers killed in the Iraq war, she openly sympathised, saying that had her daughter been killed, she

The Supreme Court of the – and its one woman

would have wanted the same questions answered. She is known to have strong views about equal rights for women and the need for more women at the top of the legal profession and judiciary. She has said in interviews that a wider range of experience might have been useful among the justices of the Supreme Court, rather than simply having been practitioners and lower tier judges. She has described herself as ‘quite embarrassed to be the only judge to tick a lot of the diversity boxes, for instance the gender one, the subject areas in which I’m interested, the fact that I went to a non fee-paying school and the fact that I wasn’t a practitioner for any length of time. I’m different from most of my colleagues in a number of respects. I think we could do with more of that sort of diversity’. In the US Supreme Court, the political dimension to the Justices’ appointments

have led to a focus on their individual political beliefs as well as debates on how far it matters which judge sits on the case. It has been noted that a higher profile Supreme Court in the United Kingdom might put British judges and their political opinions under the same scrutiny. On this point Baroness Hale has commented that it ‘begs all sorts of questions about how predictable an individual Justice’s decision-making is or isn’t. Some of us hope that we are not so predictable, but others may see us differently’ (The Guardian, 16 September 2010). Baroness Hale herself is often seen as to the left politically. To address the issue of perceived political bias, the Supreme Court has developed the approach of using larger judicial panels, of occasionally as many as nine, if a case is of clear constitutional importance.

By Elizabeth blomfield

The end of the House of Lords The Supreme Court of the United Kingdom was established by the Constitutional Reform Act 2005 and started work on 1 October 2009. Prior to the creation of the Supreme Court, its role was performed by the Judicial Committee of the House of Lords. Historically, the House of Lords had always had a judicial as well as a legislative function. By constitutional convention, only those lords who were legally qualified heard these appeals, and were known as the Law Lords. The idea of ending this system and creating a Supreme Court was first suggested in 2003. While it made clear that there was no criticism of the current Law Lords, or indication of any bias, it argued that there should be a clearer separation of powers of the judicial and legislative functions of the House of Lords. It was considered possible that the decisions of the Law Lords might be challenged in the European Court of Human Rights on the grounds that they did not constitute a fair trial. The main argument against the change was that the system had always worked well and kept costs down. The reforms were controversial and extensively debated in Parliament. In a speech made in June 2010, Lord Hope of Craighead, the Deputy President of the UK Supreme Court, discussed the naming of the Supreme Court. He admitted that «the decision to

call the new court the Supreme Court was not set in stone at the outset. It was just that no-one could think of a better name for it.» Despite the similarity in name, the Supreme Court of the United Kingdom has some significant differences to the US Supreme Court. Unlike the US Supreme Court, it is not a co-equal branch of government. This limits its powers of judicial review, meaning that it cannot overturn primary legislation made by Parliament. However it does have the power to overturn secondary legislation if it is found to be beyond the powers of the primary legislation. The Supreme Court can also declare legislation incompatible with the European Convention on Human Rights. For historical reasons, the UK is a state made of several separate jurisdictions and does not have a single unified legal system. Instead there are three separate systems; for England and Wales, Scotland and Northern Ireland. The Supreme Court is the final court of appeal for all civil cases in the United Kingdom and criminal cases from England, Wales and Northern Ireland. The High Court of Justiciary remains the supreme court for criminal cases in Scotland. The Supreme Court is composed of the President, the Deputy President and ten Justices. They are not subject to term limits, but may be removed from office

by Parliament. They do have mandatory retirement ages, as do all British judges (age 70, if first appointed to office after 31 March 1995, or age 75 otherwise). When the Supreme Court was created, the ten existing Law Lords became the first Justices. The appointment of future justices will be made by a selection commission to be formed when the first vacancy arises. The commission will include the President, Deputy President and a member of each of the Judicial Appointments Commissions for England and Wales, Northern Ireland and Scotland. The One and Only Woman of the Supreme Court There is currently only one serving female Justice on the Supreme Court, Baroness Hale. She joined the House of Lords in 2004 as a life peer and Law Lord, and is the only woman ever to have been appointed to this position. Brenda Hale was born in Yorkshire, in 1945, to parents who were both headteachers. She read Law at Girton College, Cambridge, graduating with a starred first class degree at the top of her class. She spent some time working as an assistant lecturer in Law at the University of Manchester, before being called to the Bar in 1969, where she came top of her year in bar finals. Hale’s career combined part-time prac-

Norske kvinnelige høyesterettsdommere av Anne Lindberg

Norges Høyesterett «Høiesteret dømmer i sidste Instans» heter det i Grunnloven § 88. Høyesterett behandler både sivile saker og straffesaker. Utgangspunktet er at i den enkelte sak blir retten satt med fem dommere, men i visse tilfeller behandles en sak i storkammer med elleve dommere, eller i plenum av den samlede Høyesterett. Norges Høyesterett ble etablert 1815 med èn justitiarius og seks dommere. Siden den tid har det naturlig nok vært vekst både i antall saker og antall dommere. I hele 153 år var høyesterettsdommerembetene besatt bare av menn. I 1968 fikk Høyesterett sin første kvinnelige dommer, Lilly Bølviken. Fram til da hadde rettsfullmektigene åpnet rettssakene med «Høyst ærverdige herrer, rikets øverste dommere.» Dette ble endret til den formen man fortsatt bruker i dag; «Høyst ærverdige rett, rikets øverste dommere.» Siden 1968 har det blitt utnevnt tilsammen 14 kvinnelige høyesterettsdommere. 1

S i d e 1 6

Høyesterett ledes i dag av høyesterettsjustitiarius Tore Schei. Av de 19 dommerne er ni kvinner, og kvinneandelen har aldri vært større. I 2004 inntraff det for første gang at samtlige fem dommere i en sak var kvinner. Trygve Hegnars finansmagasin «Kapital» kårer hvert år Norges 100 mektigste kvinner. For året 2009 kan man finne de daværende kvinnelige høyesterettsdommerne fra 31. plass og nedover. Og øverst på listen over de mektigste kvinnene i jussen troner alle de kvinnelige høyesterettsdommerne på de åtte første plassene1. Damene Liv Gjølstad (tiltrådte 1. september 1988) Gjølstad så dagens lys i Tønsberg i 1945. Hun tok juridisk embetseksamen i Oslo i 1969. I de to påfølgende årene var hun dommerfullmektig i Eidsvoll. Hun arbeidet deretter hos Sivilombudsmannen, først som konsulent og deretter som kontorsjef, en stilling hun hadde frem til 1983. Samme år tiltrådte hun som lagdommer i Eidsivating lag-

Kåringen ble gjort før Noer tiltrådte som dommer 1. oktober i år

mannsrett og ble der til hun begynte som høyesterettsdommer i 1988. Foruten høyesterettsjustitiarius Schei er hun den med lengst ansiennitet i Høyesterett. Gjølstad er medlem av Den faste voldgiftsdomstol i Haag og er styremedlem i Stiftelsen Tidsskrift for Rettsvitenskap. Hun har også vært en aktiv bidragsyter i Juristforeningen i Oslo og ble slått til ridder av Hoppeordenen i 1997, og til kommandør av samme orden i 2003. Kirsti Coward (tiltrådte 15. august 1994) Kirsti Coward ble født i Kristiansand i 1940 og er oppvokst på Makrellbekken i Oslo. Etter artium på Ullern skole begynte Coward på jus i Oslo, etter sigende fordi jus innebar en forlokkende kombinasjon av logikk og samfunnsspørsmål, men også fordi «det var så mange dumme gutter som begynte på jussen at det ikke kunne være så vanskelig å gjøre seg gjeldende». Coward tok juridisk embetseksamen i



S i d e 1 7

J u s t i n e



n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Artikkel Oslo i 1963, og var vit.ass. ved institutt for rettssosiologi i 1964-65. Coward tilbrakte mesteparten av sin karriere før utnevnelsen som høyesterettsdommer i Justisdepartementets lovavdeling, med unntak av en dommerfullmektigperiode i Asker og Bærum, og et opphold hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Karen Maria Bruzelius (tiltrådte 6. oktober 1997) Bruzelius er født i Lund i Sverige i 1941 og ble uteksaminert Jur.kand. fra Lunds Universitet i 1964. Hun begynte direkte som Tingsnotarie i Rådhusretten i Gøteborg. Året etter flyttet hun til Oslo og begynte å arbeide i Justisdepartementet, hvor hun ble til 1982. Samtidig fullførte hun en Master of Law, i 1969. Fra 1982 til 1987 arbeidet hun som advokat i Sjøassurandørens Centralforening. De siste 10 årene før hun tiltrådte i Høyesterett var hun ekspedisjonssjef og departementsråd i Samferdselsdepartementet. Bruzelius er blant annet bidragsyter både til Norsk Lovkommentar, Norges lover og Knophs oversikt over Norges rett. Ingse Stabel (tiltrådte 1. mai 2001) Ingse, eller Inger-Else som hun egentlig heter, ble født i Oslo i 1946 og tok artium ved Oslo katedralskole i 1965. Faren Carl Ludovico Stabel var også høyesterettsdommer, og i 1971 tok hun, som sjette generasjon, juridisk embetseksamen. Deretter startet hun som konsulent i Justisdepartementets lovavdeling. Der ble hun frem til 1986, avbrutt av en periode som dommerfullmektig i Lyngen. Hun har arbeidet hos Regjeringsadvokaten, og var likestillingsombud i seks år. I perioden 1994 til 1997 var hun lagdommer i Eidsivating lagmannsrett, samt medlem av Stortingets granskingskommisjon for de hemmelige tjenester. Hun ledet også Trygderetten i fire år før hun tiltrådte som høyesterettsdommer. Stabel er som Gjølstad medlem av Den faste voldgiftsdomstol i Haag. Ved siden av likestillingsjus har hun arbeidet spesielt med arbeidsrett, blant annet som medlem i Arbeidsretten. Toril Marie Øie (tiltrådte 1. august 2004) Øie er født i Oslo i 1960. Hun tok juridisk embetseksamen i Universitetet i Oslo i

1986. Øie arbeidet i Justisdepartementets lovavdeling fram til hun ble utnevnt som høyesterettsdommer, avbrutt av en periode som dommerfullmektig i Strømmen. I tillegg hadde hun i 1994 en ettårig bistilling som førstelektor ved det juridiske fakultet i Oslo. Øie er medforfatter av to lærebøker i strafferett, og kommentarutgaven til Tvisteloven. Hilde Indreberg (tiltrådte 1. april 2007) Indreberg er født i Oslo i 1957, i en familien uten jurister. Etter forberedende på Universitetet i Oslo startet hun på sosiologi grunnfag, tok så førsteavdeling jus, hoppet over til psykologi grunnfag, for deretter å bestemme seg for at det var jus hun ville studere. Det som fascinerer Indreberg med jus er at det er et intellektuelt regnestykke som man må få til å gå opp, samtidig som det handler om å veie ulike verdier opp mot hverandre. Indreberg tok juridisk embetseksamen i Oslo i 1987, og ved siden av studiene var hun aktiv i JURK. Hun arbeidet som førstekonsulent i NORAD, før også hun begynte i Justisdepartementets lovavdeling. Indreberg arbeidet i lovavdelingen fram til tiltredelsen som høyesterettsdommer, med et avbrekk som dommerfullmektig i Nedre Romerike. Indreberg har vært engasjert i verdens urettferdighet siden hun var liten, og har i en årrekke vært Norges representant i Europarådets styringskomité for menneskerettigheter. Hun har vært en sentral bidragsyter ved harmonisering av det norske lovverket i forhold til internasjonale menneskerettskonvensjoner, herunder menneskerettighetsloven. Bergljot Webster (tiltrådte 15. august 2009) Webster er født i Oslo i 1966 og er den yngste kvinnen i høyesterett. Hun vokste opp med jurister rundt seg på alle kanter. Faren, Reidar Webster, var riksmeklingsmann og moren, Ingrid Webster, var forvaltningsjurist og tingrettsdommer. Webster tok juridisk embetseksamen i 1992. Hun arbeidet først hos Regjeringsadvokaten, og hadde et studie- og praksisopphold i Skottland i 1994 med stipend fra British Council. Fra 2000 til 2004 arbeidet hun som advokat i Nordisk Skibsrederforening. Deretter var hun partner i Advokatfirmaet Sørlie Wilhelmsen ANS og i Hjort før hun tiltrådte som høyesterettsdommer. *) Artikkelen

S i d e 1 8

Kristin Normann (tiltrådte 9. august 2010) Normann ble født i Oslo i 1954. Faren var jurist og finanssjef i Norsk Hydro, og moren var siviløkonom. Normann avla juridisk embetseksamen i 1982. Frem til 1984 var hun advokatfullmektig i BAHR, men forlot firmaet fordi hun mente at jobben ikke kunne kombineres med rollen som småbarnsmor. Hun gikk da over til institutt for privatrett ved juridisk fakultet i Oslo, hvor hun ble helt frem til 2006. Her var hun først amanuensis, stipendiat, førsteamanuensis og så professor. Normann disputerte i 1994 som den sjette kvinnelige juristen i Norge. Doktoravhandlingen hennes omhandlet erstatningsansvar for styremedlemmer i aksjeselskaper. Normann var partner i Advokatfirmaet Selmer fra 2006 og fram til hun tiltrådte som høyesterettsdommer. Normann har arbeidet som voldgiftsdommer, og var med i granskningsutvalget i Valla-saken. Normann har også hatt en rekke styreverv, blant annet i Oslo Børs (1995-2006). Ragnhild Noer (tiltrådte 1. oktober 2010) Noer ble født i Oslo i 1959. Hun gikk på Orkdal videregående skole, men studerte jus i Oslo. Hun var vit.ass. ved institutt for privatrett i 1982-83 og tok juridisk embetseksamen i 1985. Deretter arbeidet hun som førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling i to år og var dommerfullmektig i Nord-Troms. Noer har dessuten også arbeidet som amanuensis ved Universitetet i Tromsø, som programsekretær i NRK Troms, som advokat hos Regjeringsadvokaten og som seniorrådgiver i Miljøverndepartementet. Hun har også vært sekretær i Barnefordelingsprosessutvalget, og har gitt ut boka «Prosessnøkkelen». Fra 2005 til 2010 var hun lagdommer i Borgarting lagmannsrett. Kilder: www.domstol.no www.wikipedia.no www.dagbladet.no www.hegnar.no www.aftenbladet.no www.snl.no www.advokatbladet.no www.juristkontakt.no

ble skrevet før Kirsten Sandberg ble konstituert som høyesterettsdommer 15. november 2010.

Kvinner sammen kan endre verden av june cathrine ormstad

FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål er et kompetanse- og ressurssenter i internasjonale kvinnespørsmål med vekt på informasjonsformidling og kvinnerettet utviklingsarbeid. FOKUS’ hovedmål er å bidra til å bedre kvinners sosiale, økonomiske og politiske situasjon i et globalt perspektiv. FOKUS er en paraplyorganisasjon bestående av 71 norske kvinneorganisasjoner, herunder kvinneutvalg i politiske partier, fagforbund, solidaritets- og bistandsorganisasjoner. NKJF er ett av FOKUS’ 71 medlemmer. JURK og NKJF er de eneste juridiske medlemsorganisasjonene. FOKUS er unik i verdenssammenheng på grunn av sin store oppslutning blant grasrotorganisasjoner.Ca halvparten av medlemmene i FOKUS driver internasjonale bistandsprosjekter. Tanken er at prosjektene skal være noe mer enn en ren overføring av penger. Norske medlemsorganisasjoner inngår derfor partnerskap med såkalte

Om FOKUS: -- Er et kompetansesenter på internasjonale kvinnespørsmål -- Styrker samarbeidet mellom kvinneorganisasjoner -- Arbeider for å bedre kvinners sosiale, økonomiske og politiske situasjon gjennom prosjekt- og programvirksomhet, samt gjennom informasjonsspredning -- Får økonomisk støtte av NORAD, Barne- og Likestillingsdepartementet og UD gjennom rammeavtaler -- Har hatt NRKs TV-aksjon to ganger, sist i 2005 -- Har siden januar 2010 vært nasjonalkomité for FNs kvinneorganisasjon UNIFEM -- Har p.t 71 organisasjoner som sine medlemmer -- Har Hennes Kongelig Høyhet Kronprinsesse Mette-Marit som sin høye beskytter -- Sekretariatet v/daglig leder har ansvaret for den daglige driften -- Velger sitt styre blant medlemsorganisasjonene på det årlige representantskapsmøtet

søsterorganisasjoner i andre land (i ’Sør’) som arbeider innenfor samme felt. På denne måten kan samarbeidet bidra til erfaringsutveksling, kompetansehevning og styrking av begge parter, i tillegg til pengestøtten. NKJF har per i dag ett prosjekt i Colombia hvor NKJFs partner er menneskerettighetsorganisasjon COLEMAD. Prosjektene finansieres enten gjennom en rammeavtale med NORAD eller med midler fra NRKs TV-aksjon fra 2005. TV-aksjonsmidlene går til prosjekter som tar sikte på å bekjempe vold mot kvinner. Arbeidet i FOKUS er basert på FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 (The Beijing Declaration and Platform for Action). I 2007 ble det nedfelt en femårig strategiplan som utpekte fire strategiske temaer for FOKUS’ virksomhet: • Kvinners rettigheter • Vold mot kvinner, herunder vold i nære relasjoner, handel med kvinner og kjønnslemlestelse • Kvinner i og etter krig og konflikt • Kvinners politiske og økonomiske rettigheter og deltakelse FOKUS konsentrerer sin virksomhet til 20 land i tre verdensdeler. Organisasjonen finansierer 76 kvinnerettede bistandsprosjekter i disse landene. De siste årene har FOKUS halvert antall land det arbeides mot. Bakgrunnen for innstrammingene er å bedre kunne utvikle spesialkompetanse på enkelte land, og kunne følge utviklingen mer systematisk. FOKUS håper også at mindre spredning vil bidra til å styrke samarbeidet kvinneorganisasjoner i mellom, både i Norge og i de regionene og landene FOKUS er aktiv i. Land i ’Sør’ omfatter fattige og marginaliserte land som i følge OECD kan motta bistand, og som stort sett ligger på den sørlige halvkule. En leser stadig i media om bistand som ikke nytter og bistand som ikke kommer frem. FOKUS har gjennom sitt arbeid mange bevis på det motsatte, nemlig at hjelpen kommer frem og at den nytter. Det er derfor med rette at FOKUS arbeider under slagordet: «Kvinner sammen endrer verden» Les mer på: http://www.fokuskvinner.no

S i d e 1 9

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM - INNGANGSPORT TIL EN KARRIERE I SHIPPING FOR KVINNER?

Av Maria Norum Resløkken og Ena Aarseth Barder foto: rederiforbundet

Norge har vært en hovedaktør innen skipsfart i 150 år. Per 1. januar 2009 var den norskkontrollerte flåten den femte største i verden, og Norsk Internasjonalt Skipsregister («NIS») var det tolvte største skipsregisteret i verden. Norges posisjon innen skipsfart har medført at det i Norge eksisterer en betydelig kompetanse innen hele det maritime området. Nærmere 90.000 mennesker i Norge jobber i dag i denne næringen. Norges Rederiforbund etablerte i 2005 et traineeprogram for å øke rekrutteringen til den maritime næringen i Norge. Traineeprogrammet «Maritim Trainee» er toårig, og det har vært opptak til programmet i 2005, 2007, 2008, 2009 og 2010. Det rekrutteres primært økonomer, ingeniører og jurister, og søkerne kan ha opp til to års arbeidserfaring. Under programmet er traineene ansatt hos en av bedriftene som er tilknyttet ordningen, og har en egen mentor i bedriften. Blant deltagerbedriftene finner vi rederier, forsikringsselskaper, advokatfirmaer, klasseselskaper, banker og andre finansselskaper. Det varierer noe hvilke bedrifter som deltar fra år til år. Så langt har nærmere 40 bedrifter deltatt, og over 100 traiS i d e 2 0

neer har fullført programmet. Traineeprogrammet har på kort tid blitt et av landets mest populære, og det har vært et stort antall søkere de siste årene – over 900 til de 16 tilgjengelige plassene i 2010! Blant advokatfirmaene som deltar nevnes Wikborg Rein, som har deltatt i programmet siden starten i 2005 og har hatt fem traineer, Vogt & Wiig med èn trainee og Thommessen med èn trainee. I tillegg har andre bedrifter ansatt jurister gjennom traineeprogrammet, som P&I-klubben Skuld. Så langt har kun Vogt & Wiig og Wikborg Rein meldt sin interesse for jurister til Kull 6 med oppstart i august 2011, som hadde søknadsfrist 1. desember 2010. I tillegg til at traineene er ansatt i de ulike deltagerbedriftene og får opplæring der, deltar de på et fagprogram med fellessamlinger. Fagprogrammet består av til sammen 36 dager fordelt på seks samlinger i Norge, London og Singapore. Målet med fellessamlingene er å gi traineene ulike typer kompetanse de kan dra nytte av i sine respektive stillinger: Helhetlig bransjeforståelse, bedriftsforståelse og ledelseskompetanse.

Traineene får en helhetlig forståelse av den maritime næringen på tvers av ulike fagfelt ved at det gis en innføring i relevante fagområder i shipping og offshorevirksomhet, slik som investeringsanslyser, nautikk, sikkerhetskurs og sjørett. Bedriftsforståelse utvikles gjennom omvisninger og foredrag hos deltagerbedrifter. Dette kombineres med gruppeoppgaver og diskusjoner som gir innsikt i samtlige bedrifters virksomhet og verdiskapning, og dermed i næringsklyngen som helhet. Det er også et mål å gi traineene en management-kompetanse som gjør dem i stand til å gå inn i sentrale posisjoner i den maritime næringen. Utvikling av generell økonomisk, strategisk, organisatorisk og ledelsesmessig kompetanse er derfor vektlagt. Nettverksbygging er selvfølgelig også en viktig del av traineeprogrammet, og noe som tidligere traineer fremhever som en fordel.

Kull

År

Antall traineer

Antall/andel kvinner

Antall jurister

Kull 1

2005-2007

25

6 / 24 %

1 (kvinne)

Kull 2

2007-2009

24

8 / 33 %

1 (kvinne)

Kull 3 (Boomkullet)

2008-2010

32

2/6%

2 (begge menn)

Kull 4

2009-2011

22

9 / 41 %

2 (begge menn)

Kull 5 (Finanskrisekullet)

2010-2012

16

6 / 38 %

4 (alle kvinner)

Shipping har tradisjonelt vært en mannsdominert bransje, og Justine håper derfor at Maritim Traineeprogrammet kan være med på å åpne dører for kvinner som ønsker å arbeide i næringen. Kull 5

S i d e 2 1

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM

REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM

Kull 1

Kull 2

INGRID LIND RABBEN

MARTINE C. DYSVIK

Ingrid gjennomførte traineeprogrammet i Advokatfirmaet Wikborg Rein, hvor hun var ansatt frem til 2008, da hun gikk over til å bli konsernjurist i Awilhlmsen. Dette selskapet var tidligere assosiert med bare shipping, men er i dag å betegne som et privat investeringsselskap med virksomhet innen shipping (Awilco), offshore (tidligere gjennom Awilco Offshore, nå gjennom Awilco Drilling), cruise (RCCL), eiendom (Linstow), retail (Expert) og finansielle investeringer (Awilco Invest).

Martine var som Ingrid Lind Rabben ansatt hos Advokatfirmaet Wikborg Rein i sin traineeperiode. Hun arbeidet på Oslokontoret under hele traineeperioden, men sommeren 2009 pakket hun kofferten og satt kursen mot Singapore sammen med sin mann (som måtte bytte stilling fra begravelsesagent til skipsmegler for å kunne følge sin kone rundt kloden). Martine arbeider nå på Wikborg Reins Singapore-kontor.

På Ingrids kull var fordelingen mellom kvinner og menn slik at det var seks kvinner og 19 menn. Ingrid mener det helt klart hadde vært bedre med en jevnere fordeling mellom kjønnene, men at seks stykker ikke er så verst tross alt. På ett av de senere kullene har det vært bare to kvinner. - Jeg tror mye av årsaken ligger i at shipping-næringen tradisjonelt har vært og fortsatt er en svært mannsdominert bransje. - Det kan også tenkes at rekrutteringsformen har noe å si; gutter er nok tradisjonelt flinkere til å «selge seg inn» og kan ofte utvise mer selvtillit i intervjusituasjonen. Rekrutteringen til Maritim Trainee-programmet har vært drevet av et hodejegerfirma. Rekrutteringen har gått gjennom flere faser, med blant annet nettbaserte evnetester, og avsluttes med et «reality»preget hotellopphold med intervjuer

over flere dager, der det hver dag sendes hjem deltagere som ikke går videre. Hva tror du er årsaken til at jurister er overrepresentert blant deltagende kvinner? - Jussen er et fag hvor kvinneandelen nå vel ligger opp mot 60 %. Det er videre et sterkt sjørettsmiljø i Oslo hvor det er en betydelig andel kvinner, blant annet ledes Nordisk Institutt for Sjørett av en kvinne, professor Trine-Lise Wilhelmsen. Jeg vil tro at kvinneandelen er betydelig lavere innen økonomi- og ingeniørfaget, og da særlig innen shipping. Hva er det beste med traineeprogrammet, og hvilket utbytte har det gitt deg? - Etter seks år med juridiske studier var det utrolig lærerikt og inspirerende med innføring i nye fagområder, og å samarbeide tett med andre faggrupper. Muligheten til utenlandsopphold og hospiteringen hos andre bedrifter var et stort pluss. Kontakten med de andre traineene er også veldig verdifull. Traineeprogrammet har gitt meg innsikt i og forstå-

else for shippingbransjen, samt et bredt kontaktnett. Jeg jobber også tett med økonomer og ingeniører i det daglige og traineeordningen har gitt meg innsikt i hvordan de tenker og arbeider. Hvordan er det så å være kvinne i en så mannsdominert bransje som shipping? - Det er veldig bra! Jeg har alltid følt meg bra behandlet og har aldri opplevd at det har vært noen ulempe. Heller ikke i Singapore, hvor jeg arbeidet i 8 måneder på Wikborg Reins Singaporekontor som ledd i trainee-programmet. Mitt inntrykk er at mennene synes det er hyggelig med flere kvinner i bransjen.

På Martines kull var fordelingen mellom kvinner og menn 1:3 – det var åtte kvinner og 24 menn. Hun merket lite til at det var færre kvinner på kullet, da de uansett var såpass mange. - Men idealet i de fleste sammenhenger, såvel på traineeprogram som på jobb eller skole, bør være en så jevn fordeling som mulig, mener Martine.

på når de begynner å søke jobb, mens mange kvinner trolig ikke er klar over mulighetene som finnes der, sier Martine. Hva tror du er årsaken til at jurister er overrepresentert blant deltagende kvinner? - Kvinneandelen på jussen er veldig høy sammenlignet med kvinneandelen i for eksempel ingeniør- og økonomifag, som utgjør hovedgruppen av søkerne. Det er også et sterkt sjørettsmiljø ved Universitetet i Oslo, som har medført at sjøretten og shipping har fått mye og god profilering der. Hva er det beste med traineeprogrammet, og hvilket utbytte har det gitt deg? - Traineeordningen ga en kick-start i bransjeforståelse som det ellers ville tatt lang tid å opparbeide meg som nyutdannet jurist. Når man jobber med sjørett må man kunne forholde seg til og ha forståelse for både kommersielle og tekniske aspekter ved shipping. Dette lærte jeg lite om i løpet av seks år på jussen. Programmet har bidratt til økt forståelse

for hvordan mennesker med forskjellig profesjonsbakgrunn tenker og jobber forskjellig, og hvordan man utfyller hverandre, og ga meg også tidlig et kontaktnettverk. Ellers var det sosialt sett utrolig morsomt og hyggelig, og det medvirket til at jeg har fått reise ut tidlig i karrieren. Hvordan er det så å være kvinne i en så mannsdominert bransje som shipping? - Strålende! Jeg har aldri opplevd det å være kvinne i shippingbransjen som problematisk, alle blir bedømt etter prestasjon uansett kjønn. Når det er sagt, så er både Norge og Singapore i verdensklasse når det gjelder likestilling i arbeidslivet. ….Martine fremhever avslutningsvis at hun anser det som en stor fordel ved å være kvinne at man slipper å være med på strippeklubber etter forretningsmiddager…..

På flere av de andre kullene (med lavere kvinneandel) var kjønnsfordelingen nærmere 50 / 50 innledningsvis under rekrutteringsprosessen, men så falt jentene fra underveis. - Gutta har nok mer selvtillit i startfasen og er flinkere til å selge seg inn under intervjuprosessen. Det var på et tidspunkt snakk om å sette opp et ”jobbintervju-kurs” for jentene for å få bukt med dette, forteller Martine. Martine peker også på shipping som en tradisjonelt mannsdominert bransje som forklaring på den lave kvinneandelen, noe hun mener antageligvis preger både rekrutteringsform og de kvalifikasjonene selskapene ser etter. Profileringen av bransjen mot nyutdannede har nok tradisjonelt sett vært mer maskulint tilpasset - Shipping er nok også en bransje menn er mer bevisste

S i d e 2 2

S i d e 2 3

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM

REDERIFORBUNDETS MARITIM TRAINEE-PROGRAM

kull 5 - FINANSKRISEKULLET

Nina M. H. Hanevold

MARIA NORUM RESLØKKEN Som to av over 900 søkere var Maria og Nina blant de heldige som gikk gjennom nåløyet på Kull 5 – «finanskrisekullet». Vi har snakket med dem om deres forventninger til traineeprogrammet. innen shipping. Hun forteller at hun så på traineeordningen som en helt unik mulighet for en vei inn i shippingbransjen. Hvilke forventninger har du til traineeordningen? - At jeg får en bred forståelse for shipping utover kun det juridiske, og får muligheten å bygge et sosialt og faglig nettverk innenfor den maritime næringen.

Maria er 26 år gammel og arbeider som advokatfullmektig og maritim trainee i Advokatfirmaet Vogt & Wiig. Hun er utdannet Master i Rettvitenskap fra Universitet i Oslo, og har tidligere vært styreleder (og t-skjortemodell) i NKJF. Maria hørte om traineeprogrammet gjennom rekrutteringen på Universitetet i Oslo. Maria hadde da alt en spesialisering innen sjørett og ønsket seg en jobb

Hva er det beste med traineeordningen så langt? - Nå har vi akkurat avsluttet samling nummer to. Det beste så langt er det sosiale nettverket med de andre traineene. Vi har utrolig mye å lære av hverandre. I tillegg er det opplevelser som jeg aldri ville fått dersom jeg ikke var en del av programmet. Vi har allerede besøkt flere verft og fått være om bord i skip under bygging og ferdigstilte nybygg. Dette gir meg verdifull forståelse av praktiske elementer som jeg får stor

nytte av når jeg arbeider med kontrakter etc. Hva synes du om at det er såpass få kvinner med i trainee-ordningen, og hva tror du er årsaken til dette? - En jevn fordeling mellom kjønnene må være ønskelig, men jeg synes vi har en velfungerende fordeling i vår gruppe der vi er seks jenter av 16 deltakere. Årsaken tror jeg har sammenheng med at shipping er fra gammelt av en tradisjonelt mannsdominert bransje. Hvilke forventninger har du til det å være kvinne i en så mannsdominert bransje som shipping? - Av det jeg har høstet meg av erfaringer så langt, forventer jeg meg at det skal bli lite problematisk å være kvinne i en mannsdominert bransje. Jeg opplever å bli tatt godt imot av mannlige kolleger, klienter og motparter. I shippingavdelingen i Vogt & Wiig har vi faktisk hel jevnt fordeling mellom kvinner og menn!

Nina er 28 år gammel og arbeider som advokatfullmektig og maritim trainee i Advokatfirmaet Wikborg Rein. Nina har allerede bred internasjonal erfaring og har blant annet bodd i India, Sverige, Skottland og New York. Hun er utdannet Master i Rettsvitenskap fra Universitet i Oslo i 2009, med en bachelorgrad i juss og politikk fra University of Edinburgh og en mastergrad fra New York University i International Legal Studies. Nina fant ut om programmet ved en tilfeldighet, da hun som student i 2008 var inne på Wikborg Reins hjemmesider for å søke på en stilling som studenttrainee på sjørettsavdelingen. Nina syntes programmet virket som en unik mulighet til å lære mest mulig, raskest mulig om shippingbransjen, og til å oppleve mye spennende. Hun fremhever at det er viktig som nyutdannet jurist å prøve å få forståelse for de praktiske og økonomiske sidene av bransjen man jobber i. Hvilke forventninger har du til traineeordningen? - At jeg i løpet av de to årene programmet varer vil oppleve noe helt spesielt ved at jeg bl.a. får besøke havner og verft, noe som det ellers kan ta flere år før man får mulighet til som advokatfullmektig. Jeg forventer å lære mye om andre virksomheter innen den maritime klyngen, særlig kjernevirksomhetene, slik som rederiene. Og ikke minst håper jeg å bli kjent med mange spennende, interessante mennesker som vil bidra til at jeg raskt føler meg som en del av bransjen.

S i d e 2 4

Kull 5 på traineesamling

Hva er det beste med traineeordningen så langt? - Det er vanskelig å velge èn ting for alt har vært så morsomt! Men hvis jeg skal trekke frem noe så er det kanskje det å oppleve alt sammen med de andre traineene. Det er ekstra morsomt å lære investeringsanalyse når man kan samarbeide med en økonom, diskutere betydningen av baugens utforming for skipets ferdigheter i vannet med en sivilingeniør, og ikke minst dra på seiltur med hjelp fra en trainee som har seilt over Atlanteren. Det at vi drar nytte av hverandres kunnskap og erfaringer synes jeg er uvurderlig.

kvinner innenfor de landbaserte delene av bransjen. Jeg tror det ville ha vært betydelig vanskeligere hvis jeg hadde valgt en karriere på sjøen.

Hva synes du om at det er såpass få kvinner med i trainee-ordningen, og hva tror du er årsaken til dette? - For juristenes del har det ikke vært et problem å få med kvinner. Det er vanskelig å gi noen klar årsak til at det er forholdsvis få kvinner som har blitt ansatt i stillingene for økonomer og sivilingeniør. Det kan tenkes at dette har noe med kultur å gjøre, både på studiestedene hvor interessen for shippingbransjen tennes, og innen bedrifter i den maritime næringen. Shipping har tross alt vært forholdsvis mannsdominert over tid, og det kan derfor tenkes at den maritime bransjen fremstår som mer aktuell for mannlige studenter. Jeg tror allikevel at det er viktig å huske på at hver bedrift velger sin trainee, og mange interne rekrutteringsfaktorer spiller inn i forhold til hvem som velges. Hvilke forventninger har du til det å være kvinne i en så mannsdominert bransje som shipping? - Jeg forventer å bli vurdert på grunnlag av det jeg leverer som advokatfullmektig, ikke som kvinne. Men shipping er en veldig internasjonal bransje, hvor kulturforskjeller kan føre til at dette i noen tilfeller blir en utfordring. Jeg har allikevel ikke hørt fra kvinnelige kollegaer med mer erfaring at de har oppfattet det som spesielt utfordrende å være kvinne innenfor shipping. Dette har kanskje noe å gjøre med at det er mange S i d e 2 5

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

IS FARMLAND UP FOR GRABS? BY Venusia Vinciguerra Veum photo: Venusia Vinciguerra Veum

Land grab, as this phenomenon is currently referred to, has received increasing attention lately. There is not yet an accurate and accepted definition, however, land gab refers to large-scale land investments carried on by private companies or directly by governments. However, the expression land grab can be deceptive, as these investments do not only include large extensions of land, but also water, mines, conservation sites and tourism, to name a few. Furthermore, the term grab moves the focus from the fact that most of these investments are carried out within a legal framework with the full collaboration S i d e 2 6

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

NGOs and scholars showed worries for this fast developing sector, and awakening uncertainty about its dynamics and long-term consequences. Land grab is a multifaceted issue, with social, economic and political consequences. Rights to water, to food, to organised work, as well as cultural identity are only some of the more evident issues at stake, adding to the intricate problem of land rights. With its colonial past, Africa is not new to foreign control of land. However, the current acquisitions bring the transfer of ownership on a new scale: land is leased up to 99 years, mostly to foreign investors, for as little as a few kroner for an hectare. The purpose is to produce goods to be exported in accordance with contracts that are vague and secretive, and with unspecified promises of any benefits to the local communities, such as infrastructures or employment.

Artikkel

The Financial Times (19 November 2008) issued an article on the South Korean company, Daewoo Corporation’s attempt to lease 1,3 million hectares of arable land in Madagascar (half the size of Belgium). Even though the article involved two countries hardly catching western interests, it had great resonance as it shed a light on a new business trend. The deal reported by the Financial Times was indeed the greatest of a growing number of land leases in developing countries in general, and Africa in particular.

J u s t i n e

of hosting governments. Despite the careful use of this expression in academia, NGOs and media use land grab for its communicative strength. But what is land grab and what are the consequences of such trend? The Observer (14 March 2010) has reported that 50 million hectares of land have changed hands in recent years, and the World Bank recently listed 389 large-scale acquisitions or longterm leases of land in 80 countries. Of those 37 % are intended to produce food, while 35 per cent will be used for agrofuels. The European Union (EU), intend to meet the 10 percent biofuel target by 2015. As a result, production must increase and many investors have already started acquiring large portions of land for this purpose. According to Friends of the Earth, European investors applied for the rights to use nearly one-seventh of Mozambique’s available arable land. Even though reports signal that countries such as Saudi Arabia, Japan, China, India, Korea, Libya and Egypt are amongst the most eager in the search for farmland, European governments and companies are also active. The international hu-

man rights organization FIAN, points out: “six European countries are among the biggest investors in terms of outwards Foreign Direct Investment stock in agriculture (in descendent order Italy, Norway, Germany, Denmark, the United Kingdom, and France)”. Norwegian companies such as Green Resources, Scanfarm AS (former Scanfuel) and BioFuel Africa are active in land investments to produce agrofuel, and to a small extent food, in countries like Tanzania, Mozambique, Uganda, and Ghana. Other relevant factors pushing toward large-scale land investments are: food security issues tied to increased food prices, carbon markets, search for water, expansion of the mining sector, but also tourist sites as well as creation or expansion of protected areas. Countries with limited access to land and water constraints, but financially rich need to find alternatives to ensure food security for the domestic market. Moreover, one of the consequences of the rise in food prices is the increased value of arable land, making investments in the sector lucrative. International organisations as well as

Among the consequences is that largescale land investments negotiated at the government level worsen the position of small land holders in countries where access to land and to food are difficult. People accessing land under customary arrangements without formal land titles might not be able to demonstrate land ownership. They risk losing their only source of livelihood, and as a result, communities risk displacement and poverty. The investment contracts too often hold a little degree of transparency, leaving a great deal of incertitude. At the same time developing countries have a pressing need for investments; they need economic growth and foreign trade. Foreign investments are expected to bring new technologies, infrastructure development and increase productivity. Consequently foreign companies have a strong bargaining position while farmers and smallholders have little leverage. As pointed out by the International Food Policy Research Institute (IFPRI), “land leases are often justified on the basis that the land being acquired by the foreign investor is ‘unproductive’ or ‘underutilized’. However, land is often used for some activity, such as grazing animals or gathering wood for fuel. In addition, increased production does not assure that local communities will have better access to food; penalising women in particular. Activist Vandana Shiva said “We are seeing dispossession on a massive scale. It means less food is available and local people will have less. There will be more conflict and political instability and cultures will be uprooted. The small farmers of Africa are the basis of food security. The food availability of the planet will decline.” FIAN agrees stating, “Land grabbing

directly interferes with the right to feed oneself”. According to the NGO these foreign land acquisitions are profit-oriented, largely for exports, thus they will increase industrial agricultural production in the host countries, which is not sustainable. United Nations’ Food and Agriculture Organization (FAO) and other international organisations agree upon the need to regulate large land deals through a voluntary code of conduct for land acquisitions, known as the principles for ‘Responsible Agricultural Investment’ (RAI). However, this code of conduct meets the fear of many knowing how difficult and painfully slow it can be to enforce such voluntary international regulations, and how this could be not enough given the speed with which such investments are moving. In addition, NGOs as La Vía Campesina, FIAN, Land Research Action Network and GRAIN believe that such guidelines will weaken existing legal norms through which it is possible to oppose irresponsible investments, and will instead be used by companies to boost their image and public relations.

Small-scale conflicts are to be expected when dealing with delicate topics such as access to land and to food. However, the Daewoo deal described by the Financial Times’ article went beyond this and became one of the causes of the coup d’état in Madagascar in 2009. Malagasy Law No 2007-036 stipulates that ‘foreign natural or legal entities cannot directly have land access’. Together with the deal’s lack of transparency as well as emotional attachment to land, this helped fuel protests in the country. The new government cancelled the deal, however, the country still appear to have 53 proposed projects for a total of 3 million hectares. But serious consequences are seen also in other countries: in August an uprising following the 17 % rise of wheat price on the world market caused the death of at least 7 people in Mozambique. At the same time, the country hosts agrofuel production for European and Norwegian companies which applied for the rights to use 4.8 million hectares of land in Mozambique. The Norwegian government should take a stand against land grab, according to Utviklingsfondet’s youth organisation SPIRE. They asked Erik Solheim to take initiative for international cooperation within the UN system to control major international investments in the agricultural sector, and to ensure that investments by Norwegian companies are not done in such a way that people are exploited

The UN Special Rapporteur on the Right to Food attended a seminar on the topic held at Norad in September and raised some concerns. Focusing on such guidelines might limit the debate on how to regulate land deals, instead of discussing possible alternative ways to produce enough food for everybody. Mr De Shutter, referring to Article 11 of the International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, added that “States would be acting in violation of the human right to food if, by leasing or selling land to investors (whether domestic or foreign), they were depriving the local populations from access to productive resources indispensable to their livelihoods. They would also be violating the right to food if they negotiated such agreements without ensuring that this will not result in food inVenusia Vinciguerra Veum security, for instance because has a Master degree in Peace and Conflict Studthis would create a depenies from UiO, and studied human and political dency on foreign aid or on geography at University of L’Aquila. During a increasingly volatile and unfourteen months stay in Madagascar she carried predictable international marout a research on the link between a large-scale kets, as large proportions of land acquisition and the country’s political unrest. the food produced thanks to Deeply interested in land and resources access, the foreign investment would she worked in West Africa with the implementation be shipped to the country of of nature reserves and related conflicts. She is origin of the investor or sold currently involved in SPIRE’s annual campaign on on the international markets.” land grab, and enjoys living in Oslo!

S i d e 2 7

J u s t i n e

Årets NKJF julebord

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

FNs nye kvinne- og likestillingsenhet, UN Women Av Irmela van der Bijl

Den 2. juli 2010 vedtok FNs Generalforsamling enstemmig å opprette et nytt organ for å få fart på prosessen med å imøtekomme kvinners og jenters behov verden over. Organet er kjent som UN Women, men heter egentlig Entity for Gender Equality and the Empowerment of Women. UN Women er resultatet av årelange forhandlinger mellom FNs medlemsstater og den globale kvinnebevegelsen. FN har i mange år hatt alvorlige utfordringer i forhold til promoteringen av likestilling. Det har vært dårlig med økonomiske bidrag til kvinnerettede tiltak, og det har ikke vært lett å rette FN-tiltak mot likestillingsarbeid. UN Women er en del av FNs reformarbeid for å samle ressurser og oppnå bedre resultater på kvinne- og likestillingssiden. UN Women er en sammenslåing av flere FN-organer som hver for seg arbeider med kvinne- og likestillingsspørsmål, herunder Division for the Advancement of Women (1946), International Research and Training Institute for the Advancement of Women (1976), United Nations Development Fund for Women (1976), og Office of the Special Adviser on Gender Issues and Advancement of Women (1997). I tillegg vil UN Women støtte arbeidet som UNICEF, UNDP og UNFPA gjør. Disse organene skal fortsatt bestå og ha ansvar for likestilling og kvinners stilling på deres spesialområder. Det er ikke tenkt at UN Women skal ha noen fastlåst rolle. Organet skal støtte mellomstatlige organer med deres utforming av policies, globale standarder og normer. UN Women skal også hjelpe medlemsland med å implementere disse standardene og tilby teknisk og økonomisk støtte til de land som etterspør dette. UN Women skal også bidra til at FN opp-

når sine egne målsettinger med kvinnerettede tiltak. Som kjent ble Åslaug Haga nominert fra Norges side til å lede det nye UN Women. Sterke krefter ønsket en kandidat fra Sør, og Generalsekretær Ban-Ki Moon utnevnte til slutt Chiles ekspresident Michelle Bachelet til den nye FN-toppstillingen. I forbindelse med opprettelsen av UN Women uttalte Ban-Ki Moon: «I am grateful to Member States for having taken this major step forward for the world’s women and girls. UN Women will significantly boost UN efforts to promote gender equality, expand opportunity, and tackle discrimination around the globe.» ECOSOCs (Economic and Social Council) valgte den 11. november UN Womens første styre som skal sitte frem til 31. desember 2013. Styret består av 54 medlemmer, og blant medlemmene kommer 10 fra Afrika, 10 fra Asia (herunder Øst-Timor), fire fra Øst-Europa, seks fra Latin-Amerika og Karibien, fem fra Vest-Europa (Danmark, Frankrike, Italia, Luxembourg og Sverige) og seks fra store giverland (herunder Norge). Det første styremøte skal avholdes allerede i november/desember, og der vil det bli bestemt hvem som skal sitte i UN Womens styrende organer. UN Women skal starte sitt arbeid i januar 2011. Vi vil med spenning følge utviklingen og vi håper at Ban-Ki Moon har rett i sin tro på hva FN i fremtiden vil utrette for kvinner og jenter verden over!

FN-arbeidsgruppe mot kvinnediskriminering Av Irmela van der Bijl

Under den 15. konferansen i Human Rights Council i Geneve ble det den 1. oktober 2010 vedtatt en historisk resolusjon, hvoretter det skal opprettes en arbeidsgruppe i FN for endelig å få i gang arbeidet med eliminering av kvinnediskriminering både i formell lov og i praksis. Land som Mexico og Colombia var sterke forkjempere for opprettelsen av et slikt organ, men det sies at også Rwanda og Slovenia, samt Norge og Frankrike, er helter å nevne i denne sammenhengen. I 2010 er det 15 år siden FNs Beijingkonferanse i 1995, hvor «Platform for Action» ble vedtatt. Platform for Action omhandlet medlemslandenes plikt til å oppheve kjønnsdiskriminerende lover. I 2000, under femårsevalueringen av Beijingkonferansen, ble det satt som målsetting at alle FN-land skulle ha oppnådd dette målet innen 2005. Dette ble imidlerS i d e 2 8

tid ikke fulgt opp. I dag, hele fem år etter at tidsfristen utløp, finnes det fortsatt utallige kvinnediskriminerende lover eller lover som har en diskriminerende virkning for kvinner i FNs medlemsland. Arbeidsgruppens mandat er å finne måter å bistå medlemsstater på i arbeidet med å oppnå sine forpliktelser om å eliminere kvinnediskriminering i lov og praksis. Det vil bli utnevnt eksperter på neste møte i mars 201, som skal inngå i arbeidsgruppen. Etter planen skal arbeidsgruppens første rapport foreligge på det 20. møtet i Human Rights Council i juni 2012.

S i d e 2 9

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Intervju

Fascinasjonens kunst – Harstad overgår det meste

Forfatter Johan Harstad (31) mener selv at han nesten aldri har hatt en ordentlig jobb, selv om han denne høsten ga ut sin syvende bok – sitt tolvte verk til sammen. Boken ”Osv.” er et skuespill som Harstad påbegynte i 2009 mens han var ansatt som historiens første husdramatiker på Nationalteateret. Av Kristin Schjødt Bitnes Foto: Jonna Skoglund

F

or noen sommere siden kom jeg over boken «Hässelby» skrevet av Harstad. Boken handler om en voksen utgave av Albert Åberg, som ikke er spesielt lik barndommens Albert. I «Hässelby» gjennomgår Albert harde prøvelser, og strever med å holde ut i samfunnet. Elendigheten omringer Albert fra begynnelse til slutt, og forfallet synes uunngåelig, og ender til slutt i intet mindre enn verdens undergang. Forholdet til pappa Bertil, som i sin tid var så engstelig for sagen, er heller ikke spesielt sunt – og det har gått i rask nedoverbakke med Bertil. Harstad tar dessuten leseren med på en reise som strekker seg over hele verden, og får blant annet leseren til å stille seg spørsmålet om alt som skjer i ens liv virkelig er tilfeldig. Boken var etter min mening fantastisk lesning, og det var lenge siden jeg hadde følt så stor begeistring for en bok. Jeg hev meg derfor rett over på Harstads første roman, «Buzz Aldrin – Hvor ble det av deg i alt myldret». Igjen pådro jeg meg en enorm forelskelse, denne gangen i noe så uventet som i Færøyene. Boken handler om Mattias som ønsker å leve livet sitt uten å hige etter anerkjennelse og berømmelse. Mattias gjennomgår det man sikkert vil kalle en aldri så liten krise, og havner etter hvert på Færøyene på et ettervernshjem for en liten gruppe mennesker som befinner seg på ulike mentale utS i d e 3 0

kantposter. Harstads unike evne til å få leseren fascinert av fortellingen får meg flere ganger til å erindre over hva som egentlig er galskap? I tillegg til å være en uforglemmelig historie, er nok denne boken et nyttig bidrag til turistnæringen på Færøyene. Etter at disse to bøkene har vært hyppig diskutert med venner og kjente, var det med ekstra stor glede at jeg fikk møte mannen bak verkene på Litteraturhuset for å snakke om forfatterskapet hans. - Jeg henter inspirasjon fra alt mulig rundt meg. Da jeg skrev min andre bok som heter «Ambulanse» satt jeg ofte oppe på natten og så på en del natt-tv av det dårligste slaget. Det finnes en helt egen tristhet i denne formen for tv og noe av dette brukt i novellene i «Ambulanse». Det er vanskelig å si hvor jeg henter ideer, ettersom jeg egentlig får inspirasjon fra alt mulig. Det er derfor lettere å si hva jeg ikke henter ideer fra. Jeg henter aldri ideer fra folk som er rundt meg. Mine venner trenger ikke å bekymre seg for å plutselig finne seg selv som hovedperson i min neste bok. Jeg kommer nok aldri til å bli en ny Knausgård.

- Jeg skriver heller 4-9 enn 9-4, eller gjerne på natten. Jeg er ikke noe morgenmenneske, og å stå opp klokken syv på morgenen høres ut som å stå opp midt på natten. Jeg gjør masse research for bøkene mine, både i form av faktasøk og observasjoner av de stedene jeg skriver om. Da jeg skrev «Buzz Aldrin» var jeg for eksempel en hyppig bruker av bibliotekkortet, pluss at jeg befant meg mye på Færøyene.

shortsen måtte brukes, for som mødre flest så ville også Harstads mor at lille Johan skulle få brune legger og benyttet seg derfor av mer eller mindre sleipe triks. Utenfor alle barns drøm; Legoland i Danmark, husker Harstad blant annet at mor pekte på herligheten og sa; «dit inn kommer du aldri dersom du ikke tar på deg shorts». Shortsen måtte på. Harstad begynte å drømme om alternative sommerferier.

Harstad forteller gladelig om hvordan har får inspirasjon og ideer, og hvorfor han jobber med bøkene sine. Jeg ser egentlig ikke for meg at mannen foran meg er typen til å sitte i en liten skrivestue og skrive bøker fra 9 -4, og jeg spør Harstad om hvordan han jobber.

Harstad forteller videre at hans fascinasjon for Færøyene dukket opp i barndommen hvor han søkte etter et sted han kunne være på sommeren, hvor han kunne slippe maset om brune legger og krav om å ikle seg shorts – et plagg han absolutt ikke likte å gå i. Men

Løsningen kom på plass, for da en av barndommens sommerferier var over kom det en kamerat tilbake fra ferie som utrolig nok var ennå bleikere på beina enn Harstad selv. Kameraten var halvt Færøysk, og hadde tilbrakt ferien sin på Færøyene. Et shorts-fritt paradis var

- Færøyene har blitt litt som «Landet i det Fjerne» i Mio Min Mio for meg. Og egentlig mest som en spøk, har jeg derfor flere ganger sagt at min første roman skal handle om Færøyene – og sånn ble det.

Harstad gleder seg til å se det ferdige resultatet av prosjektet, som han har vært involvert i med en liten tå, som han selv så fint beskriver det. Regissøren har imidlertid all makt, og Harstad har stor tro på at menneskene som jobber med prosjektet gjør det som er det beste for produksjonen. Harstads tå er derfor egentlig kun en slags observatørrolle uten særlig innflytelse.

Jeg har lest flere steder at Harstad har pådratt seg en aldri så liten kjendisstatus på Færøyene etter utgivelsen av Buzz Aldrin. Kjendisstatusen blir nok ikke mindre nå som Buzz Aldrin skal bli tv-serie. NRK produserer nemlig fortellingen, i første omgang som tvserie – og muligens også som spillefilm.

- Jeg har fått se en uferdig versjon av serien og det ser veldig fint ut. Regissør Hopland er en filmskaper jeg setter ekstremt høyt og jeg tror vi er helt på linje på det meste. Likevel, jeg er ikke redd for at resultatet ikke blir bra, fordi det handler om å anerkjenne andres kompetanse. Jeg skriver, jeg produ-

funnet, for på Færøyene ligger visstnok tåken like tykk som en grøt – nesten alltid.

S i d e 3 1

J u s t i n e

serer ikke film. Et godt eksempel på at det er sånn det må være, er da jeg skrev teaterstykket «Washingtin» som ble satt opp på Trøndelag Teater. Jeg hadde skrevet en utfyllende beskrivelse av kulissene, som scenografen valgte å gjøre store endringer i. Resultatet ble etter min mening mye bedre enn det jeg hadde skrevet, og jeg kunne heller aldri ha funnet på de løsningene som scenografen kom opp med. - En annen fordel med å gi bort ansvaret er jo at hvis det for eksempel går det til helvete med tv-serien, så er det jo ikke nødvendigvis min feil. Det var ikke jeg som skrev manus, det var ikke jeg som filmet det, ikke jeg som spilte det inn. Forelegget, boken, lever sitt eget liv uavhengig av om den blir filmatisert eller ei. Nok om tv-serier. Det er på tide å diskutere med Harstad hva som er grunnen til at folk ser ut til å like bøkene hans så godt. Jeg tror personlig at mye av nøkkelen ligger i at bøkene tar med leseren på en reise i en verden som er uforutsigbar og som handler om tilsynelatende ordinære mennesker, med trivielle jobber og med mer eller mindre «vanlige» issues. Harstad synes ikke å protestere, og han påpeker at de fleste mennesker har mange forskjellige sider ved seg selv. - Noe av det som jeg synes er fint med mine bøker er at karakterene har god tid. De haster sjelden gjennom livet og bryr seg lite om den delen av samfunnet som synes å stille krav om at man skal ha reist jorden rundt, gitt ut en plate, skrevet en bok, vært på tv, tatt en mastergrad, fått to barn, være gift, ikke være gift, jobbet i en internasjonal organisasjon, studert i utlandet, jobbet i fredskorpset før en har fylt 25 år. I en slik verden kan det være godt å lese om noen som har god tid. De bøkene som jeg har lest av deg starter ofte som ganske så positive, og hovedpersonen er på en god «flow». Men så starter forfallet, og til slutt så er kaoset komplett. Du er ganske ondskapsfull mot hovedpersonene dine, hvorfor blir det sånn? Harstad forteller at da han skrev novellesamlingen «Ambulanse», så mente han selv at dette var en samling med optimistiske noveller, helt frem til han ble fortalt av andre at slik var det nok ikke. - Det er som i Dante’s «Den guddomS i d e 3 2

Bøker

• Herfra blir du bare eldre – prosa (2001) • Ambulanse – noveller (2002) • Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? – roman (2005) • Hässelby – roman (2007) • Darlah – ungdomsroman (2008) • Bsider – dramatikk / prosa (2008) • Osv. - skuespill (2010)

melige komedie» skrevet på 1300-tallet hvor det etter min mening uten tvil er delen om helvete som er det mest interessante, og delen om paradiset er helt klart den kjedligste. Det er generelt ikke så veldig morsomt i lengden å lese om ting som utelukkende og konstant går bra, jeg tror de fleste er enige med meg der. Det er heller ikke så veldig interessant å skrive om ting som bare går bra heller, så derfor må det bli sånn. Man må knuse noen egg for omelettens skyld. - Da jeg skrev «Hässelby» hadde jeg på forhånd bestemt meg for å ta ut all aggresjon som jeg hadde i meg på en karakter, og gi han skyld for alt. Jeg bestemte meg for å la karakteren være en som jeg var veldig glad i, Albert Åberg. - Det er ikke måte på hvor mye Albert Åberg må gjennomgå i boken. Også er jeg såpass hard mot Albert, og hele verden, at det ikke går så veldig bra for verken Albert eller verden. Jeg oppfatter at du ofte skriver om mennesker som har kommet ut i mentale utkantstrøk, og som strever med å holde ut i samfunnet. Jeg har flere ganger tenkt på at du egentlig skriver om hva som skiller de psykisk syke fra «alle oss andre»? Og hvem er det som definerer det normale? Harstad er enig i at han flere ganger har tatt opp dette temaet i

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

sine bøker, og svaret på hva som er galskap og hva som ikke er det, er ikke et spørsmål som er lett å svare på. Heller ikke spørsmålet om hva som er psykiatri og hva som ikke er det, lar seg besvare på en enkel måte i følge Harstad.

avissiden som skoene var pakket inn i, var et bilde av meg. Tilfeldig? Selv om Harstad har sluttet å spekulere på disse temaene, så er det en ting som fortsatt henger fast. Han ser på klokken hver dag klokken to minutter over fem.

- Det er derfor psykriatri er så komplisert. Da jeg skrev «Buzz Aldrin» leste jeg mye psykriatri, og jeg tror nok at Matthias (hovedpersonen) nærmest kan lide av noe som kalles bipolar lidelse type 2 – en lettere variant av bipolar lidelse 1 (manisk depressiv). En lidelse som er sterkt underdiagnostisert på grunn av de atskillig svakere hypomane periodene. Men han kan også lide av noe helt annet. Det er ikke godt å si. Min erfaring er at jo mer psykiatri man leser, dess tydeligere blir det at vi alle sammen går rundt med symptomer som i større eller mindre grad passer til en eller annen diagnose. Snart blir nok også A4-mennesket en sykdom skal du se.

At «Hässelby» nærmest ved en tilfeldighet kom til å handle blant annet om rare tilfeldigheter, er noe som karakteriserer Harstads måte å jobbe på. Han forteller at han liker å følge linker og skaffe seg kunnskap om de temaene som han skriver om. Han mener at kunsten er å vite når en skal gi seg, og plukke ut det som er viktig, men at denne jakten kan ta uvante vendinger – og at søkingen er hans egen form for etterutdanning.

I bøkene til Harstad ligger det ofte referanser til spesielle band/artister, filmer og bøker. Og ofte har bøkene referanser til ulike fenomener eller teorier. I «Hässelby» dukker for eksempel spørsmålet om tilfeldige sammentreff opp. Jeg spurte derfor Harstad om hvordan han kom på å la det stå som en, etter min mening, rød tråd gjennom boka. - Jeg drev og tenkte frem og tilbake på hvem som skulle være favorittbandet til Albert. Etter nøye overveielser kom jeg frem til at Albert måtte like bandet «Police». Jeg begynte da å gjøre research om bandet, og fant straks ut at Sting (vokalisten i Police) er veldig opptatt av synkronitet, og en ivrig tilhenger av Arthur Koestlers «The Roots of Coincidence». Harstad forteller at han etter denne avdekkingen gjorde mye søk om temaet og leste masse om synkronitet og kaosteorien, og dette er altså bakgrunnen til at Albert etter hvert blir noe vel opptatt av spørsmål om synkronitet, og Kostlers nevnte bok. - Jeg måtte avvenne meg selv etter at jeg skrev «Hässellby» ettersom jeg utviklet en evne til å se sammenhenger overalt. Men når man tenker på det, så er det en del rare sammenhenger som man opplever gjennom livet. Mange mennesker opplever tilfeldigheter, som ikke virker helt tilfeldig. For eksempel så var det en venninne av meg som bestilte et par sko fra Spania. Da skoene ble levert til hennes adresse i Norge, så var de innpakket i en avis fra Nederland – og det første min venninne så på

det nevnte også for seg Bosniakrigen, folkemordet i Rwanda og den første Tsjetsjeniakrigen. Etter det jeg forstår på Harstad gir ikke boken nødvendigvis svar, men stiller viktige spørsmål som berører krig og menneskerettigheter. Også skal den få oss til å huske store og fæle brudd på menneskerettighetene, som vi etter

nett, at det er flere av de norske soldatene som kriger i Afghanistan har uttalt at «krigføring er bedre enn sex». Forsvarsministeren var raskt ute med å uttale at sånne uttalelser kan komme til å sette norske liv i fare i Afghanistan. Glemt var det mer åpenbare, hva med faren for Afghanske liv i Afghanistan som følge av at det befinner seg en god del «trigger-happy» nordmenn ut-

Jeg trodde for eksempel at Harstad er ekstremt opptatt av romfart, ettersom alle bøkene som jeg lest har hatt referanser til romfart på en eller annen måte. Også viser det seg at han ikke er det. Harstad forteller at han riktignok er opptatt av personen Buzz Aldrin, andre mann på månen og en viktig karakter i boken «Buzz Aldrin». Etter å ha lest det som var finne om Aldrin, så førte linkene han til timevis med gamle tv-sendinger med blant annet månelandingen og utallige sider om rommet. Dermed var forskningen i gang, og dermed var også en hel del nyttig informasjon om rommet på plass. I 2008 fikk Harstad plutselig god bruk for sin gode kunnskap om rommet, da han fra delprosjektet «Bokgaven» under «Gjestefrihetens kunstner» fikk i oppdrag å skrive en ungdomsbok som skulle deles ut gratis til alle 6. klassinger i Rogaland høsten 2008. Harstad fikk et år på seg til å skrive boken. bestemte han seg for å legge handlingen rundt et tema han allerede hadde store kunnskaper om, månen. Resultatet ble romanen «Darlah – 172 timer på månen». I boken lanserer NASA et historisk lotteri for ungdom. Premien er en reise til månen, en reise som får uante konsekvenser for de som vinner. Romanen ble så skummel at den i stedet måtte deles ut til 9. klassinger. Harstad vant i 2008 Brageprisen for «Darlah – 172 timer på månen». Nylig utkom Harstads seneste verk, skuespillet «Osv.» I følge Harstad handler skuespillet om noen av de alvorligste konfliktene på nittitallet, om hvor håpløse ting kan bli om man er så uheldig å være blant de levende, i en verden som har lært å sende folk til månen og splitte atomet, men som åpenbart fortsatt har en underutviklet evne til å føle medlidenhet. Boken tar innimellom alt

Harstads mening synes å ha glemt aldeles for raskt. - Jeg vokste opp med FN som noe av det tryggeste som fantes. Vi feiret FNdagen på skolen, og det tok tid å innse at FN ikke nødvendigvis er utelukkende godt. Det ante meg at FN hadde en bakside allerede da de på nittitallet viste sin utilstrekkelighet i Bosnia og sin totale fraværenhet i forbindelse med folkemordet i Rwanda, men det gikk mange år før jeg våget å tenke konsekvensen av det. FN er, som så mye annet, ikke bedre enn sine medlemmer og deres motiver, det er ingen trylleorganisasjon, og jeg tror at jeg forstår det bedre nå, etter at jeg er ferdig med å skrive «Osv.» Harstad blir veldig ivrig når samtalen dreier seg om all verdens urettferdighet, spørsmålet om FN er bare bra, om bistand alltid er bra og om hva vi skal gjøre for å bli kvitt krig en gang for alle. Engasjementet er ikke mindre når Harstad snakker om krig og krigføring, og om hvordan mange mennesker i verden lider en uendelig urettferdighet fordi de rammes av storpolitikkens kyniske spill.

styrt med våpen der nede? Den totale manglende evnen fra forsvarsledelsen til å ta ansvar og innse hva oppførselen stammer fra, fikk meg til å tenke på Marlon Brandos ord i «Apocalypse Now»: We train young men to drop fire on people, but their commanders won’t allow them to write «fuck» on their airplanes because it’s obscene! Det synes som om at det er store spørsmål som Harstad tar opp i boken, og løsningene er langt fra enkle. Harstad har likevel et forlag til en løsning som han har tro på. Den har han fått sansen for etter at Harry Patch, kjent som den siste gjenlevende engelske veteranen fra 1. verdenskrig gjorde han kjent med sine tanker. Patch som frem til han var 101 år nektet å snakke om 1. verdenskrig, før han i sine ti siste leveår startet å snakke om erfaringene sine, og blant fremsatte et forslag for å stoppe galskapen: Keep out of the army. And the navy. Forget them all. Harstad er enig med Patch. Det er en god løsning.

- Eksemplene er mange. Senest i dag før jeg kom hit leste jeg på Dagbladet S i d e 3 3

J u s t i n e

Artikkel

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

June Cathrine Ormstad er 29 år gammel og har siden januar 2009 arbeidet som advokatfullmektig i firmaet Salomon-Johansen. Ormstad er svært engasjert i saker som omhandler vold mot kvinner og barn. Under studietiden arbeidet hun som saksbehandler på JURK med volds- og mishandlingssaker. I Salomon-Johansen arbeider hun nesten utelukkende med bistandsadvokatoppdrag. I tillegg til arbeidet som advokatfullmektig er Ormstad nestleder i styret i FOKUS, og medlem av NKJF.

Bør voldtekt anmeldes?

- Oslo tingrett gir signaler om at voldtekter ikke bør anmeldes av june Cathrine ormstad Foto: Inger Ellen Eftevand Orvin og Fred Gjestad

Den 23. september i år ble det avsagt frifinnende dom i en voldtektssak i Oslo tingrett. Saken gjaldt såkalt sove- eller nachspiel-voldtekt, og er derfor typisk for svært mange voldtektssaker. Tiltalte var anklaget for å ha utført to samleier med fornærmede mens hun sov tungt på grunn av beruselse og dermed var ute av stand til å motsette seg handlingene. Jeg var fornærmedes bistandsadvokat under etterforskningen av saken og under forhandlingene for retten. 26. oktober omtaler den profilerte kommentatoren, Inge D. Hanssen, saken i Aftenposten under overskriften «Ikke gode nok bevis». Der uttaler han blant annet at dommen bør bli pensum for jusstudenter. Videre skriver han at «beviskravet i straffesaker kan ikke senkes – selv ikke i det godes tjeneste.» Jeg kjenner ingen jurister som mener at beviskravet i straffesaker skal senkes. Selvfølgelig må det strenge beviskravet også gjelde i voldtektssaker. Det som gjør at jeg reagerer sterkt på dommen, er rettens sammenblanding av bevissituasjonen og hvorvidt saken burde vært anmeldt til politiet. Dette er etter min mening to ulike forhold. Retten uttaler at det på langt nær er ført strafferettslig bevis for at de påståtte voldtektene har funnet sted. Det er åpenbart at dette er bakgrunnen for de signaler som gis om at saken ikke burde vært anmeldt til politiet. Den samme feilblandingen gjør også Hanssen ved sin omtale av saken. Dette mener jeg sender svært uheldige signaler til kvinner som har blitt utsatt for voldtekt. Videre går retten langt i å kritisere de som har gitt råd til fornærmede i prosessen. En av fornærmedes viktigste rådgivere er bistandsadvokaten. Saken setter derfor et viktig lys på bistandsadvokatens rolle.

S i d e 3 4

Tiltaltes forsvarer antydet flere ganger i løpet av forhandlingene at jeg som bistandsadvokat skulle ha en egeninteresse i saken. Dette fremkom både gjennom hans spørsmål til fornærmede og vitner, og i hans prosedyre. Hadde det tatt seg ut om jeg spurte tiltalte om hans forsvarer hadde rådet han til ikke å tilstå? Selvfølgelig ikke. Hva som blir sagt mellom klient og advokat er taushetsbelagte opplysninger, og det er ingen andre som kjenner eller skal kjenne innholdet i disse samtalene. Alle advokater har videre en rett til ikke å bli identifisert med sin klient. Bakgrunnen for å gi fornærmede en ubetinget rett til tre timer med advokat for å vurdere anmeldelse av voldtekt, var nettopp ønsket om at flere skulle anmelde voldtekt til politiet. Økt anmeldelseshyppighet var også voldtektsutvalgets mandat, jf NOU 2008:4 «Fra ord til handling – bekjempelse av voldtekt krever handling». Som bistandsadvokat skjer det stadig vekk at jeg råder mine klienter til ikke å anmelde en voldtekt. I 99 % av tilfellene dreier dette seg om klienter som etter informasjon om sakens gang, alternative utfall m.v., ikke ønsker å anmelde saken med den belastning det vil påføre han/henne. Dette valget har jeg stor respekt og forståelse for. Videre skjer det en sjelden gang at jeg på tross av klientens ønske råder klienten til ikke å anmelde saken. Dette kan være fordi klientens helsesituasjon krever det, eller fordi det åpenbart ikke dreier seg om et straffbart forhold. De aller, aller fleste voldtektssaker henlegges av politiet etter bevisets stilling. Dette er selvfølgelig noe jeg opplyser alle mine klienter om. Etter veiledende samtaler er det allikevel en del som velger å anmelde voldtekt.

Det er mange gode gruner til det: • et ønske om å si ifra og stå opp for seg selv • et ønske om å plassere skyld • en følelse av at man har gjort det man kan i saken • det kan være en viktig del av en terapeutisk prosess • det har skjedd en alvorlig kriminell handling • et ønske om at tiltalte skal forklare seg i saken • kunnskap om at anmeldelsen alltid vil ligge der uansette utfall av saken • en anmeldelse kan forhindre at det begås nye overgrep • muligheten for voldsoffererstatning forutsetter anmeldelse En kollega hadde nylig en voldtektssak i retten hvor tiltalte ga en uforbeholden tilståelse om en sovevoldtekt. Dette er også et mulig utfall av å anmelde saken til politiet. Poenget er at man aldri har fullstendig oversikt over bevissituasjonen i en sak i det den anmeldes. Det får man kun etter at politiet har etterforsket saken ferdig. Deretter er det påtalemyndighetens oppgave å vurdere om det er grunnlag for å ta ut tiltale i saken. Derfor blir det veldig feil når retten på side 9 i dommen uttaler at «Et realistisk forhold til bevissituasjonen i denne saken synes fastlegen å ha hatt i det han frårådet anmeldelse. Det samme synes å ha vært vurderingen i Oslo-politiet som først igangsatte reell etterforskning etter at det var sendt klage til statsadvokaten.» Nå har statsadvokaten påanket frifinnelsen. Da gjenstår det å se om også lagmannsrettens dommere vil gi uttrykk for sine personlige meninger vedrørende anmeldelse av voldtekt, eller forholde seg til sin oppgave; nemlig å vurdere bevisene slik de fremkommer for retten under forhandlingene.

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Artikkel

Kiran Aziz er 24 år gammel og studerer jus på Universitetet i Oslo på fjerde avdeling. Kiran deltok på pilotprosjektet til Norges Juristforbund og Femmes mentorordning, og vi har bedt henne fortelle om sine erfaringer som mentee.

Alle kunne ha trengt en «psykolog» på jussen av kiran aziz

M

entorordningen startet som et pilotprosjekt for kvinnelige jusstudenter i 2009. 17 studenter deltok i programmet som nå fortsetter som et tilbud til alle jusstudenter. Det var studentseksjonen i Norges Juristforbund, i samarbeid med undergruppen Femme i studentforeningen Congregatio Forensis, som stod bak pilotprosjektet. Betydningen av et bredt nettverk kan ikke undervurderes når man er på søken etter arbeid. Et nettverk gir tilgang til informasjon og kunnskaper du selv ikke besitter. Det er allment kjent at 70 % av ledige stillinger i Norge ikke blir utlyst offentlig. Hvem du kjenner kan bli vik-

er avgjørende for at mentor-relasjonen skal bli utbytterik. Match-fiksingen av mentee og mentor ble blant annet basert på hvilke rettsområder menteen hadde interesse for. Det er her på sin plass å rose initiativstagerne for de riktige sammensetningene av menteer og mentorer. Med interesse for kontraktsrett og strafferett var det midt i blinken for meg da jeg fikk Annicken Iversen som mentor. Hun har erfaring fra påtalemyndigheten, og jobber som advokat og forhandler hos NHO nå.

Usikkerheten og ønsket om prestasjoner tar ofte større plass enn de fortjener under jusstudiet. Jeg tror ikke jeg er alene om å mene at tilværelsen til jusstudenter ofte kan være preget av at man blander sammen prestasjoner og egenverd. Når man treffer på en veisperring har man ofte ingen å vende seg til for rettledning. Mentor-samtalene har da vært et veldig nyttig redskap for hjelpe en med å løfte blikket, og ikke bli oppslukt i de små og store hendelser i det daglige.

Rammene var frie for hvordan vi ønsket å ha mentorforholdet vårt. Kontakten vår har vært langt fra formell. Vi hadde jevnlige treff med kafèbesøk, lunsj, og vi utvekslet epost og snakket på telefonen etter behov. Mentorforholdet bygger på

Gjensidighet i mentorforholdet innebærer at begge parter har utbytte av prosessen på hver sin måte. Selv om det var mitt ansvar å få noe ut av ordningen, har min mentor heller ikke vært uten utbytte. Jeg tror faglig påfyll, oppdatert

«Savner du noen som kan berømme positive trekk, så skaff deg en mentor» tigere enn en gullkantet CV. Sagt på en annen måte så er essensen: «It`s not what you know, it`s who you know.» Nettverksbygging har vært bærebjelken for all profesjonell kommunikasjon og kontakt jeg har hatt med de ulike menneskene i løpet av studiet. Mentorordningen var derfor en unik mulighet for at jeg kunne etablere nye relasjoner i mitt nettverk. Ettersom jeg var overbevist om at deltakelse i mentorordningen ville gi store karrieremessige fordeler, nølte jeg ikke et sekund med å sende inn en søknad. Kjemi og tillit mellom mentor og mentee

gjensidig fortrolighet og tillit, noe som klart lå til grunn for all den kommunikasjonen vi har hatt. Annicken har uten tvil vært viktig for å bedre avgjørelsesprosessene i forhold til alle de små og store problemstillingene jeg har stått overfor i studentlivet, og ikke minst hva som venter etter endt studie. Hun har bidratt med alt fra å gi råd til søknadsskriving til å videreformidle kontakter til meg. Hun har hele tiden tatt utgangspunkt i mine behov, og bidratt til å utvikle de sidene jeg selv ikke tenkte på. Hennes tilgjengelighet og evne til å lytte har vært det meste betryggende. Hun er en person som jeg er komfortabel med å dele både triumfer og motgang med.

informasjon, kontakt med en annen generasjon, nytt nettverk og å få lov til å bidra til bevisstgjøring og ansvarliggjøring har vært årsaker til at Annicken valgte å bruke tid på meg. Selv om programmet er over, vil jeg holde fast på den gode relasjonen vi har etablert. Anbefalingen er derfor følgende: Savner du noen som kan berømme positive trekk, så skaff deg en mentor!

S i d e 3 5

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

Ponedera municipality. Water drowned drops and animals. Animals that cost approximately USD 1000 are being bought in USD 150.

Prosjekt-Nytt Av: Kristin Schjødt Bitnes

NKJF har også for 2011 fått støtte av FOKUS til vårt Prosjekt med Colectivio Mujeres al Derecho i Barranquilla, Colombia. Innvilgelsen fra NORAD til FOKUS var også i år noe redusert i forhold til søknadssummen, noe som medførte at alle organisasjoner fikk innvilget noe mindre penger enn det som de søkte om. NKJF takker FOKUS for støtten på NOK 250.000 for 2011. Også vår samarbeidspartner, the Women Study Center i ChiangMai, Thailand – har gjennom god hjelp fra NKJF fått støtte fra Menneskerettighetsfondet. Det er vi veldig glade for, ettersom dette prosjektet som kjent ikke lengre mottar støtte fra FOKUS. Colombia sliter denne høsten med store ødeleggelser etter flom, og vår prosjektpartner i Barranquilla har sendt oss en liten artikkel og bilder som illustrerer den vanskelige situasjonen i Colombia. Municipality of de Campo de la Cruz. It was evacuee. Their inhabitants are in shelters and schools of different municipalities.

S i d e 3 6

S i d e 3 7

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

J u s t i n e

n r . 2

D e s .

2 0 1 0

THE FLOOD IN THE COLOMBIAN DEPARTMENTS OF ATLANTICO AND MAGDALENA By: Multicultural Confluence Space and Colectivo Mujeres al Derecho photo: colemad

Despair, pain, sadness are adjectives that fall short to describe the tragedy of the rural communities of the departments of Magdalena and Atlantico following the massive flood in these areas. Risks of sexual violence against women, boys and girls; children and babies crying; hunger; diseases such as acute respiratory infections, diarrhea, skin infections and malnutrition are increasing. In addition, families lost members who disappeared. Many experienced loss of properties, crops and animals, as well as homes. Rural communities had to

leave behind their common life projects built with sacrifice, struggle and loss of human life. Since November, in the Atlántico Department, many people have been displaced to other municipalities and to the capital city of Barranquilla. People had to leave behind their belongings and their herd due to the high cost of transportation, and had to flee to the already overcrowded city. Following the unexpected and unplanned evacuations, families have been disintegrated;

people are hosted in temporary accommodations provided by inhabitants of other municipalities and have no access to food and basic services. Some areas are isolated because roads are damaged, while in other places water is flooding the homes of these communities. Water arrives at 400 liters per second, and people have not yet received an evacuation plan that could minimize the damages to these populations. The few responses that local and national governments have offered turn

Municipality of Sabanalarga, Aguada de Pablo, wáter is still flooing the municipality, rains have not stopped in the department.

Municipality of Piojó, is cut off because there are no Access ways.

S i d e 3 8

out to be insufficient and ineffective taking into account the magnitude of the problem. The affected population is more than 80.000 people in the Atlántico Department and 39.800 in the Magdalena, however figures are rising.

these agrarian debts from the Colombian state and started a campaign to recollect them. This demonstrates the little consideration and respect the local administrations have for the rural communities that are facing this tragedy.

The rural communities of the Atlántico and Magdalena departments have lost their livelihood and the economic capacity for their subsistence, nevertheless they are expected to cover the debts they have contracted with the Colombian state in the application of the agrarian reform. The departmental governments, together with some privates financial entities have acquired

Given the magnitude of the problem, the rural women of the Multicultural Confluence Space, the Colectivo Mujeres al Derecho and the Marcha Nacional de Mujeres Campesinas together with other organizations of the affected departments, started the elaboration of a campaign that would allow among other actions, the documentation of the real humanitarian magnitude affecting the

population. This monitoring process will guarantee that the resources assigned to the emergency will be effectively used. In addition it will help to press the national and local governments to give a response according to their legal obligations, and reinforce our proposal to drop the collection of the agrarian debts. We make a call to all human rights organisms, social organizations and groups of women to get together and join us in this initiative.

S i d e 3 9

Returadresse: NKJF Postboks 1620, Vika 0119 Oslo

NKJF ber de medlemmer som ikke har betalt kontingent i 2010, men som mottar Justine, om å betale kontingenten eller eventuelt gi beskjed på [email protected] om at dere ikke ønsker å være medlem av NKJF lenger.

I n n m e l d i n g s s k j e m a Har du endret adresse eller fått ny stilling? Eller vil du melde deg inn i NKJF? Da kan du bruke skjemaet under. Skjemaet sendes til NKJF, postboks 1620 Vika, 0119 Oslo.

Jeg melder meg herved inn i Norske Kvinnelige Juristers Forening som ordinært medlem studentmedlem

kr. 295 kr. 195

Navn:

Arbeidssted:

Adresse:

Adresse:

Tlf. privat/faks:

Tlf./faks:

E-postadresse:

E-postadresse:

Jeg har fått ny stilling:

Jeg er interessert i følgende fagområder:

Tidligere stilling: Jeg melder adresseendring til:

S i d e 4 0

Dato og underskrift: